Den norsk russiske grense strekker seg nesten 198 km. Kirkenes i Sør-Varanger kommune er grensebyen mot Russland. Sør-Varanger har en rik historie som gruvesamfunn i perioden 1906–1997 og er i stor grad bygd opp rundt A/S Sydvarangers drift på jernmalmforekomster. Innbyggertallet vokste i denne perioden fra noen hundre innbyggere til i overkant av titusen innbyggere.

I 40 år under den kalde krigen var det liten kontakt over den Norsk–Russiske grensa, men med Berlin murens fall i 1989 økte trafikken over grensa, samt det økonomiske og kulturelle samarbeidet.

Hjørnesteinsbedriften A/S Sydvaranger driftet med store underskudd på 70 og 80 tallet, før den ble nedlagt ved styrt avvikling i 1997. Staten var storaksjonær og Stortinget behandlet flere saker vedrørende avvikling av bedriften og omstilling av Sør-Varanger samfunnet. Nærheten til Russland og friere flyt av varer og tjenester på tvers av grensa, samt økt mobilitet for innbyggerne ble trukket frem som klare fordeler og strategiene ble lagt for å videreutvikle næringsaktivitet rettet mot Russiske markeder og kunder.

Stortinget bevilget betydelige beløp til nyetableringer gjennom blant andre Innovasjon Norge og Siva.

Kirkenes utvikling ble opprettet og tilført kapital og det samme ble Sør Varanger Invest.

Eksisterende næringsliv ble oppmuntret til å satse på Russland og Russiske kunder. Hele det offentlige virkemiddelapparatet ble rigget for at eksisterende og ny næringsaktivitet skulle rette seg inn mot det Russiske markedet. Samarbeid på lokalt og regionalt nivå ble heiet frem og det ble etablert et utstrakt samarbeid særlig innenfor områdene utdanning, kultur, idrett, partene i arbeidslivet og folk til folk samarbeid. Kompetansemiljøer som for eksempel Barentssekretariatet ble etablert.

Dette var det bred politisk enighet om i Stortinget, det var en villet politikk det handlet overhodet ikke om naivitet i befolkningen slik enkelte har likt å hevde i ettertid.

Det handlet om å følge opp nasjonal politikk og skape muligheter.

Stortinget behandlet torsdag 17. november et forslag fra Venstre om å fjerne det generelle særunntaket fra det norske havneforbudet for Russiske fiskefartøy. Forslaget fikk ikke flertall, men om forslaget hadde blitt vedtatt ville det fått katastrofale konsekvenser for flere hundre arbeidsplasser i Sør-Varanger

I 2014 okkuperte Russland Krim og Norge støttet de vestlige reaksjonene på Russlands brudd på folkeretten.

Sanksjonene rettet seg mot en rekke produkter, tjenester, personer, banker og finansinstitusjoner. Etter at Russland har gått til en full angrepskrig mot Ukraina har EU innført totalt 8 omfattende sanksjonspakker som Norge har sluttet opp om. Sanksjonene blir stadig strengere og mulighetene for å drive handel med Russland er sterkt begrenset. Russiske mot sanksjoner og ettervirkningene av nedstengningen pga. Korona pandemien er merkbare. Sanksjonene rammer hardt også i Sør-Varanger, men til tross for dette er det sterk støtte og forståelse i lokalsamfunnet for at sanksjonene er innført.

Fra norsk side er det meste av samarbeidet med Russiske myndigheter satt i bero, men med noen unntak. Det Norsk–Russiske fiskerisamarbeidet videreføres for å sikre en langsiktig og bærekraftig forvaltning av fiskebestandene. Norges geografiske plassering gjør at vi deler fiskebestander med Russland. Særlig viktig er det å sikre en bærekraftig forvaltning av torskebestanden i Barentshavet. Russiske fiskefartøys mulighet for å anløpe norske havner er ikke en del av den Norsk–Russiske fiskeriavtalen.

Havnene i Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes er fortsatt åpne for Russiske fiskefartøy som er underlagt streng kontroll og kan stenges på kort varsel ved behov.

Etterretnings og sikkerhetstjenestene følger løpende med på aktiviteten til russiske fiskefartøyer langs norskekysten for å avdekke og hindre sikkerhetstruende aktivitet. Dette arbeidet har fått økt prioritet etter Russlands angrep på Ukraina. Innstramningen regjeringen har foretatt gir oss mulighet til å utøve hensiktsmessig og effektiv kontroll med de russiske fiskefartøyene som anløper. Norge skal ikke være en frihavn for annen uønsket aktivitet.

Stortinget behandlet torsdag 17. november et forslag fra Venstre om å fjerne det generelle særunntaket fra det norske havneforbudet for Russiske fiskefartøy. Forslaget fikk ikke flertall, men om forslaget hadde blitt vedtatt ville det fått katastrofale konsekvenser for flere hundre arbeidsplasser i Sør-Varanger hvor nesten 700 av en arbeidsstokk på ca. 5000 er direkte eller indirekte involvert med Russland. Kimek med sine 80 høyt kvalifiserte ansatte, inkludert åtte lærlinger er en av de bedriftene som vil rammes hardest av et slikt forbud. Ca 70 % av bedriftens omsetting kommer i dag fra reparasjon av Russiske fiskefartøy. Til tross for at bedriften jobber for å bli mindre avhengige av russiske fartøy tar det tid å omstille bedriften og finne nye markeder.

Sør-Varanger-samfunnet opplever allerede befolkningsnedgang og stor grad av usikkerhet. Folketallet ble redusert med 178 personer i 2021 og denne trenden videreføres i 2022.

Handel og samarbeid med Russland omsetter totalt for ca. 600 millioner kroner i året i Sør-Varanger. Det er et sterkt lokalt engasjement i denne saken med innspill fra lokalt næringsliv, lokalpolitikere, næringsforeninger, Sør-Varanger utvikling, fagbevegelsen med flere.

Utfordringen er å forsøke å sikre at arbeidsplasser ikke legges ned samtidig som vi stiller oss bak sanksjonene som er innført som en konsekvens av Russlands krigføring i Ukraina.

Regjeringen har kommet med en tiltakspakke og de berørte bedriftene har kommet med innspill på å endre innretningen på noen av tiltakene.

Sør Varanger samfunnet er inne i en særdeles krevende situasjon alle gode innspill må vurderes.