Gå til sidens hovedinnhold

Vi har nedsnakket regionen i årevis, og så synes vi det er rart folk ikke vil flytte hit?

Vi har fått en traurig politisk kultur, og disse rammevilkårene gjør det ikke spesielt attraktivt for verken bedrifter eller enkeltpersoner å etablere seg.

Ukeslutt

Befolkningsnedgangen i Finnmark er mildt sagt dramatisk. Fra 1. januar 2020 til 1. januar 2021 gikk innbyggertallet i finnmarkskommunene samlet ned med hele 788 innbyggere. Det er mye når en sammenlikner med at samlet fall i innbyggertallet de siste fem årene, er på 1.074 innbyggere.

Les også

Folk rømmer fra kommunen, men Silje velger å satse: – Jeg savner ikke hjemme!

Flere kommuner utpeker seg med store fall. Mange av disse har ikke mange å miste. Aller verst gikk det ut over Vadsø, Hammerfest, Tana, Nordkapp og Porsanger.

Hammerfest er en av motorene i Finnmark, sammen med Alta og Sør-Varanger. Det er dramatisk at man her taper innbyggere, og det bør strengt tatt ikke være noen grunn til det. Kommunen har flotte skoler, en forholdsvis bemidlet kommune som er veldrevet. Det er et bredt spekter med arbeidsplasser. Det bygges og planlegges store infrastrukturinvesteringer.

Les også

Her har de størst befolkningsflukt: – En veldig bekymringsfull trend

I Porsanger pågår det en storstilt oppbygging av Porsangermoen. Her ventet nok mange at pilen pekte oppover, men likevel går folketallet ned. Vadsø har heller ikke tapt så mange arbeidsplasser at minuset skulle ha blitt så stort som det har vært de siste årene. Men det er klart at hvis kommunikasjonen blir slik at alt er mørkt og svart, så blir det vanskelig å tiltrekke seg folk. Et nylig eksempel hvor sendrektighet fra kommunen gjorde at en ung lege og familien sa takk for seg, er dyster lesning. Vi er ikke på ballen og enkelte har rett og slett gått i «surkefella».

Det er noe med at når man hele tiden kommuniserer at ting går rett vest, så skaper man en forventning om at det blir slik. Det blir en pessimisme som sprer seg. Inntrykket festner seg, og folk ser ikke lengre en framtid og velger å finne seg et annet sted å slå seg ned. Det kan ikke komme som noen overraskelse at man ikke tiltrekker seg folk med en slik kommunikasjon.

Som bedriftsleder har jeg selv sett i rekrutteringsprosesser at det er utfordrende å tiltrekke seg søkere til ledige stillinger i Finnmark. Der vi for bare noen år siden hadde 8–9 søkere til ledige stillinger, er vi nå heldige om det kommer tre. Det virker ikke som folk ellers i landet har et slik bilde av Finnmark at det er attraktivt å flytte hit. Det er fryktelig synd, og her tror jeg vi i stor grad kan takke oss selv for det bildet vi har skapt av regionen vår. For mange av dem som faktisk har kommet, har blitt veldig positivt overrasket.

Politikerne i Finnmark har dessverre brukt for mye tid på nedsnakking og negativitet. Svært ofte når en politiker fra gir lyd fra seg, høres det ut som de ringer i klokkene til en begravelse. Alt er galt, og det er ikke måte på hvor galt det er. Syting, klaging og negativitet, har vært en gjenganger i årevis nå. Det er så depressivt å være vitne til, at det ikke skulle forundre meg om det ga grunnlag for økt salg av lykkepiller for finnmarksapotekene.

Det er knapt noen som har vært ute og forsøkt å synliggjøre mulighetene i Troms og Finnmark fylke. Alt som har vært på politikernes lepper, er at vi må bare pause og vente. Her står man på bremsepedalen, mens girspaken er klar for å settes i revers. Mange ønsker en reversering av fylkessammenslåingen. Men – om det skulle bli reversering av sammenslåingen mellom Troms og Finnmark, så kan det uansett ikke skje før i 2023/2024. Vi må vel prøve å få til noe i mellomtiden?

Fylkespolitikerne må jobbe for utvikling, som at sammenslåingen er kommet for å bli. Selv om det blir reversering, skjer det ikke i morgen. Å vente, er en dårlig strategi. Disse fylkespolitikerne, med svært gode lønninger, burde i stedet gjort det de var satt til – å arbeide for regionens beste og søke å utvikle og gjøre det attraktivt å komme til Norges nordligste fylke. De burde lagt til rette for næringsaktører og hatt fokus på å utvikle området og tilbudene til innbyggerne.

Det er stusslig nå, ingen drive, ingen som drar framover med en plan. Vi er helt uten strateger. Savnet etter de gode gamle samfunnsbyggerne, som Alf E. Jakobsen, Anders Aune, Lars Bakken og Rune Rafaelsen, er stort. Disse kapasitetene har vi ikke for øyeblikket.

Vi har fått en traurig politisk kultur, og disse rammevilkårene gjør det ikke spesielt attraktivt for verken bedrifter eller enkeltpersoner å etablere seg. Det blir uforutsigbart, det er det ene. Så er nok dessverre inntrykket mange sitter igjen med, at det er en gjeng med grinebitere som sitter der oppe og kjefter, krangler og smeller. Riksavisene ringer stort sett når de skal ha en sint uttalelse om hvor forbanna vi er på staten. Det gir seg jo også utslag i prioriteringene. I Nordland har de vært framoverlente og klart å få finansiering av en lufthavn i Mo i Rana, og i tillegg fått finansiert flytting av hele flyplassen i Bodø. Det er to ganske vanvittige prosjekter, men man må berømme Nordland for å ha klart å selge det inn. Det hadde de ikke fått til gjennom ved å hytte med neven og klage.

Alt i alt er det hele ganske trasig. Dersom vi i stedet hadde fokusert på å framsnakke mulighetene i regionen, kunne situasjonen vært en helt annen. Det skal gjøres store investeringer i Porsanger, i Hammerfest pågår det store utbyggingsprosjekter, med Nussir, bygging av sykehus og mulig driftsorganisasjon for Wisting-feltet. I Alta kommer det store handelsprosjekter, med blant annet XXL og Rusta.

Korona kunne faktisk også vært snudd til en fordel for Finnmark. Folk preges av dette og både vanlige folk og politikere er lei. Men vi bor tross alt i et fylke med lite smitte, det er god plass, men likevel er et nært til alt de fleste steder. Flere barnefamilier har flyttet til Finnmark for å slippe tidsklemma i store byer. Hvorfor klarer vi ikke å fortelle disse suksesshistoriene?

Det er noe som heter at det er fra våre egne man skal ha det. Dette er så til de grader sant. I stedet for at vi står sammen om utvikling, så finnes det svært mange eksempler på lokasjonskamper hvor tenningsnivået blir usunt høyt og intern strid blir fokuset. Marginale særrettigheter kan stikke alvorlige kjepper i hjulene for viktige etableringer for regionen, og det blir dyrt og vanskelig.

Det er selvfølgelig slik at det har vært en ekstrem sentralisering, som har vært negativ for fylket. Fortsatt venter vi på at lokal bearbeiding av trålfisken. Fiskeripolitikken har utvilsomt bidratt til nedgang i folketallet. På flåtesida går det bra, men ikke på land. Hvem vil satse på en jobb der man går permittert halve året? Samtidig er det mulig å lykkes. Se på Svein Vegar Lyder og det han har bygget opp. Kongekrabbetransport fra Banak. Det er mange muligheter, vi må bare heie frem de som tør å satse – og legge til rette for dem.

Vi har store arealer, flott natur, rike forekomster av fisk, mineraler og ekstremt mange oppegående folk som har lyst til å få ting til. La oss heller framsnakke og heie på disse og trekke i samme retning slik at vi ikke lengre blir sett på som fylket med de sure politikerne som klager, men en region som vil ta imot investorer og næringsetableringer med åpne armer. Da kommer folkene også!

Kommentarer til denne saken