I forrige innlegg tok jeg for meg Kristian Johnsens kronikk «Alta og Finnmark». Der viste jeg til historien bak fylkeskommunen og endringene som startet gjennom Bondevik- og Stoltenberg-regjeringene fra 1997–2010. Men hva skjedde etter AP, SV og Sps regionreform der fylkeskommunene fikk ansvaret for riksveiene uten å få dekket opp for vedlikeholdsetterslepet?

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt

Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark). KrF og Venstre var uenig i dette og ville ikke regnes inn som støtteparti uten at de fikk noe tilbake. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen. Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget!

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:

«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»

Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner:

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Prosessen var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer (også Finnmark fylkeskommune sin), hadde han to løsninger for Nord-Norge: Én region – eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune! De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018 – etter stortingsvalget!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som for øvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen – verken i storting eller regjering – kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om;

Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark den gang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak! Det var altså fylkespolitikerne i Finnmark sjøl som ikke ville høre på folket i tide!

Les også

Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?

Er Alta en del av Finnmark?

Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt lokalpolitiker i Alta, og stiller følgende spørsmål: «Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.»

Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?

At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?

At Alta ikke er Nordlysbyen?

At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?

At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren i Alta synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø skulle styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark. Det viste seg at de selvsagt tok feil.

Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå. Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta vår. Vi har mer enn 45 års erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo, og burde ha lært.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel. Ikke minst viktig blir retten til å bestemme over egne ressurser og hente inn skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.

denne bloggen kan du lese mer om dette temaet med linker til mer informasjon.