Den fryktede nasjonen

Bildetekst: asf Git que omnis aut que cus eostrunt. Am quos is doluptureAm quos is dolupturem quid mm quid magnis reicaes

Bildetekst: asf Git que omnis aut que cus eostrunt. Am quos is doluptureAm quos is dolupturem quid mm quid magnis reicaes

Artikkelen er over 4 år gammel

– Samestat-fjaset dukker opp med jevne mellomrom, skriver redaktør Eilif Aslaksen i ukesluttlederen.

DEL

EILIFS UKESLUTT Her er Dagsnytt. Klokken 12 i dag erklærer Sametinget at Sameland skal løsrive seg fra Norge, Sverige, Finland og Russland. – Vi samer har vært en nasjon i uminnelige tider, og nå er det på tide at vi blir en nasjonalstat, sier sametingspresidenten. – Dette har vi lenge advart mot, kommenterer organisasjonen etnisk og demokatisk likeverd.

Lihkku beaivái, sámi álbmotbeaivi!

Til lykke med dagen, samenes nasjonaldag!

I dag feirer vi dagen for 24. gang. Allerede nå gleder jeg meg til feiringen neste år. Den blir den største og viktigste så langt, og for all del: Det er ikke på grunn av den illusoriske og hinsides liksom-meldingen fra Dagsnytt. Neste år er det nemlig 100 år siden det aller første møtet hvor samer fra hele Norge kom sammen i Metodistkirken i Trondheim. 6. februar 1917 begynte samene selv for alvor drøftelsen av saker og problemstillinger som angikk dem. 99 år har gått. Vi er her fortsatt, og her skal vi være!

Det er litt dårlig gjort av meg å trekke fram skremselspropagandaen om egen samestat på en festdag som denne. I dag skal vi pynte oss, være stolte og glade sammen med våre venner og medborgere i fire nasjonalstater. Som en nasjon i staten Norge, kan vi i dag heise vårt eget flagg uten å være redd for forfølgelse og straffereaksjoner. Jeg er stolt over å være same i Norge. Vi er en del av verdens beste demokrati, og her ønsker vi å være.

Samestat-fjaset dukker opp med jevne mellomrom. Talspersonene finner «dokumentasjonen» i blant annet deklarasjoner (erklæringer) som flere samekonferanser har vedtatt. Ord som selvbestemmelse, selvråderett og eierskap til land og vann kan tolkes dithen at det er statsdannelse man kjemper for. Ser man kun på ord uten å gå nærmere inn på disse, så er det mulig å lage seg bilder, teorier og konspirasjoner om løsrivelse. Uansett hvor lenge og hvor mange som har garantert for at det ikke er samestat man har i tankene, fortsetter enkelte å mane fram «staten».

Selvråderett og selvbestemmelse handler helt konkret blant annet om språk og kultur. Dersom vi samer ikke skal kunne bestemme over dette, hvem andre skal gjøre det? Har andre enn samer bedre forutsetninger for å avgjøre hvordan det samiske språket skal leve videre og utvikles? Og skal for eksempel bare regjeringen og Stortinget bestemme hvordan samisk kultur skal synliggjøres?

Eierskap til land og vann da? Skal det ikke være slik at folket som bor her og som alltid har vært her, kan ha et eiendomsforhold til landområdene og ressursene her? Er det bedre at Kjell Inge Røkke får eie fisken i havet enn at vi selv gjør det slik at ressursen kan utnyttes på en måte som sikrer at det kan bo folk her – altså både samer, norske nordmenn, kvener og alle de andre i Finnmark eller i andre samiske bosettingsområder. Er det ikke rimelig at mineralselskaper som vil ta ut ressurser her, bidrar til at noe av gevinsten deres kommer samfunnet her til gode? Dette er også noe av selvråderetten. Få skriver sinte leserinnlegg i avisene om at hemmelige australiere henter ut malmen i Finnmark for deretter å stikke fra regningen. At kineserne spiser seg inn i og utover fjellene i Tana er også uproblematisk. Men for all del, ikke la noen samer få selvråderett over disse områdene; det kan jo være starten på opprettelsen av samestaten!

Ikke en eneste gang etter det første samelandsmøtet i 1917 har noe representativt organ diskutert eller satt fram krav om en egen samisk stat. Aldri. Det er en smule komisk at de som roper på samestaten, er personer med tilknytning til organisasjonen etnisk og demokratisk likeverd. I mange år har EDL hardnakket påstått at en samepolitisk elite har våte drømmer om stat. For EDL må en Dagsnytt-melding om løsrivelseserklæring fra sametingspresidenten være en våt drøm. Jeg har ingen forhåpninger om at de gir slipp på denne drømmen som av og til faktisk høres ut som en visjon for EDL. I et demokrati med ytringsfrihet kan alle snakke høyt om drømmer og visjoner. Det er likeverd.

Samestaten har altså ikke blitt etablert. Heller ikke konfliktene som mange spådde skulle herje i Finnmark, har preget nyhetene. I alle fall trodde Fremskrittspartiets 1. kandidat til stortingsvalget i 2001, Hans A. Karlsen fra Porsanger, på et helvete.

– Dersom samene får medhold i sine krav vil det bli meget utrivelig i Finnmark. Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger. Stortinget må ta hensyn til dette når samerettsutvalgets innstilling skal behandles. Ellers vil Norge måtte betale en høy pris, sa Frp-politikeren.

Samene fikk reell styringsrett over Finnmark da finnmarksloven ble vedtatt av Stortinget i 2005. I år feirer Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo) 10 års jubileum. Styringen og forvaltningen av fylkets arealer har skjedd uten «krig og væpnet konflikt» som Karlsen også fryktet. Det paradoksale med frykten for samemakten gjennom FeFo, er at det i dag er adskillig flere mennesker som får muligheten til å høste av naturressursene enn det var før etableringen av FeFo. Med samer i styringen er altså ingen blitt hindret i å fiske laks, fjellvannsfisk, plukke bær og jakte vilt. Faktisk har folk fra hele Europa rett til omtrent det samme som finnmarkingene. I alle fall til røya og ørreten.

Budskapet er altså: I løpet av årene er det produsert masse frykt, mistenksomhet og konspirasjonsteorier. Vi samer har vært basisen for destruktiv utvikling hos en del mennesker. Er det ikke på tide å innse at vi samer ikke er farlige? Viser ikke historien at vi samer er i stand til å leve i harmoni sammen med andre befolkningsgrupper selv om vi har vår egen nasjonaldag, vårt eget flagg og vårt eget språk? Ville ikke hverdagen blitt lettere og lysere dersom vi heller fokuserte på styrkene ved å bo og leve sammen?

Det er nettopp det en dag som 6. februar kan brukes til: Møtes og glede oss over at vi i 2016 kan være en nasjon, altså et folk, sammen med en majoritetsbefolkning i en nasjonalstat som anerkjenner oss samer.

Kom deg ut, ta en joik og vær glad.

Kom deg ut, ta en joik og vær glad

Artikkeltags