Vi må tørre å si at man kan leve godt i Finnmark, og at verden bør se hit

NÅR FARGENE KOMMER: Den siste måneden før mørketida, byr sola på et vakkert lys i FInnmark. Dette bildet er tatt fra Finnmarkens kontor i Vadsø torsdag morgen.

NÅR FARGENE KOMMER: Den siste måneden før mørketida, byr sola på et vakkert lys i FInnmark. Dette bildet er tatt fra Finnmarkens kontor i Vadsø torsdag morgen. Foto:

Vi kan ha selvtillit nok til å si at det går an å leve her, ja, det går godt an, vel så bra som et annet sted, skriver Anniken Renslo Sandvik i denne ukeslutten.

DEL

UKESLUTTJeg lander i Kirkenes, og kjenner at det er her jeg hører hjemme, akkurat nå er det her jeg hører hjemme, jeg går ut av flyet og rundt meg virvler snøen, det blåser kuling og snøen er overalt, og jeg har ikke sett snø på tre år, og det er så vidt jeg klarer å tenke klart, jeg puster kald luft inn, varm luft ut, jeg går sakte, sakte fra flytrappen til ankomsthallen, jeg får snø i nakken, snø i håret, og jeg tenker at det blir ikke bedre enn dette, ingenting er bedre enn dette.

Men så er det jo det.

For når snøen legger seg og det klarner opp, da kommer lyset, jeg er i Vadsø nå, det er midten av november, og det er fortsatt lyst, solen står lavt lavt lavt på himmelen, gjør hvite vegger gule, gjør skyene rosa, lilla, blå, og det er så fint, og for hver dag blir disse øyeblikkene av lys litt kortere, og snart er den ikke her i det hele tatt, sola, og vi kaller det mørketid, men det er jo ikke mørkt, det er blått, innimellom i hvert fall, innimellom mørket er det blått, noen blå timer, og før det, og etterpå, røde skyer, oransje skyer, skyene gløder, himmelen gløder, og det blir ikke bedre enn dette.

Ingenting er bedre enn dette.

Akkurat nå.

Det nærmer seg åtte år siden jeg skrev disse ordene. Åtte år siden jeg flyttet fra Bangkok, hadde sju dager i Oslo og fløy videre til Kirkenes og Vadsø og umiddelbart kjente at jeg var hjemme. Ikke fordi jeg ikke hadde kjent meg hjemme i Bangkok, for jeg hadde faktisk det, det tok litt tid, men så ble millionbyen min, det er den fortsatt, men ikke på samme måte, ikke på den måten som fyller meg med ro, ro og glede hver gang naturen tryller, og det gjør naturen ofte i Finnmark, akkurat nå ser jeg for eksempel ut på en morgenstille havn i Vadsø, klokka har akkurat passert halv sju siste dag i oktober, himmelen er gråblå, men horisonten pastellrosa, ferskenfarget, et belte av lysere skyer ser ut som farget bomull, det er kaldt, langt der ute ligger frostrøyken hvit over Varangerfjorden.

Og det får meg til å tenke på fylkesmann Elisabeth Aspaker og hennes innledning på Vadsøseminaret forrige uke. Der sto bærekraftig næringsutvikling på agendaen, og Aspaker åpnet med å stille forsamlingen spørsmål om vi er flinke nok til å se verdien i det vi har rundt oss hver eneste dag. Er vi stolte nok? Har vi selvtillit nok? Er vi egentlig klare over hvilken gullgruve vi har, og at den kan lokke flere hit, spurte hun.

Akkurat nå handler mye av den gullgruven nettopp om potensial for bærekraftig næringsutvikling. Bærekraftig kan bety både materiale som kan bære og økonomisk lønnsomhet, men i denne sammenhengen handler det om å utvikle næring som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Med andre ord: Vi skal gi verden videre til neste generasjon i en sånn stand at de kan utnytte den på samme måte som oss.

I den forbindelse har FN utarbeidet hele 17 mål, som handler om alt fra å utrydde fattigdom og sult, sikre god helse og utdanning, likestilling, fred og rettferdighet, ansvarlig forbruk og produksjon og å stoppe klimaendringene. Dersom alle målene skal nås, må hele verden trekke i samme retning, og det har vist seg vanskelig å få til. Men samtidig kan alle gjøre litt, og i Finnmark ligger forholdene godt til rette for at flere kan gjøre mye.

I Berlevåg startet alt med at kommunen syntes det var for dumt at vindkraftkonsesjonen på Raggovidda ikke ble utnyttet til det fulle. Med et håp om å få inn mer eiendomsskatt i andre enden, tok kommunen initiativ til en forstudie for hydrogenproduksjon. Nå har flere år gått, og Varanger Kraft, Finnmark fylkeskommune og EU er for lengst med på laget. Ved hjelp av overskuddskraft fra vindparken skal man produsere hydrogen, og ordfører Rolf Laupstad ser uante muligheter for hva hydrogenet kan brukes til: Oppdrett, smelteverk, drivstoff og matproduksjon, for ikke å glemme prosjektet om et CO₂-fritt Svalbard, der man er i startfasen for å se på om hydrogen fra Berlevåg kan bidra til at Svalbard kan kutte kullforbruket.

Her snakker vi miljøvennlig næringsutvikling som kan nå langt utenfor både Berlevåg og Finnmarks grenser. Dette er mulig fordi det blåser langs finnmarkskysten, en utømmelig naturressurs i form av vind.

I Vadsø tenker Ståle Karlsen og Sandmo AS i samme baner, han ønsker å etablere en industrisirkel der avfallsstoffene fra én produksjon utnyttes til noe annet. Det skal starte med kvartsitten i Skallelv, som skal fraktes til en ferrosilisiumsfabrikk. CO₂-utslippene fra denne fabrikken skal kjøres inn i et algedyrkningsanlegg, mens varmen fra fabrikken skal ledes inn i en dampturbin som står for strømproduksjon. Denne kan igjen brukes i en hydrogenfabrikk. Både dampturbinen og hydrogenfabrikken avgir varme, som kan brukes til å varme opp til idealtemperatur i et landbasert, utslippsfritt oppdrettsanlegg. Her vil smolten og fisken gi avføring, noe som kan brukes i det nevnte algebassenget. Om Ståle Karlsen tenker enda lenger, ser han for seg at lastebilene som frakter kvartsitten inn til Vadsø, går på hydrogen.

Det er et omfattende prosjekt, som uten tvil har mange bøyer å runde før det ser dagens lys. Men at tanken er både framtidsrettet og spennende, er det ingen tvil om.

Men man trenger ikke tenke så stort for å være bærekraftig. På Ekkerøy driver for eksempel Ingjerd Tjelle den sertifiserte økoturismebedriften Ekkerøy Feriehus, der besøkende får et møte med storslått natur. Det samme gjør Edgar Olsen i Nesseby, riktignok uten økoturismesertifiseringen. Han forteller at han ikke nødvendigvis tar imot så mange turister, men at dem han tar imot gladelig betaler godt for å få oppleve Varanger.

Det skal vi huske på.

Vi skal huske på at vi har fjordene, fjellet, vinden, mørketida, midnattssolen, nordlyset, fisken, kongekrabben og reinen, vi kan plukke multer og fiske laks om sommeren, vi kan møte naturen på ski eller skuter om vinteren. Og vi har stillheten. Den stillheten milliarder av mennesker vanskelig kan forestille seg, milliarder som lever omgitt av tusenvis av andre hele tiden, de vet ikke hvordan det er å være alene med naturen.

Det vet vi.

Det kan vi være stolte av, og vi kan ha selvtillit nok til å si at det går an å leve her, ja, det går godt an, vel så bra som et annet sted.

Vi må tørre å si at man kan leve godt i Finnmark, at verden bør se hit, at vi har noe å vise fram, noe å by på til de andre.

Vi har naturen.

Og vi vet vi kan leve av den.

Anniken Renslo Sandivk

Ansvarlig redaktør i Finnmarken

Artikkeltags