Straks man har former, som vi nordiske kvinner har, så ser man ut som en dårlig pakka kjøttdeig

Av

Det er en form for psykologisk tortur og finne en enkelt shorts i dagens klesbutikker.

DEL

MeningerJeg er på jakt! Den årlige jakta, faktisk.
Ikke andejakt eller storvilt, dog men kan jo undres på det siste ettersom ræva mi har blitt relativt større. Saken er at jeg er på jakt etter sommershortsen. Helst en pen jeanshorts, som kan brukes til hverdag og fest. Men det er jo farsken meg steike umulig å finne en sorts som ikke er laga for enten suuuuuuper smale teen queens eller kjærringer som skjuler alt.
Det er lenge siden jeg var 20 år gammel og kjippet den lett inn i en størrelse ekstra ekstra small.

Problemet er strengt tatt ikke at det er lite å velge i, men størrelsene:
For det er pokker ikke lett når butikker har idiotiske størrelser på klær. Man går i alt fra Medium til XXL, alt etter plagg og butikk!

Hvor i helvete blir det av standardstørrelser??
Jeg hadde trodd at verden, med all handel, kunne enes om en standard størrelse for alle klær. En avtale der S er S og L er L. Men nei.
Jeg har nå prøvd meg gjennom jeans shorts etter jeans shorts på HM, Carlings, Only, BikBok og mange andre butikker.
Størrelsene varierer så mye at der jeg på Vero Moda prøvde en M, må jeg opp i 44 (XL) på HM. Og på bikbok kan jeg like gjerne tre på meg en bukse i M, men ingen shorts under XL. Jeg har til og med i samme butikk prøvd både M og Xxl, og det går faktisk på psyken løs.
Men hver gang jeg kommer i et prøverom vet jeg ikke om jeg skal le eller grine, for størrelsene er så variable at jeg undrer på om jeg er oppblåsbar med en pumpe i rassen som pumper meg opp eller ned alt etter hvilken shorts jeg forsøker dra på meg.

Hvor vanskelig er det å lage ei bukse i størrelse Medium, som er medium og ikke merkes
størrelse XL?

Til og med den gang jeg var topptrent var klesstørrelser et problem.
En gang jeg var på fest hos en kompis av meg, som er klesdesigner, så kom denne problemstillingen nok en gang opp.
Jeg hadde akkurat vært med i en fitnesskonkurranse og hadde derfor en ganske så trent kropp, men å finne klær til festen som ikke hang formløst på meg i alt for store størrelser var vanskelig. Jeg ente opp meg og kledde den i et pencil-skjørt, en enkel bluse og høye hæler.
Jeg fikk masse komplimenter for stilen, men de ble litt satt ut da jeg sa jeg var veldig lei av å måtte ha skreddersøm på alt av klær fordi det ikke var laget for former. Saken var at skjørtet hadde jeg kjøpt, og sydd om fordi det passet ikke i livet. Og toppen hadde jeg lagt ut med blonder over skuldrene og overarmene fordi INGENTING av skjorter i min faktiske størrelse passet armene mine.

På den tiden endte jeg alltid opp med herrestørrelser i jeans og dressbukser, fordi jeg hadde rumpe og lår av muskler. Da måtte jeg få skreddersøm for å få de til å passe i midjene.
Prøvekolleksjonene til designere og butikker ofte er en str 32 eller det som er XS/S, men da er disse modellene også radmagre kleshengere som man kan gi hva som helst og plaggene bare henger på dem. Spesielt damejeans er laget for kvinner med lår som har lik størrelse med leggene eller overarmene, og det er et usunt ideal.
Straks man har former, som vi nordiske kvinner har, så ser man hvordan klærne både klenger, klemmer og uansett godt trent eller ikke; så ser man ut som en dårlig pakka kjøttdeig. Du vet disse gammeldagse pølsene med kjøttdeig, du fant i frysedisken.
Når de tiner litt og du prøver klemme det ut, så tyter det ut hist og her i udelikate bulker!
SÅNN ser man ut i klær i dag dersom man har andre formen enn en rett seljekvist!
Vi må kunne produsere klær som faktisk er for oss med former, som ikke er rette som tømmerstokker. Som vi både ser bra ut i, og føler oss vel i?!

Prøveromsfobi!
Det er for meg enda et problem med shopping i butikk, og det er de helsikkes prøverommene. Det er så jeg rent kjenner svetten piple her jeg skriver, for jeg har seriøst hat mot prøverom. Ikke fordi de er små, men på grunn av speil på alle kanter hvor skavankene lyser mot deg.
Jeg føler jeg ser aldri så lav ut med mine 163 som når jeg er i et prøverom.
Og når jeg da på toppen av alt må ha en XXL fordi denne typen klær lages i idiotiske størrelser; Ja, da er det ikke rart man føler seg som en formløs hobbit.
Jeg har også en fobi mot å prøve klær. Dette er nesten over på det sykelige, for jeg har spader for å prøve klær andre har hatt å seg.
Så da står jeg der med klesplagg, undrende på om «hvor mange har hatt denne på seg?» «har de skabb?» , «hva med Lus?» eller om de har smittsomme sykdommer som jeg kan få?» Jeg tuller ikke, mannen min har mang en gang måttet bli med meg i prøverommet for å «være til stedet» mens jeg prøver. Og selvsagt når jeg kommer søkk svett, rød i kinna og rimelig oppkava ut der fra, med han spankulerende smilende etter.. Så tror folk vi har gjort HELT andre ting i prøverommet enn at han har roa ned ei kone med sykelig forbi mot klesprøving og kraftig OCD!

Størrelsene skaper spiseforstyrrelser!
For det er jaggu ikke rart når kleskjedene legger opp til det. Mange butikker har tidligere vært kritisert av både influensere, foreningen for spiseforstyrrelser og andre, på grunn av for små klær og ekstremt små størrelser. Men det største problemet er de varasjonene som finnes, synes jeg. For man blir jo sprø av å kunne kle seg i M ene dagen, så XXL dagen etter.
De har jo et ansvar overfor forbrukeren.
Og det ansvaret ivaretas ikke når de er med på å skape spiseforstyrrelser og kroppsdysmorfi!
Dette er en ting man ikke skal spøke med, for det er faktisk slik at når man har så forskjellige størrelser på samme type klesplagg, så er det mange som kjenner slaget i magen over å ha «gått opp 3 størrelser», når man strengt tatt står på samme vekta og har nøyaktig samme formen som i går. Jeg kjenner det selv!
Det er et samfunn med et ekstremt kroppspress på både unge og voksne, og spiseforstyrrelser er den nye folkesykdommen, både blant kvinner og menn. Og det er kanskje ikke så rart at så mange sliter med selvbildet når størrelsene ikke er like fra butikk til butikk, og ikke i samme butikk engang. Joda, jeg ser det i prøverommet og når jeg tar på meg klær; jeg kunne sikkert vært 10 kilo slankere. Men med et plutselig inaktivt liv, så ble resultatet deretter også.
Så når jeg da plutselig er 78kg, og ikke lenger topptrent på 65kg, da merkes det på mange måter, spesielt på klærne. Derfor jeg tenker mang en gang, i mitt stille sinn, at hadde jeg vært yngre, frisk og kanskje hatt litt dårligere selvtillit; så hadde jeg nok falt for et hysterisk slankehysteri og evt ent opp med en eller annen form for spiseforstyrrelse.
Så, jeg er på jakt.
Etter en jeans shorts.
Prøverommene og butikkene byr meg imot, og jeg undrer om ikke denne jakten kunne vært laget en skrekkfilm, eller psykologisk thriller. For det er en form for psykologisk tortur og finne en enkelt shorts i dagens klesbutikker.
Det er for meg som kvinne ikke så enkelt å finne en enkel shorts.

Nann Jovold-Evenmo

Spaltist

Artikkeltags