«Tenk om turistene som kommer til Varanger hadde blitt møtt av nymalte husvegger, trygge kaier og et innbydende sentrum»

FALLEFERDIG: I mange år har Esbensenkaia stått usikret. I 2013 ble den gjerdet inn, men det ser nå ut til å være åpent igjen.

FALLEFERDIG: I mange år har Esbensenkaia stått usikret. I 2013 ble den gjerdet inn, men det ser nå ut til å være åpent igjen. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LederDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Onsdag ettermiddag, og 17. mai-feiringen begynner å nærme seg slutten. Tidligere på dagen har jeg møtt speiderne på jobb, jeg har fotografert massevis av feststemte barn og voksne i det de gjorde seg klar til barnetoget rundt i byens gater, jeg har vært på torget og sett ordfører Hans-Jacob Bønå tale (merk «sett», da lyden var så dårlig at det var vanskelig å høre budskapet), og jeg har feiret sammen med gode venner, både innfødte vadsøværinger og tilflyttere som har valgt Vadsø som bosted. Nå er det altså ettermiddag og klart for festmøte, vi samler oss i Vadsøhallen, vi synger Vadsøsangen. Og det er da det slår meg: Er det sånn vi vil selge inn byen vår?

For den er jo ikke akkurat lystig, sangen som er skrevet av Godtfred Pedersen og Andreas Esbensen en gang på 1930-tallet, med tekstlinjene «Ja, du er nå vår by selv om tiden er trang, og vi elsker dig fattige mor». Men likefullt er det denne sangen som blir oppsparket til Ingjerd Tjelles tale for dagen, en tale der hun snakker om viktigheten av å skryte av byen nå som regionreformen står for tur, nå som Troms og Finnmark er foreslått slått sammen til en region, nå som fylkesadministrasjonen i Vadsø står i fare.

Det er klart Vadsø kan håndtere nye oppgaver i en større region. Det er det flere kommuner som kan; de siste tiårene har det vært vellykkede etableringer av Nav lønnsgaranti, Kontoret for voldsoffererstatning og politiattestkontor i Vardø og innkrevingssentralen i Sør-Varanger, det går an å rekruttere kompetanse til småbyer, det går an å få flinke folk til å bli boende. Men nå er det engang sånn at det ikke er gitt hvilke funksjoner som skal havne hvor når regionkabalen legges, og at det vil være flere om beinet om arbeidsplassene, er det liten tvil om.

Da må man gjøre seg attraktiv, og legge alle fraser om fattige mor til side.

Kanskje går det an å begynne med omgivelsene. Forestill deg for eksempel at du er i Vadsø for første gang, du har blitt hentet på flyplassen og kjørt til første stoppested, nå er du på besøk i kontorene til Sykehusinnkjøp, du går bort til vinduene for å se på utsikten. Og ser rett ned på Esbensenkaia. En kai som for lengst har falt fra hverandre, der også sikringsgjerdet har gått opp i sømmene, der store hull i plankverket gir deg fri sikt til havbunnen, som for øvrig heller ikke er plettfri, her ligger sykler og andre forlatte eiendeler samlet. Hva tenker du da?

Jeg tror innbyggerne i hver en bygd i Øst-Finnmark kan kjenne seg igjen i beskrivelsen, for det er selvfølgelig ikke bare Esbensenkaia i Vadsø som står til forfall, i Vardø er det nok av slitne konstruksjoner å se, i Berlevåg også, Gamvik, Kjøllefjord, eksemplene finnes overalt: Her er bygget, her er levd, her er forlatt, her er blitt stående.

Av og til dukker det opp private aktører som vil gjøre noe med det, både i Vadsø og Vardø pågår det flere oppussingsprosjekter i havnene, og skritt for skritt blir byene både renere og penere.

Men hadde det skadet med litt drahjelp fra kommunen?

I fjor opprettet et enstemmig kommunestyre i Vadsø et såkalt miljøfond, som skal gjøre det mulig å få bukt med uønsket forurensing. Dette ble blant annet brukt da båten «Åsemor» ble fjernet fra fjæra på Vadsøya, etter å ha ligget til forfalls på land i over 25 år. Slike jobber skal som regel finansieres av privatpersonen som eier de etterlatte gjenstandene, men ofte er det en lang vei til mål, og det kan ta tid før regningene blir betalt. Fondet skal gi kommunen en økonomisk trygghet dersom de går i gang før kostnadsspørsmålet er avklart, det finnes midler til å rive eller fjerne, for så å kreve inn pengene etterpå.

Dette er et eksempel til etterfølgelse.

Dersom man kan rydde opp, har man egentlig ikke råd til å la være, for tenk hva det har å si for dem som besøker byen for første gang. Tenk om turistene som kommer til Varanger hadde blitt møtt av nymalte husvegger, trygge kaier og et innbydende sentrum med en benk å nyte utsikten fra. Tenk om dét de hurtigrutereisende så da seilet inn i havna var friske farger og helt tre. Og tenk om statsrådene kunne besøke kommunens stolthet i arbeidslivet uten å stusse over det som er utenfor vinduet.

Nå tror jeg at kompetansen til de ansatte på Sykehusinnkjøp veier tyngre enn en kai som står til forfalls utenfor vinduet. Men likevel. Det hadde ikke skadet å bli kvitt den. Det finnes tross alt ingen garantier for at dét de besøkende husker ikke er det slitne og ødelagte framfor de verdiene vi som bor her vet eksisterer.

Vi som har lært å lukke øynene.

Når det gjelder Esbensenkaia er det kanskje håp i sikte, all den tid rådmann Jens Betsi er så klar i sin tale: Den er på blokka, og mer akutt enn noengang.

Anniken Renslo Sandvik

Ansvarlig redaktør, Finnmarken

Artikkeltags