Gå til sidens hovedinnhold

«Vi kan ikke late som om rasisme ikke finnes i Norge»

Skal vi ha likestilling, så kan vi ikke overse forskjellsbehandlingen og den systematiske rasismen som finnes i Norge.

Finnmarksdebatten

I en kronikk i VG med tittelen «Hudfargen min bør ikke diskvalifisere meg fra noe som helst», stiller sjefredaktør i Subjekt, Danby Choi, seg kritisk til såkalt «identitetspolitikk».

Han mener at vi, som for eksempel ønsker å sette grenser for hvem som får kle seg i samekofte og ikke, marginaliserer kulturen vår til noe stakkarslig.

Selv om jeg ofte styrer unna debatter om kulturell appropriasjon, identitetspolitikk og definisjonsmakt, fordi det er en utrolig polarisert og hard debatt å stå i, så føler jeg en del av Chois argumenter ikke kan få stå uimotsagt.

Debatten har denne gangen skutt fart i forbindelse med halloween, og alle medfølgende diskusjoner om hvem som får kle seg ut som hva. På NRK Debatten på tirsdag, der Choi selv deltok, sto ikke-samer og tviholdt på en slags rett til å få kle seg ut som samer om de vil.

Jeg synes det er fascinerende at det er vi, et urfolk som har blitt systematisk undertrykt i hundrevis av år i Norge, som automatisk blir stemplet som «krenket» i det vi forsøker å sette egne grenser. Er det ikke heller motstanderne som blir så krenket, det sekundet de blir fratatt et par potensielle halloween-kostymer?

Selv mener jeg at om du opplever det som et reelt problem at du ikke får kle deg ut som Aladdin eller samedame, så burde det være det endelige beviset på hvor privilegert du er.

I innlegget sitt skriver Choi at «det er faktisk nitrist at jeg, bare fordi at jeg er født brun, ifølge enkelte ikke har «lov» til å gå i en samekofte.»

Dette synes jeg er hårreisende.

For det første må jeg si dette er et argument jeg aldri har hørt før, og som jeg ikke kjenner igjen fra diskusjoner internt i samiske miljøer. Med det sagt er det jo helt forferdelig om noen har brukt hudfargen hans som grunnlag for å nekte ham i å ta på seg noe som helst.

For meg er det på ingen måte hudfargen til noen som bestemmer hvorvidt de har rett til å bære kofta eller ikke. For meg står og faller det på om du er samisk eller ikke. Og du kan jo selvfølgelig være både brun og same samtidig.

Videre opplever jeg at Choi sammenligner sitt eget forhold til den koreanske folkedrakten, hanbok, til det forholdet samer i dag har til koften vår. Han skriver han blir skuffet på vegne av alle de norske og hvite jentene som har lagt sin elsk på hanboken, dersom noen mener det kun er koreanere som får gå med den.

I neste åndedrag sier han likevel at det er en folkedrakt han «strengt tatt ikke har noe forhold til». Likevel føler han seg sikker på at det kun er positivt at vestlige folk «låner» fra denne kulturen. «Målet med god kultur må jo være å spre seg?», spør han så retorisk.

Til dette sier jeg klart nei.

Målet mitt for min egen kulturarv er at den skal leve videre. Etter min mening lever den ikke videre, dersom kulturen min blir stjålet og anvendt i «en ny verden», som Choi selv foreslår. Da dør kulturen min. Den blir kanskje til noe annet, men min kultur, som jeg elsker og lever for, vil ikke vare.

Skal min kultur leve videre så må det samiske fellesskapet sammen få definere hvem vi er, og få sette grenser, uten at det skal gjøres på norske premisser.

I tillegg er det en vesensforskjell mellom hanboken og samekoften, og mitt og Chois utgangspunkt: Den koreanske kulturen er ikke utrydningstruet. Et kjapt googlesøk forteller meg at det bor 51,78 millioner mennesker bare i Sør-Korea. Det er potensielt ganske mange flere kulturbærere enn vi har i Sápmi.

Det er dette Choi mener er rasistisk identitetspolitikk, fordi dette skaper «fiktive skiller mellom oss som mennesker.»

Her er vi grunnleggende uenige.

Vi har ulike forutsetninger og utgangspunkt for å klare oss i samfunnet, basert på hvilke folkegrupper vi hører til. Kun ved å anerkjenne dette, kan vi gjøre noe med det. For vi lever dessverre ikke i en drømmeverden der alle blir dømt på lik linje, uavhengig av hudfarge, etnisitet og kjønn.

Mens Choi sier: «Skal vi ha likestilling, kan vi ikke dyrke forskjellsbehandling», sier jeg:

Skal vi ha likestilling, så kan vi ikke overse forskjellsbehandlingen og den systematiske rasismen som finnes i Norge.

Denne rasismen finnes jo nettopp på grunn av fordommer og stereotypiske fremstillinger av minoriteter, som får leve videre i våre samfunn, og det er nettopp dette jeg ønsker å ta et oppgjør med.

Av et utvalg på 210 unge norske samer mellom 16 og 31 år oppga hele 95 prosent at dem har opplevd at folk har fordommer mot dem som samer. Det viser den nye forskningsrapporten Mihá, som tar for seg unge samers psykiske helse. Nesten halvparten møtte fordommer veldig ofte eller ofte, mens tre av fire har vært diskriminert minst én gang i løpet av livet.

Dette er harde fakta. Vi kan ikke late som om rasisme ikke finnes i Norge. Om det norske og det samiske folket en dag skal kunne forsones, så må vi ha et felles kunnskapsgrunnlag å gå ut ifra. Vi må anerkjenne den vonde historien Norge har som kolonimakt, og ikke minst uttrykke en vilje for å forstå hverandre bedre.

Da er det jo et minstekrav at vi slutter å kle oss ut som marginaliserte folkegrupper for å tigge etter godteri.

Kronikken var først publisert i VG, og er gjengitt her med tillatelse fra Isaksen.

Kommentarer til denne saken