Man trenger ikke delta på store mosjonistløp for å glede seg over fysisk aktivitet

NÅDDE MÅLET: Følelsen av å krysse en målstrek når man vet at et mål er nådd, den er omtrent altoppslukende der og da, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik. Hun håper flere finner den motivasjonen de trenger til å være i fysisk aktivitet.

NÅDDE MÅLET: Følelsen av å krysse en målstrek når man vet at et mål er nådd, den er omtrent altoppslukende der og da, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik. Hun håper flere finner den motivasjonen de trenger til å være i fysisk aktivitet. Foto:

Om man ikke ønsker å delta i et stort løp, kan man kanskje heller benytte anledningen til å være med når lokale krefter drar i gang arrangementer, skriver ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i denne ukeslutten.

DEL

MeningerJeg har sett hva kreft kan gjøre med et menneske jeg er glad i.

Jeg har sett hvor ødeleggende beskjeden om diagnosen er, den beskjeden om at det man kjente at ikke stemte helt i kroppen, det var kreft og den har spredd seg. Jeg har sett både frykten og håpet behandlingen følger med seg, den brutale frykten om at livet skal ta slutt, det viktige håpet om at medisinen skal vinne. Jeg vet hvordan det ser ut når dét håpet ebber ut.

Den erfaringen er det dessverre mange som deler med meg. Ifølge Folkehelseinstituttet diagnostiseres mer enn 30.000 nordmenn med kreft hvert år. Dette tallet vil fortsette å øke fram mot 2025, opplyser instituttet, først og fremst skyldes det at vi lever lenger og at vi blir flere. Samme kilde sier at over 260.000 personer i Norge i dag enten lever med kreft eller har hatt kreft.

«Med dagens kreftforekomst og -dødelighet vil om lag hver tredje nordmann bli diagnostisert med kreft før de blir 75 år gamle,» heter det i rapporten fra Folkehelseinstituttet.

Det er et skremmende høyt tall. På den positive siden vet vi at flere lever med diagnosen både fordi kreften oppdages tidligere og behandlingsmetodene utvikler seg. Men uansett er det all grunn til å se på hva hver enkelt kan gjøre for å gjøre risikoen for å bli syk mindre. Folkehelseinstituttet ramser opp flere faktorer som kan ses på som årsaker til flere typer kreft: Tobakksbruk, stort alkoholkonsum, kroniske infeksjoner, fedme og UV-stråling er blant dem.

Videre går det fram at riktig kosthold og fysisk aktivitet kan redusere risikoen for ulike kreftformer.

Det er ingen garanti for noe her i livet, ei heller at et sunt kosthold og jevnlig fysisk aktivitet vil hindre at du blir kreftsyk, eller får en annen tøff diagnose som snur livet på hodet. Men kan det skade å prøve?

For meg er svaret på det spørsmålet enkelt, og dét er nei. Det kan ikke skade å prøve.

Så hvordan har det seg at fysisk aktivitet kan redusere risikoen for kreft? Kreftforeningen sier følgende om den saken: «Regelmessig fysisk aktivitet fører til et sunt nivå av hormoner i blodet. Det er viktig fordi et høyt nivå av noen hormoner kan øke risikoen for kreft».

Videre forteller de at fysisk aktivitet vanligvis fører til økt forbrenning slik at risikoen for overvekt reduseres.

«Kreftframkallende stoffer kan lagres i fettet vi har på kroppen. Fysisk aktivitet bidrar til mer muskler, forbedrer evnen til å forbrenne fett og at fettlagrene minsker. Selv om kroppsvekten ikke forandres betyr mer muskler og mindre fett en gunstigere kroppssammensetning,» skriver Kreftforeningen.

I tillegg øker blodsirkulasjonen slik at skadelige stoffer kan fjernes raskere. Tarmbevegelsen blir bedre, og forkorter tiden eventuelle kreftframkallende stoffer i maten er i kontakt med tarmslimhinnen. Immunforsvaret styrkes også.

«Det kan ha sammenheng med at makrofager, en type hvite blodlegemer som bekjemper bakterier, blir flere og mer aktive når vi er fysisk aktive. Det samme blir signalmolekylene, som kan påvirke celleaktivitet på en gunstig måte,» skriver Kreftforeningen.

Deres konkrete råd er 60 minutter moderat eller 30 minutter anstrengende fysisk aktivitet hver dag. Helsedirektoratets råd er litt snillere: De råder voksne til å være i moderat fysisk aktivitet i minst 150 minutter per uke, noe som tilsvarer 30 minutter per dag fem dager i uka. Et alternativ er 75 minutter i uka med høyere intensitet.

Uansett hvordan rådet ser ut, er faktum at altfor få følger dem. Ifølge Helsedirektoratet er det snakk om kun 30 prosent.

«Fra et folkehelseperspektiv bør både barn, voksne og eldre redusere tiden de bruker på stillesittende aktiviteter og øke tiden på aktiviteter med moderat intensitet. Gåing og sykling, som er en naturlig del av hverdagen, er gode eksempler på slike aktiviteter og er noe de fleste kan utføre,» heter det i folkehelserapporten Folkehelseinstituttet har publisert

Jeg vet at det er enkelt å si at man bør være mer fysisk aktiv, men at dørstokkmila ofte kan vær uoverkommelig lang. For min del har det hjulpet å sette meg mål underveis. Det startet med målet om halvmaraton i Barcelona i 2013. Da jeg krysset målstreken den februardagen, var jeg ikke i tvil: Den følelsen av å nå et mål som utelukkende er basert på evnen til å presse seg selv, den må jeg oppleve flere ganger.

Det er det bare opp til meg selv å få til, og i helga som var kunne jeg nok en gang løpe de siste hundre meterne i et løp med et bredt smil og tårer i øynene. Denne gangen var målet å løpe en mil raskere enn jeg gjorde i april, og gleden over å klare det, den er altoppslukende der og da.

Man trenger ikke delta på store mosjonistløp for å glede seg over fysisk aktivitet. Men man kan benytte anledningen til å være med når lokale krefter drar i gang arrangementer.

Og det er mange i lokalsamfunnene våre som gjør litt ekstra for å skape aktivitet og glede rundt seg. Torsdag kveld var noen av dem samlet på skistadion i Vadsø for å arrangere et løp der alle inntekter går til kreftsaken.

Initiativtakerne er Varanger sportsklubb, som egentlig driver med sykling. Men nå har Eli Hansen fått smaken for løping også, og bestemte seg litt tidligere i høst for å dra i gang et arrangement der målet er å få så mange som mulig til å ta på seg joggeskoene. Hun la opp til flere distanser sånn at alle kunne være med, man kunne løpe 800 meter, 3,2 kilometer eller 9,6 kilometer, man kunne løpe alene eller som del av et stafettlag der alle tok én runde hver. Og pengene deltakerne betalte for å være med, de gikk altså til Kreftforeningen.

Det er minst tre gode grunner til å stille opp på arrangementer som dette.

For det første er det en god anledning til å få både frisk luft og mosjon. Nå som høstmørket senker seg stadig tidligere om kveldene, er det godt å ha en ekstra grunn til å komme seg ut, det er godt at noen lager en arena for bevegelse der alle som vil kan stille opp.

For det andre er det ikke gitt at privatpersoner skal bruke fritiden sin på å arrangere aktiviteter som dette. Ikke bare skal ideen bli unnfanget og satt ut i livet, man må også merke løypene, organisere tidtakingsbrikkene, registrere påmeldingene, samle inn premiene. Dette går ikke av seg selv, men krever at initiativtakerne bruker ettermiddager, kvelder og helger for å få alt på plass. Da er det fint å kunne stille opp, å vise glede for arbeidet som er gjort, å bidra til at arrangementet blir en suksess.

Den tredje grunnen er minst like åpenbar: Ved å delta støtter man en god sak, i dette tilfellet Kreftforeningen.

Når man i tillegg vet hvilken effekt den fysiske aktiviteten har for egen kropp, er vel konklusjonen enkel: På med joggeskoene og ut i bevegelse.

Artikkeltags