Når 14 prosent av befolkningen møter til kamp, er det ikke det sportslige resultatet som betyr noe

FULL TRIBUNE: Mange hadde tatt turen til Vadsø stadion i det fine værtet.

FULL TRIBUNE: Mange hadde tatt turen til Vadsø stadion i det fine værtet. Foto:

Onsdag framsto Vadsø stadion som et fristed fra alle dystre debatter.

DEL

MeningerDen tar fort slutt, drømmen om en cupbombe på Vadsø stadion denne første dagen i mai.

For det er jo det alle har drømt om. En reprise fra kampen som ble spilt for nesten nøyaktig 35 år siden, den maidagen i 1984 da det daværende fjerdedivisjonslaget Norild tok imot Tromsø IL, som da spilte i andredivisjon. Dagen etter kunne man lese følgende i Finnmarken:

«Tromsø IL kom til Vadsø for å formalisere billetten til NM-cupens 2. runde. Laget ble sendt hjem skamfulle – med 1–2 i bagasjen. De rødkledde vadsøguttene kjempet motstanderne i senk, enkelt og effektivt.»

35 år seinere er det et nyopprykket tredjedivisjonslag som tar imot gjestene fra eliteserien. Gradestokken har akkurat beveget seg over på minussiden da kampen blåses i gang, men det legger ingen demper på stemningen. Mens tilskuertallet den gangen i 1984 var rundt 350 ifølge artikkelen i Finnmarken, har hele 820 personer funnet fram til Vadsø stadion denne onsdagen. 820 personer som alle har et lite håp om at Norild skal få det første målet, at Norild skal vinne taklingene, vinne ballen, ja, kjempe motstanderne i senk, «enkelt og effektivt».

Det går ikke sånn. I stedet tar det bare drøye fire minutter før første mål til TIL er et faktum, og i løpet av de neste 90 minuttene, skal det bli sju til.

Men så gjør det ikke noe, likevel.

For det er ikke alltid seieren er det viktigste.

Allerede i antikken dukket idretten opp som et fenomen som samlet folket. Hvert fjerde år fra 776 før vår tidsregning strømmet deltakere og tilskuere fra hele Hellas til Olympia.

«Lekene hadde en kultisk og seremoniell ramme, og var til ære for guden Zevs. Under lekene hersket det en hellig fred mellom de ellers så krigerske bystatene,» skriver Norges olympiske museum på sine nettsider.

Historiker Tony Perrotet mener hele opplevelsen lekene bød på, gjorde at arrangementet overlevde flere hundre år i antikkens format, og dermed var den lengstvarende tilbakevendende begivenheten på den tiden.

«Sporten var en del av et storslått, altoppslukende overflødighetshorn. OL var først og fremst en religiøs begivenhet som ble holdt på det helligste stedet i antikkens verden. Det var omgitt av en utrolig atmosfære av tradisjon og høytid,» har han uttalt i et intervju med National Geographic News.

Men også i nyere tid, har idretten hatt ord på seg for å samle folket. Nettopp dét har gjort at politiske ledere har brukt idretten på veien mot å sikre seg herredømme.

«Gjennom historien har særlig totalitære stater forsøkt å kontrollere idretten for å kontrollere befolkningen. Totalitære ledere har brukt idrett til å samle befolkningen og binde massene til seg,» sier idrettshistoriker Jørn Hansen.

Han er professor ved Insitut for Idræt og Biomekanik ved Syddansk Universitet, og har skrevet flere bøker om fotballhistorien. For to år siden ble han intervjuet av en journalist i magasinet Videnskap, med håp om at han kunne besvare spørsmålet «er idrett opium for folket?»

Her forteller han at Benito Mussolini er et typisk eksempel på en diktator som gikk inn for å samle folket på idrettsarrangementer. Han bygget en rekke fotballstadioner og sørget for billige togreiser til kampene, slik at alle samfunnslag kunne komme.

«Hvis han kunne gjøre fotball til en populær idrett, ville han også bli populær blant massene. Derfor arbeidet Mussolini også for å få VM til Italia i 1934. Det klarte han, og Italia vant. Det var kronen på verket,» forteller Hansen i artikkelen som er presentert på norsk på nettstedet forskning.no.

Mens Mussolini omfavnet idrettens kraft, har andre ledere vært bekymret for effekten av den, sier Hansen. Mens engelskmennene fryktet opprør i folkemengdene i kolonitiden, var Arbeiderpartiene i Europa bekymret for at idretten skulle ta fokus fra partimedlemmenes politiske interesse.

Uansett viser historien at idretten er velegnet til å få folk til å samle seg på tvers av samfunnslag og politiske standpunkt. Jørn Hansen tror det kan komme av at man er vitne til en forestilling man ikke kjenner utfallet av, samtidig som man kan få utslipp for følelser.

– Idrett har en enorm tiltrekningskraft, det er en form for teater, folkets teater, hvor manus ikke er skrevet på forhånd. På et stadion er de sosiale grensene visket ut. Man kan komme med mishagsytringer, rope og skrike. Har man opprørstrang i kroppen, kan idretten gi utløp for det, sier han, som til slutt konkluderer med at idretten fortsatt kan fungere som opium for folket.

«En stor VM-kamp kan sette i gang store følelser, og folk kan få utløp for glede og frustrasjon. I dag er idrett primært styrt ut fra en kommersiell, ikke politisk tankegang, men følelsene er de samme,» sier han.

Onsdagens oppgjør på Vadsø stadion, er vel det nærmeste vi vil komme en VM-kamp i vårt nærmiljø. Og selv om den sammenligningen kanskje er i drøyeste laget, er det ingen tvil om at kampen hadde en samlende effekt på befolkningen. Når nærmere 14 prosent av kommunens 5894 innbyggere møter opp på kamp, viser det idrettens kraft.

Det samme så vi da Finnmark fotballkrets inviterte til fair play-kamper under Bolyst-ukene i fjor: Både i Lebesby og Tana strømmet tilskuerne til for å få med seg begivenhetene.

I dag konkurrerer idrettsarrangement som fotballkamper, skirenn og håndballturneringer om befolkningens oppmerksomhet på en helt annen måte enn tidligere. Ikke bare er tilgangen på alternative fritidssysler langt større, både fordi kjøpekraften vår har økt og fordi teknologien har utviklet seg, men i tillegg er mange av arrangementene nå tilgjengelige for folk uten at man trenger å møte opp på stadion. Kanskje sendes de direkte, eller så holdes man løpende oppdatert i sosiale medier.

I dette lyset er det spesielt gledelig å se at det fortsatt er mulig å samle så mange mennesker om en fotballkamp. Og det er også gledelig at kun et fåtall går hjem før kampen er over, selv om første snev av motgang kom i det femte spilleminuttet, og selv om det sto 1–7 til pause.

For denne onsdagen var det ikke det sportslige resultatet som betydde noe. På stillingen 1–8 til Tromsø ble enhver ballbesittelse av Norild bejublet, og heiaropene lød på tribunen mens hjemmelaget fortsatte å krige til siste slutt.

Og kanskje er det akkurat dette Vadsø har behov for akkurat nå. En arena å samles på, uten å tenke på hvor man står i den opprivende regionreformdebatten, for eksempel. Et sted å møtes, uten å diskutere frykten for om arbeidsplasser blir borte eller at makta flyttes til Tromsø. De tingene skal vi selvfølgelig også diskutere, men vi trenger et fristed. Onsdag var det fristedet Vadsø stadion.

Artikkeltags