Terningkast 6: Hjem til Astrodomen

Artikkelen er over 12 år gammel

VADSØ: Martin Hagfors er verdens kuleste mann. Etter å ha overvært Cream of the Crop elsker plutselig også vi Amerika. For dette var stor låtskrivingskunst, nærmest hentet rett ut av de stolteste av de amerikanske bandtradisjonene.

DEL

Tilbud - iFinnmark+ og eAvis i 2 måneder, for kr 99,-!

Vi tok neppe feil da vi på forhånd antydet at Cream of the Crop kunne bli festivalens høydepunkt blant konsertene. Nå er det jo ennå tidlig i festivalen, men det skal godt gjøres å overgå dette.

Noe problemer med lyden var det under konserten og alt fungerte åpenbart ikke helt som det skulle. Ifølge noen som hevdet å vite skyldtes dette at noe av utstyret kom fram i siste liten. Noen ordentlig lydsjekk hadde det visst heller ikke vært tid til. Men for en gangs skyld ble slike problemer helt underordnet. Hvem bryr seg, liksom. For fra første låt var stemningen tilstede, og det ble bare bedre og bedre lenger ut i den halvannen time lange konserten.

Martin Hagfors (Home Groan og HGH) sine låter er små mesterverker, nær sagt alle som en. Titler som «Maximum Amount», «The Woods» og «You Made a Difference» fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Når konserten ble avsluttet med den episke «Astrodome» er det hele fullbrakt.

Hagfors er blant annet låtskriver, produsent og inspirator for flere av de beste bandene og artistene her på berget. Som en slags takk-for-at-du-er-til-hyllest oppsto Cream of the Crop rundt Hagfors i august i fjor. Og dette er virkelig krem-musikere.

Håkon Gebhardt er kjent som trommeslager i Motorpsycho, og som fast samarbeidspartner med Hagfors var han en selvfølge i Cream of the Crop. Andre medlemmer i denne utgaven er Jørgen Munkeby, en helt eksepsjonell multiinstrumentalist, Lars Håvard Haugen fra Hellbillies på gitar, samt Askil Holm og to mann fra hans band; Vidar Ersfjord og Mortens Strøm.

Miksen av styggpen køntri, rock, pop og folk ble denne kvelden formidlet med en svært sjelden entusiasme, glød og driv. Haugen på gitar, Munkeby på blant annet sax og trekkspill, ja de spilte nærmest fletta av hverandre.

Hvis man lukket øynene kunne man gjerne innbille seg at Neil Young og The Band eller Crosby, Stills & Nash sto på scenen. Gjerne alle sammen på en gang. Og var det ikke Tom Petty som sto ved siden av en høyttaler der?

Maken til feelgood-stemning skal man lete lenge etter. Amerika, nå drømmer også jeg om Amerika.

Fra første låt var stemningen tilstede, og det ble bare bedre og bedre lenger ut i den halvannen time lange konserten.

Artikkeltags