Klatrerne ble berget ned etter å ha sittet fast i 18 timer: – Vi er lettet og takknemlige!

Det gikk bra: Erik Grandelius og klatrekameraten er lettet over å være nede fra Vågakallen

Det gikk bra: Erik Grandelius og klatrekameraten er lettet over å være nede fra Vågakallen Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

– Hjelpen vi fikk fra redningsmannskapene fungerte optimalt, og vi er lettet og takknemlige over at det gikk så bra, sier Erik Grandelius. Seint onsdag kveld ble han og klatrekameraten hentet med helikopter fra Vågakallen, der de hadde stått fast i over 18 timer.

26-åringen fra Lund i Sverige, som til daglig er doktorgradsstipendiat i matematikk, har satt av to uker til å klatre i Lofoten i sommer. Det er en erfaren klatrer vi har foran oss. Grandelius har klatret siden han var ni år gammel, og i 2006 var han på Svolværgeita under et besøk i Lofoten. Han forteller videre at han har klatret flere lange og krevende ruter både i Norge, Frankrike og Spania.

Det skriver Lofotposten.

– Så har jeg mange kompiser som har klatret i Lofoten de senere årene, og jeg ble inspirert til å ta turen på nytt.

Skulle klatre Freia-ruta

Det var flere klatreruter på Vågakallen som fristet, og tirsdag ettermiddag startet Grandelius og en kamerat på ruta som har fått navnet Freia. Ruta har norsk vanskelighetsgrad åtte.

«Grad åtte innebærer gjerne flere kropps- eller fingertunge bevegelser etter hverandre og/ eller balansekrevende og bevegelsesteknisk utfordrende passasjer man må trene spesifikt på for å mestre,» står det på Wikipedia.

– Kompisen min er yngre, og har ikke klatret så mye i fjellene, sier Grandelius. – Vi hadde beregnet å bruke 12 timer. Det gikk litt langsomt, men vi følte vi var godt innafor i tidsbruken. Vi mente også at vi hadde nok vann og mat i forhold til tida vi beregnet å bruke. Værmeldinga var også grei.

De to klatrekameratene hadde klatret den vanskeligste delen av ruta, og hadde to enkle taulengder igjen før de ville nå toppen av Vågakallen.

Tåka kom i 03-tida
Men så kom tåka, og fjellet ble vått. Og den nest siste taulengden viste seg å bli vanskelig å klatre når den er våt.
– Denne taulengden skal være enkel å klatre under gode værforhold. Det er lite sprekker og annet å sikre i, og du klatrer litt usikkert. Men det er normalt, og liten risiko for å falle. Men så var veggen klissvåt av tåke.

Grandelius forsøker å klatre opp tre ganger. – Men jeg vurderte det som for risikabelt å klatre når det var så vått. Tidsmessig var vi innafor, det var lyst, og vi var i god form. Hadde det tørket opp i rimelig tid, kunne vi klatret videre. Det er rundt klokka fem om morgenen, og 15 timer siden de la ut på tur.

Tåka kom to timer før, rundt klokka tre. – Kunne dere ha rappellert ned igjen når dere så tåka komme? – Nei. Det var ikke aktuelt å rappellere på det tidspunktet, og fra det punktet på ruta som vi hadde kommet til.

Burde hatt mer tau
– Egentlig ville det vært bedre om vi hadde hatt med et dobbelt så langt tau, eller to tau. Mer tau gjør det enklere å rappellere flere lengder. Vi hadde bare enkelttau, og det var en feilvurdering. Men akkurat der vi var kommet, mener vi det ville vært vanskelig å rappellere uansett.

Nå kunne ikke klatrerne komme verken opp eller ned. De planla å vente til tåken lettet. Men det gjorde den ikke. Ikke på flere timer. – Vi hadde ikke bra skalljakker, og vi ble gjennomvåte. Vi forsto at vi hadde for lite klær til å holde ut hvis det ble lenge å vente. Og vi visste ikke hvor lenge vi måtte vente.

Grandelius sier han ikke ville ringt etter hjelp hvis han ikke tenkte at det var den eneste utveien. – Jeg vet hva en redningsaksjon koster. Men jeg mener vi at vi gjorde en riktig vurdering ved å ringe etter hjelp mens marginene fortsatt var på vår side.

– Jeg ringte til en klatrekompis, fordi jeg ikke visste om det var best med redningsmannskap som kom ovenfra i tau, eller å bli hentet av helikopter. Helikopteret har strenge krav til sikt og vær for å kunne hente ut folk. Og for ei redningsgruppe med klatrere ville dette blitt en komplisert operasjon. Men kompisen min har gått den samme ruta, han kjenner de lokale klatrerne, og han hjalp oss med å vurdere situasjonen over telefon.

Klatrerne fikk beskjed via sms om at de kunne bli hentet i løpet av fire-fem timer. – Men tåka varte. Vi ble kaldere og kaldere, urolige og tenkte det kanskje ikke ville gå og bli reddet. Så vi begynte å vurdere ulike alternativer. Klatre hele ruta ned igjen, kanskje, finne en annen vei ...#8230;

– Glad vi ble sittende
Men en retrett kunne blitt svært risikabel, og Gladelius er glad for at de ble der de var og ikke forsøkte å komme ned. De holdt heller fokus på å holde seg aktive og varme.
– Vi satt på en fjellrygg, på en liten flik hellende jordhaug der vi fikk noenlunde le, og det ene beinet dinglet utfor kanten, sier Gladelius og peker på setet på klappstolen ved siden av: – Omtrent så god plass hadde vi.

Klatrerne satt tett for å holde varmen, og prøvde å humpe fram og tilbake.
Gladelius tror ikke det var noen risiko for å fryse i hjel. – Men man mister mobilitet og dømmekraft, sier han, og medgir at ruta nok er en «godværstur». Den nest siste taulengden krever tørre forhold. – Men været i Lofoten er uforutsigbart. Værmeldingen så ok ut, og vi mener vi vurderte den rett, sier Gladelius.

– Det er viktig å ha godt med batteri på telefonen. Telefonen bør jo ideelt sett vare i tre dager. Jeg setter den på strømsparing. På spørsmål fra Lofotposten om ekstra batteri kan være en idé, avviser den dedikerte klatreren dette; – Det er ikke et alternativ. Vi må klatre lett, og hvert gram i sekken teller. Vi hadde jo vurdert bort mer klær. Det er kanskje spesielt, men ...#8230;

– Hvordan hadde dere det da dere satt og ventet?
– Du blir litt gal av den tåken, du ser ingenting. Det er fortsatt så lyst at øynene blir stimulert, men du ser allikevel ingenting, du blir litt gal. Batteriet tok slutt på mobilen, vi visste ikke hva klokka var, og det var like lyst. Så gikk det lang tid før helikopteret kom ...#8230;

– Klokka elleve på kvelden klarte de å droppe en sekk til oss. Jeg tror den kom fra den lokale redningsgruppa, og vi fikk akkurat det vi trengte. En varmeduk til å krype inn i, vann og sjokolade.

Da klatrerne fikk sekken, følte de seg roligere. De fikk varmen, energien og troen tilbake, og visste at de ville holde ut enda et døgn uten å fryse i hjel. – Det var ikke bekvemt eller direkte varmt, men vi følte oss mye bedre. Jeg tror faktisk vi kunne klart å ta oss ned igjen for egen maskin etter at vi fikk sekken. Bare ventet til forholdene ble bedre.

– Det var ekstremt deilig å lande på Kalle, se vennene igjen, og dra tilbake til Henningsvær der kompisen hadde ordnet med hus og varm mat. Jeg var i rolig og greit humør da jeg kom ned med helikopteret.

– Var dere skikkelig redde på noe tidspunkt?
– Ja, en liten stund, når tåka ikke lettet på hele dagen. Vi visste vet ingenting om hvilke planer man hadde for å berge oss hvis ikke helikopteret kunne lande.

– Jeg tenkte ikke på noe annet enn det som skjedde der og da. Vi var bare konsentrert på å komme ned, og å få gitt de beskjedene som redningsgruppen trengte. Familie og venner fikk vente. Så slapp de også å bekymre seg.

Kameratene er enige om at det var en bra klatretur fram til de ble sittende fast. – Lofoten har fantastisk fine klatrefjell, og Freia er en fin og spennende rute.

Men Grandelius tenker ikke å gå samme turen igjen. – Jeg føler vi på en måte har gått den selv om vi ikke klatret alt. Og det er flere andre ruter jeg vil klatre på Vågakallen.

– Vi er veldig fornøyd og utrolig takknemlige for hjelpen de fikk. Alt ble gjort optimalt! sier Grandelius, som går for godvær og flere klatreturer resten av ferien. – Men kanskje vi ikke skal gå så lange ruter, avslutter den sympatiske klatreren.
 

Artikkeltags