Velferdsstaten? Det var før det

I ryggmargen til meg og sikkert flere fra min generasjon, ligger det en fundamental trygghet: Vissheten om at dersom vi noen gang i livet skulle trenge hjelp og støtte, dersom vi noen gang skulle falle utenfor, blir vi fanget opp og tatt vare på. Da viser velferdsstaten sin styrke, trygt og ufravikelig.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I ryggmargen til meg og sikkert flere fra min generasjon, ligger det et selvfølgelighet i det å dele. Dele av overfloden, få av overfloden. En visshet om at da, og bare da, vil et samfunn holde balansen.

«Vi lever og bor i en velferdsstat» sa far min. Han sa det med stolthet og forklarte at kvaliteten på en velferdsstat måles av hvordan vi tar vare på samfunnets svakeste; de av oss som i ulike deler av livet trenger hjelp og støtte. Enten det er fra fødselen av, gjennom hele eller deler av livet.

Han poengterte også at svakhet egentlig er et feil ord å bruke. For det handler ikke om svakhet, men om likhet.

For hvorfor skal det du måtte være utrustet med av mentale og fysiske evner eller hvor ressurssterke dine foreldre eller familie er, være avgjørende for hvordan du skal klare deg i ditt liv?

Vi skal alle ha lik rett til de samme mulighetene for et godt liv?

Der det mangler et sikkerhetsnett, skal du vite at velferdsstaten skal være ditt, sterkt og uten huller.

Vi skal alle ha lik rett til de samme mulighetene for et godt liv?

I dag tygger jeg på den samme setningen, og kjenner at jeg ikke klarer å svelge.

For midt i denne velferden, denne stolte læresetningen om velferdsstaten fra etterkrigstidas Norge, vokser køen av fortvilte mennesker som kjemper mot det samme systemet som en gang ble etablert for å hjelpe. Mange kjemper i årevis. Alene, mens saksbehandlere byttes ut og bunkene av papirer vokser.

Mange kjemper til de ikke klarer mer, til de bare må gi opp, til de for å overleve ydmyket må strekke ut hånda og be om hjelp fra snille naboer i gata, eller om almisser på Facebook.

Hvorfor?

Jeg tror det er enkelt.

Velferdsstaten Norge deler ikke lenger. Sikkerhetsnettet er der fortsatt, men det er utelukkende for de sterkeste. De som i utgangspunktet sitter med ressursene til å skape de største verdiene, de som tjener mest, de som før bidro og delte. Det er ikke lenger de sterkeste som bidrar til kaka. Det er de sterkeste som forsyner seg av de største stykkene.

Det er sånn vi har ordnet oss.

Da ligger det bare smuler igjen til de som faller utenfor, til de som trenger trygdene og stønadene, til de som trenger tjenestene fra hjelpeapparatet. Til de unge med rus- og psykiatriproblemer. Til de eldre uten sykehjemsplass.

Det er da Nav går fra å være en arena for velferd, til å bli en arena for kamp. En nådeløs arena hvor resultatet er avgjort lenge før kampen om smulene starter og hvor den sterkeste alltid vinner.

Er du heldig med oppveksten din, har du gode mentale og fysiske evner, er du født inn i en ressurssterk familie og kjenner de rette menneskene? Først da kan du føle deg trygg. Først da kan du være sikker på å bli fanget opp og tatt imot.

Velferdsstaten? Det var før det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags