Gå til sidens hovedinnhold

Vi som opplevde krigen dør ut, sakte men sikkert. Men minnene etter oss lever evig

Det er viktigere å ta vare på krigshistorie enn noen gang, skriver Inger Lysfjord Hivand.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er snart 82 år og opptatt av å ta vare på historien. Jeg tar til orde for bevaring av den gamle broa i Tana: Ja, det er viktigere å ta vare på krigshistorie enn noen gang

Jeg har fulgt debatten om bevaring av Tanabrua nøye. Jeg husker frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944 og rimet som lå på bakken da jeg og mange andre kom ut av tunnelen i Bjørnevatn. Nå følger jeg debatten om bevaring eller ikke bevaring av Tanabru med stor interesse. Det virker også som det samiske er glemt i den debatten som foregår i mediene nå. Det er viktigere enn noen gang å ta vare på det som er av krigshistorie i regionen vår, slik at det blir husket på av våre etterkommere. I frigjøringen, da russerne kom og frigjorde oss som de første i Norge, så var Tanabru bindeleddet mellom øst og vest og svært viktig å ta vare på.

Det som står igjen fra gamle Tanabru, kabelfestene og muren, må få stå. Vi har en unik historie i turistsammenheng. Turister som kommer opp hit er vitebegjærlige og oppsøker minnesmerkene etter andre verdenskrig. Det er klart at slik historie må vi ta vare på. Bruhistorien i Tana er unik og dette er et kjent og kjært merke østover og vestover. Tenk bare på at finnmarkingene mistet alt da tyskerne trakk seg vekk. I den sammenhengen er Tanabrua og andre turistminnesmerker av uvurderlig verdi og en respekt for de som lidde under krigen.

Tanaværingene kan gjøre mye ut av brua, kabelfestene, muren og rasteplassen. De kan lage parkeringsplass for de som kommer med bil. Da er det ikke lenge spaserturen opp til brua. Det kom til å fungere kjempegodt og vil fortelle den viktige historien som faktisk finnes her. Det er et flott symbol for vunnet frihet. Tenk deg den følelsen.

Inger Lysfjord Hivand mener at tiden vi er inne i nå, med korona og karantene for å holde en alvorlig sykdom unna, er viktig for å reflektere. Tidligere kunne vi kjøre land og strand rundt om og når vi ville. Det kan vi ikke i denne tiden. For det meste sitter vi bare inne, av frykt for koronaen, men for en stund siden var jeg og la ned blomster ved Paviljongen i Bjørnevatn. I forhold til kulturvern, naturvern og områdevern er krigshistorien for denne kommunen vel verdt å ta vare på. Kulturen, naturen, områdene, næringslivet og politikken, alt går hånd i hånd. Husk at vi er ennå ikke ferdig med å bygge etter krigen.

Livet er spesielt i tider med problemer, så det er viktig å lage ting som binder folket sammen. Det viktigste nå er å verge oss mot den alvorlige sykdommen, men det er viktig å gjøre noe som fører og binder oss sammen. Bjørnevatn har opplevd vanskelige tider før. Da Sydvaranger gikk konkurs ble det ikke plantet. Gresset vokste overalt. Pessimismen rådde. Da er det så viktig at vi tar vare på historien vår. Ikke glem den unike historien vår. Minneplatene forteller historien og det er sterk lesning.

Den oppvoksende slekt bruker mer bruk og kast enn det som er tilfelle med min generasjon. De som har levd en stund visste å ta vare på.

Vi som opplevde krigen dør ut, sakte men sikkert. Men minnene etter oss lever evig, takket være minneplatene som står ved krigsminnene, slik at den oppvoksende slekt kan forstå hva som har skjedd i hjemkommunen sin. Disse minnene kan ingen ta fra oss.

Kommentarer til denne saken