Gå til sidens hovedinnhold

Vi trenger homokampen også i 2021

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Juni er Pride-måned. En måned for å feire mangfoldet i Norge, men også en måned for å markere at alle har rett til å elske den en vil uten å frykte for trakassering, diskriminering og mobbing. Vi skal feire kjærligheten, samtidig som vi skal stå sammen om kampene som gjenstår for et samfunn der alle kan leve frie liv. Derfor tar Truls Olufsen-Mehus, førstekandidat for KrF i Troms & Finnmark feil om Pride. Pride handler fortsatt om å feire kjærligheten. Men også homokampen er politisk.

Alle interesseorganisasjoner jobber politisk for å få gjennomslag for sine kampsaker. Som førstekandidat til Stortinget kjenner Mehus til dette. Det er derfor spesielt å peke ut Foreningen FRI sitt politiske virke som noe galt. Det er ingenting galt med å jobbe opp mot politiske beslutningstakere for å overbevise. Det er dette som gjør homokampen politisk.

Det er ingen homokamper som er vunnet av seg selv. Det har kommet gjennom folkelig engasjement sammen med homobevegelsen og politikere som turte å ta kampen inn også i folkevalgte organer. Frem til 1972 var eksempelvis homofili forbudt i Norge. Foreningen FRI (tidligere Forbundet av 1948) var en av pådriverne for å oppheve nettopp forbudet mot homofili. Olufsen-Mehus går nå ut og kritiserer samme foreninga for å ta nye kamper i 2021. Dette er historieløst.

Jeg er stolt over at vi i Norge har kommet så langt at vi er mange som ønsker å vise vår støtte til et mangfoldig, inkluderende samfunn der alle har rett til å elske den en vil. Likevel kan vi ikke si oss fornøyd. Kampen stoppet ikke opp i 1972, selv om homofili endelig ble tillatt i Norge.

Det holder ikke med lovord om et samfunn med plass til alle, om en fortsatt tillater den diskriminerende praksisen vi ser i flere religiøse miljøer i dag, der LHBT-personer forsøkes konvertert til en annen legning. I desember 2019 var forslaget om forbud mot homoterapi oppe i Stortinget. Forslaget ble stemt ned av Høyresida den gangen, med en lovnad om at de ønsket å utrede et forbud mot homoterapi. Likevel ser vi et og et halvt år etterpå at ingenting har skjedd. Vi vet at en ikke kan “pray the gay away”. Vi trenger et forbud mot konverteringsterapi nå. Også den kampen krever politisk flertall.

Jeg deltar ikke i Pride-parader og lokale markeringer fordi det er politisk korrekt. Jeg gjør det fordi jeg mener at vi trenger et samfunn der vi står opp for hverandre, støtter hverandre og viser at vi aksepterer alle mennesker for den de er, uansett hvem de elsker. Til syvende og sist handler kampen om frihet - frihet til å elske den man vil. Homobevegelsen forventer ikke at alle er enige i alle kampene. Men det minste en kan forvente er at vi kan stå sammen om et samfunn med plass til alle. Vi trenger flere som markerer Pride, ikke færre. Jeg ønsker meg folkevalgte som står i homokampen sammen med meg.

Kommentarer til denne saken