– Vi kan velge å snakke ordentlig sammen, framfor å fortsette det sure debattklimaet med hat og hets

LITT SELV: Selv om regjeringen må på banen for å skape full trygghet i Finnmark, kan vi også gjøre en del selv, mener ansvarlig redaktør i Finnmarken, Anniken Renslo Sandvik.

LITT SELV: Selv om regjeringen må på banen for å skape full trygghet i Finnmark, kan vi også gjøre en del selv, mener ansvarlig redaktør i Finnmarken, Anniken Renslo Sandvik. Foto:

I 2019 ble usikkerhetens år. Hvordan skal vi skape trygghet når vi nå skal se framover?

DEL

MeningerUsikkerhet.

Det var det ordet som slo meg da jeg ble bedt om å oppsummere 2019 hos NRK Finnmark nyttårsaften morgen.

Usikkerhet.

For det er nettopp den følelsen som har fått feste seg i løpet av det året vi nå har gjort oss ferdig med. Vi er usikre, og det skyldes ikke en enkeltsak, men flere avgjørende prosesser der det føles som vi helt i nord sitter igjen med svarteper.

En av dem startet lenge før 2019 da regjeringen gikk i gang med regionreformen uten å ha klart for seg hva slags oppgaver de nye regionene egentlig skulle ha. Til tross for omfattende protester, har reformen likevel blitt trumfet gjennom, så også i nord.

Da 2019 startet, gikk vi inn i det siste året som Finnmark fylkeskommune. Og med det kom usikkerhetene på løpende bånd: Hvem skal bestemme på vegne av oss i framtiden? Hvem skal lede organisasjonen som utgjør en av de største arbeidsplassene i Vadsø? Skal Vadsø fortsatt være hovedsete, eller skal tyngden flyttes til Tromsø? Hvilken betydning vil Finnmark få i den nye regionen der Troms utgjør flertallet? Hva vil det bety for oss?

Etter hvert som året gikk, fikk vi svar på flere av spørsmålene, men svarene gjorde oss ikke tryggere. Dessuten kom svarene aldri alene, men svøpt i strid. Strid i forkant, strid i etterkant, og med striden fulgte grove karakteristikker, hets og hat.

Ikke minst gjorde dette seg gjeldende innad i Finnmarks største parti, Arbeiderpartiet. Den interne striden startet nok for alvor på tampen av 2018, da flere ordførere tok til orde for at Finnmark måtte være med i fellesnemnda der den nye regionen skulle formes og la være å sende prosessvarsel med mål om å oppheve sammenslåingen. I desember 2018 kunne ordførerne fortelle at de ble kalt både Quisling, svikere og «forbanne idioter», og da var på en måte mye av lista for 2019 lagt.

For striden i Arbeiderpartiet fortsatte inn i nominasjonsprosessen i forkant av høstens valg, både når kandidatlista skulle formes og når partiprogrammet for Troms og Finnmark Arbeiderparti skulle meisles ut. Da politikerne møttes i Alta i slutten av mars, så man et klart skille mellom Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Troms, ikke minst da følgende setninger fra redaksjonskomiteen til programmet ble stemt over: «Vadsø og Tromsø skal formelt og reelt dele på å ha rollen som fylkeshovedstad/hovedsete i det nye fylket. Politisk og administrativ toppledelse og funksjoner skal deles likt mellom de to byene.»

Dette sa flertallet nei til, noe som førte med seg stor skuffelse i øst.

Og i tillegg til skuffelsen: Usikkerhet om Vadsøs posisjon i det nye fylket, og usikkerhet om maktbalansen mellom øst og vest, sør og nord i den nye regionen.

Men usikkerhetsåret 2019 handler om mer enn regionreform. 27. april ble islandske Gisli Thorarinsson drept i Mehamn, og da brukte politiet 53 minutter på å komme til stedet. Ambulansearbeiderne som var først på åstedet, måtte vente i 40 minutter før de kunne ta seg inn i boligen.

Det resulterte i nok en debatt om vi kan forvente at politiet kommer når vi ber om hjelp. Justisminister Jøran Kallmyr (Fremskrittspartiet) var i kjølvannet av saken opptatt av å få fram det faktum at Finnmark har fått flere stillinger gjennom politireformen, men sa samtidig at det alltid vil være beredskapsutfordringer i et område preget av lange avstander og få folk.

«Det er ikke til å legge skjul på at man i Finnmark har en del naturgitte utfordringer i forhold til geografien og de lange avstandene. Det er en gang slik at av og til er politiet først på stedet, andre steder er hjelpemannskapene først. Slik er det og man kan alltid ønske at det tar kortere tid å komme fram til en slik alvorlig handling,» sa han til iFinnmark i mai.

Med andre ord: Vi må akseptere at det kan ta tid før politiet kommer når det smeller. Uansett om det handler om geografiske utfordringer eller hvor politiet faktisk er stasjonert, fører det til en usikkerhet i befolkningen.

Og det siste halve året har denne usikkerheten fått følge av spørsmålet om vi får hjelp i tide dersom vi skulle bli alvorlig syke. Etter at Babcock tok over luftambulansetjenesten i sommer, har det gjentatte ganger vært svikt i beredskapen. Seinest 2. juledag var Finnmark helt uten ambulansefly grunnet sykdom hos pilotene. Det sier seg selv at konsekvensene av slik beredskapssvikt kan være fatale. Ved akutt sykdom som hjerneslag og hjerteinfarkt, teller hvert eneste minutt, og da er det lenge å vente på et fly som ikke kan komme.

Det er ingen som vet hvordan denne situasjonen ville sett ut dersom et annet selskap hadde vunnet anbudskonkurransen for luftambulansen. Men det som har blitt mer og mer sikkert, er at dette er en tjeneste som ikke egner seg for anbud. Det handler ikke om at private selskaper er uegnet til å drive tjenesten, men om hele konseptet konkurranseutsetting. Her er hele poenget at flere aktører skal på banen og konkurrere om både pris og kvalitet, og underveis skapes det uro om hvordan framtiden vil se ut. Og selv om konkurranse som oftest er sunt, må man se på hva som står på spill når den uroen slår ut i full blomst. I dette tilfellet er det våre liv og vår helse, vi vet at luftambulansen er en helt avgjørende bærebjelke for helseberedskapen i landet vårt, og da kreves forutsigbarhet og trygge rammer i bunn.

Så lenge denne forutsigbarheten ikke eksisterer, må vi som bor langt fra sykehus føle på en usikkerhet.

Det kommer vi ikke utenom.

Nå skriver vi ikke lenger 2019, men 2020. Og med det kommer spørsmålet om hvordan vi kan legge all usikkerheten fra 2019 bak oss, og heller gjøre 2020 til et mulighetenes år.

Dessverre tror jeg ikke vi klarer det alene, vi må ha hjelp fra sentrale myndigheter, det er bare de som kan skape trygghet rundt beredskapen, sikre at politiet kommer når de skal, at luftambulansetjenesten har fly parat.

Men heldigvis kan vi gå litt i oss selv også. Vi kan velge å snakke ordentlig sammen, framfor å fortsette det sure debattklimaet med hat og hets. Og vi kan velge mulighetene, framfor å kverne på alle de beslutningene som allerede er tatt. Det vil ikke bli enkelt, og det vil bli kamper, ikke minst sett fra Øst-Finnmark. Vi er i mindretall, og det vil bety at vi både må snakke høyt og argumentere godt for hvorfor vi skal bli hørt.

Men skal vi lykkes med det, må vi se framover.

Jobbe sammen for å skape det fylket vi ønsker oss både i 2020 og i det nye tiåret vi så vidt har startet på. Jeg ønsker oss selv lykke til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags