Samme dag som jeg skriver dette, mister Gamvik og Finnmark to unge mennesker i stabile jobber.

Etter at Bernt Nilsen i Kirkenes oppfordret finnmarkinger til å invitere søringer på kaffe for å inkludere tilflyttere i lokalmiljøet, tok Ida Doksæter til tastaturet. I et leserinnlegg på iFinnmark, skrev hun at hun og kjæresten som nyinnflyttet til Gamvik fra første dag hadde fått spørsmålet: Hvor lenge skal du være her?

Ida jobbet fra hjemmekontor i jobben som ingeniør i Bergen og samboeren Reza Habibi jobbet som lærer ved Mehamn skole. Det er dette pandemien har åpnet opp for: Du kan jobbe fra den minste, lille avkrok på Guds grønne jord så lenge det finnes internettforbindelse der. Den sjansen grep Ida og Reza, men bare i et halvt år.

De opplevde å ikke bli inkludert i lokalsamfunnet. 1. desember flyttet de til Bergen igjen.

– Vi flytter jo ikke fordi at vi ikke ble invitert på kaffe, men på en liten som plass som dette er lokalbefolkningen noe «klikkete». Folk har sin lille gjeng, og det oppleves vanskelig å få innpass, sa Doksæter til iFinnmark.

Så i dag blir vi minst to personer fattigere her oppe. Og som ikke det var nok; det er snakk om to mennesker i – unnskyld bruken av det gyselige begrepet – fruktbar alder.

Dessverre tror jeg at mitt forrige utsagn var nokså talende for hvordan vi ser på tilflyttere; som saftige stykker på kjøttvekta. Vi skal ha mennesker, og vi skal ha mange av dem – så mange at Finnmark ikke dør ut. Men glemmer vi å ta vare på dem vi har?

Etter fem dager i Vadsø, kjøpte jeg hus. Så jeg har aldri fått spørsmålene «hvor lenge skal du bli» eller «har du kjøpt hus» – to mutasjoner av samme variant. Men jeg har derimot blitt fortalt – trolig med glimt i øyet som utgangspunkt – at det vil ta flere generasjoner før jeg blir vadsøværing.

Den som har blitt spurt om hvor lenge hun skal bli boende er nyhetsredaktøren vår, Rikke Lange. Hun er fra Tromsø og bor i Alta. Etter saken med Ida og Reza, har hun oppsummert at det sannsynligvis er det spørsmålet hun har fått oftest etter at hun flyttet hit for snart to år siden. Det er en gullmedalje jeg ikke tror noen er stolt av.

Tenk om du ble invitert på middag til noen i gata, og det første du ble møtt med etter at du hadde hengt fra deg jakka, var spørsmålet om hvor lenge du hadde tenkt til å bli. Skulle du bli værende helt til dessert? Jeg tror ikke du hadde følt deg veldig velkommen.

Det er et spørsmål med en forventning om midlertidighet. Og midlertidighet er ikke god kapital.

– Det virker ikke som om folk har lyst til å investere tiden sin i tilflyttere som ikke har tenkt til å bli. Men da får ikke tilflytterne et sosialt nettverk lokalt, og mindre grunn til å faktisk bli værende, skrev Rikke i en melding forleden dag.

Det er et halvt år siden jeg flyttet til Finnmark. Folk sto omtrent i kø for å tilby seg å hente meg på flyplassen. Til og med hvalene i Varangerfjorden dukket opp av havets overflate i det husverten min og jeg kjørte til det som skulle bli mitt hjem over sommeren. Men så ble det stille.

Om morgenen gikk jeg til jobb og etter jobb gikk jeg hjem. Neste dag gikk jeg på jobb og etter jobb gikk jeg hjem. Dagen etterpå gikk jeg på jobb og etter jobb gikk jeg hjem.

Jeg kjente ingen.

Når du er ny et sted, er du hudløs. Alt du ser er nytt, alt du hører er nytt, alt du lukter er nytt. Alt er nytt. Du er i en verden hvor du ikke hører til. Ennå.

I kommentarfeltet vårt på Facebook ble det spurt om hva Ida og Reza selv hadde gjort for å bli inkludert. En av journalistene våre i Vadsø, Malene Storrusten, trakk fram egeninnsats da jeg spurte hva som var den magiske nøkkelen til å få et sosialt nettverk på et nytt sted. På oppfordring ga hun følgende tips:

  • Det er lurt å melde seg på ting
  • Det hjelper å ha en interesse
  • Drikk øl

Fortsatt synes jeg det er vanskelig – og ikke er jeg gå glad i øl, heller – så jeg skulle ønske at flere gjorde som Bernt Nilsen i Kirkenes ved å invitere en søring på kaffe. Når du bor i Finnmark, er omtrent alle andre i hele verden for søringer å regne så ikke vær så nøye med å avklare geografi før vi sitter til bords. For meg som ny finnmarking ville det vært superhyggelig, for meg som arbeidsgiver er det avgjørende. Vi vil jo at journalistene våre skal trives og ha det bra også utenom jobb.

Og for den som måtte lure, er liv og lære ett og det samme hos Bernt Nilsen. Da jeg var i Kirkenes i høst, inviterte han meg på kaffe – og han kom opp i etasjene for å forsikre meg om at jeg ikke hadde glemt avtalen. Vi hadde en trivelig prat om utdannelse og mørketid.

Så min innstendige bønn for helga og vinteren som ligger foran oss: Vær litt mer som Bernt. Det er ikke nok med fin natur eller slagord som «folk treng hus og hus treng folk». Folk trenger også folk.

Det er kanskje jobben som gjør at vi flytter til Finnmark, men det er folkan og plassen som gjør at vi blir.