Gå til sidens hovedinnhold

Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Altapolitikerne er historieløse!»

Dette hevder tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker i Ap over mange tiår, Kristian Johnsen i en interessant kronikk i iFinnmark 17. februar i år.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.

Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg stort.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentral del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.

Jeg tar derfor opp noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordna saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge uten at demokratiet ble sterkere.

Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Til sammen forvaltet disse 20 fylkeskommunene i ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.

Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i fellesskap?

Fylkeskommunen som politisk organ


Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår ...». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975–2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000 – trettientusen–finnmarkinger i 2021!

Johnsen treffer derfor (mulig motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»

Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag i 2000.

Inge Ryan (SV) ønsket i en interpellasjon i Stortinget i 2002 statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin Innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.

KS–som er alle kommuners felles interesseorgan–valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2004 som viste ulike alternativer. Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien og kompetansen bli sterkere, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatte fra høsten 2005 arbeidet fra sentrumsregjeringen, nå anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.

AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var derfor i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.


Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet.

For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som nå kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

I kronikkens del 2 skal jeg se på Johnsens noe merkverdige påstander om regionreformen og konsekvenser i nord.

Kommentarer til denne saken