Velferdsstaten var på 1960 – og 70-tallet en moralsk fortelling. Det var å den tiden borgeren i god sosialdemokratisk ånd måtte yte før han kunne nyte. Og den gang var det et sikkerhetsnett for de svake.

Jeg savner en fortelling som vi alle kan oppleve som vår. En fortelling om samfunnet, politikken, arbeidslivet, skole, utdanning og integrering. Og kampen mot fattigdom. Vi har bruk for denne historien for å oppleve fellesskap og tilhørighet på arbeiderbevegelsens julaften.

Jeg håper arbeiderbevegelsen fortsatt kan skrive på den store samtidsromanen som kan peke på våre felles moralske grunnverdier som kan veves sammen i et teppe, morgendagens Norge. En felles fortelling er en god kur mot all motgang og misnøye. Vi har bruk for den alle – for den peker på noen idealer. Og ikke minst – den gir oss fremtidsoptimisme og mot til å leve i et velferdssamfunn med sterke fellesskap.

1. mai vil forklare oss hvem vi er og hvor vi skal. Men demonstrasjonstog med paroler appellerer ikke til alle dem som ikke vokste opp med Gerhardsen på 1950-tallet. Enkelte kirker har gudstjenester denne dagen. Budskapet om solidaritet, nestekjærlighet og fred i Ukraina vil lyde fra gudshus også denne 1. mai. Kirken og arbeiderbevegelsen har mye til felles. De kan sammen skape en motkultur mot egoisme og egeninteresser.

Det er mange som sliter. De er rett og slett fattige. Våre grunnverdier som rettferdighet og frihet gir oss fremtidsoptimisme og mot til å leve i et velferdssamfunn hvor fellesskap er viktigere enn snevre egeninteresser! Og forskjellene i samfunnet, også her nord større. Flere blir fattige.

Sammen kan vi kjempe på de svakes side for et bedre og varmere samfunn. Derfor trenger vi kampdagen, 1 mai. For visjonene lever. Kampen for menneskeverd, rettferdighet og fred i Ukraina.