Det er noe som stinker

GIKK SKUFFET: Bjørnar Bruer fikk ikke den oppreisningen han fortjente i fylkesutvalget denne uka. Snarere tvert imot.

GIKK SKUFFET: Bjørnar Bruer fikk ikke den oppreisningen han fortjente i fylkesutvalget denne uka. Snarere tvert imot. Foto:

Det er uten tvil noe svært usjarmerende med politikere som forsøker å redde egen ræv.

DEL

Tilbud - iFinnmark+ og eAvis i 2 måneder, for kr 99,-!

MeningerDet var en tydelig skuffet Bjørnar Bruer som gikk fra møtet i fylkesutvalget mandag. Dit hadde han tatt turen for å følge politikernes oppfølging av hans sak. Han var helt sikkert spent på om politikerne til slutt ville ta ansvar og rydde opp i uretten de har gjort mot ham. Men allerede etter første del av behandlingen pakket Bruer sammen og dro. Han så allerede da hvor dette bar. Som så mange ganger tidligere ble han igjen sviktet av dem som sitter med makta i Finnmark fylkeskommune.

Arbeiderpartiets folk i fylkesutvalget og SVs Johnny Ingebrigtsen, som møtte som vara for KrFs Svein Iversen, forkastet et forslag fra Høyre om å be Bjørnar Bruer om unnskyldning. Av alle de gode forslagene de stemte ned i denne saken på mandag, var vel nettopp dette det som sa aller meste om de personene som sitter og styrer fylkeskommunen på vegne av folket.

Posisjonen i fylkestinget, som for bare få måneder siden besluttet å anke saken, nekter altså å si unnskyld til Bruer – selv etter det knusende nederlaget i rettsapparatet. At kommentarfelt går varme på nettet er fullt forståelig med slik atferd. Beskrivelsen «skammelig» er ikke i nærheten av å være dekkende. Ikke «smålig» heller. Allerede da vi var små lærte vi at når man har gjort noe galt, så skulle man beklage det. Hva er det slags signal Arbeiderpartiet og Johnny Ingebrigtsen vil sende til den oppvoksende generasjon? Er årsaken til at man ikke ville støtte forslaget, at man fortsatt nekter å erkjenne at det man gjorde var feil? Tror man det var uflaks som førte til tapet i rettsapparatet?

Det var lite som minnet om angrende synder da Arbeiderpartiets gruppeleder, Remi Strand, talte for fylkesutvalget. Strand påpekte at dommen var balansert, det var «det er litt på ene siden og litt på andre siden, så konkluderer lagmannsretten med at Bruer vinner saken». Det var sikkert betimelig å unngå å nevne at man hadde politianmeldt mannen uriktig hele fem ganger og at man hadde krenket Bruer på forskjellige vis. Det ble heller ikke nevnt med et ord om år med tøffe psykiske belastninger, sykemeldinger og selvmordstanker. Det var «litt på den ene siden og litt på den andre». Strand virket å være fornøyd med sin egen beskrivelse av saken.

De skal selvsagt gi Bruer det han har krav på, var budskapet. Strand sa videre at denne saken viser at stillingsvernet fungerer. Det ble møtt med hoderysting fra Bruers kone. Hun nådde imidlertid ikke frem da hun forsøkte å gi han inn verbalt i lunsjpausen. Han ville rett og slett ikke høre etter.

Det er uten tvil noe svært usjarmerende med politikere som forsøker å redde egen ræv. Det ble vi vitne til i fylkesutvalget mandag. I løpet av behandlingen sa fylkesordfører Runar Sjåstad knapt et eneste ord. Det er utvilsomt noe oppsiktsvekkende med en leder som knapt åpner kjeften under et møte han selv leder. Heller ikke fylkesrådmannen var spesielt taletrengt. Man virket å synes det hele var noe vondt. At man nærmest knep igjen øynene og håpet det hele skulle gå over. Da Venstres Noodt langet ut, virket begge to å helst ville synke ned i et hull i bakken. De pustet lettet ut da behandlingen var over.

En ting er at Geir Ove Bakken og Ragnhild Vassvik fra Arbeiderpartiet tok bladet fra munnen og sier at det er viktig å ta på alvor bekymringene fra Utdanningsforbundet, at det slås alarm om forholdene i fylkeskommunen. Man medgir rett og slett at det har vært utvist dårlig ledelse. Men når det kommer til voteringen, så stemmer man likevel for at saken skal gjennomgås av en gruppe uten legitimitet blant de ansatte, som ledes av fylkesrådmannens nærmeste medarbeider. Man stemmer mot å si unnskyld. Er det rart at politikerne beskyldes for ikke å ha ryggrad, når de hopper straks partipisken svinger? Hva skjedde med å stå opp for sine meninger og mot urettferdighet?

La oss nå se litt på hva som egentlig ligger i Ap og KrF sitt forslag, som ble vedtatt. I vedtakets første punkt heter det at «lagmannsrettsdommen tas til etterretning». Ja, hvilket valg hadde man? Skulle man kan anke den til Høyesterett? Vedtakets første punkt er en fullstendig meningsløs formulering. God dag mann økseskaft.

Punkt 2, fylkesrådmannen oppfyller Hålogaland lagmannsretts dom over for den ansatte og gis fullmakt til å forhandle med Bjørnar Bruer om hvordan dette best kan gjennomføres på en måte som bygger tillit og tjener begge parter i arbeidsforholdet». Igjen meningsløst. Retten har besluttet dette. Selvfølgelig må dommen oppfylles.

Punkt 3, «fylkesrådmannen gjennomfører en prosess som skal avdekke kritiske læringspunkter i forhold til personalhåndtering i hele fylkeskommunen, og foreslår nye arbeidsmåter, retningslinjer og rutiner for å unngå lignende hendelser». Dette er det allerede påbegynte arbeidet som ledes av fylkesrådmannens høyre hånd. Det er et arbeid som mangler fullstendig legitimitet blant de ansatte og befolkningen for øvrig. I løpet av én måned skal man gå igjennom et enormt sakskompleks. Dette virker å være et spill for galleriet, og endringsviljen er fullstendig fraværende. Utdanningsforbundet har nå trukket seg, og vi kan ikke tenke oss at noen har tillit til denne gruppa. Nå fikk riktignok Høyre gjennom et forslag om en forvaltningsrevisjon på Alta vgs. Det betyr at kontrollutvalget trolig kommer inn i bildet. Det er imidlertid kun på den videregående skolen i Alta, og det betyr at fylkesrådmannen går fri fra sine uriktige anmeldelser og kan fortsette som før. Det får da heller ingen konsekvenser for fylkesadvokat Ada Kjøllesdal at hun nærmest truet Bruer med flere år i fengsel.

Kjøllesdal fikk til og med gi råd om at Bengt Rune Strifeldt var inhabil i fylkesutvalget på grunn av særegne forhold og «nærhet til saken»! Men beleilig nok trengte hun ikke å gjøre det samme når det kom til henne selv og hennes sjef, fylkesrådmannen.

Mens man i posisjonen hadde sikret seg at Johnny Ingebrigtsen var møtt som vara, ble det ikke gjort noe forsøk på å få vara til Strifeldt, til tross for at Claus Jørstad bor et langt steinkast fra der møtet foregikk. Han var klar til å stille. At Jørstad og Frp er opprørt over dette, er forståelig. Det er noe som lukter veldig i måten Arbeiderpartiet skalter og valter i Finnmark fylkeskommune. Det regelrett stinker. Maktarrogansen er så voldsom at det er nesten ikke er til å fatte.

Trine Noodt (V) og Kurt Wikan (Sp) var de eneste som, sammen med Bengt Rune Strifeldt (Frp), sto opp mot urettferdigheten i fylkesutvalget mandag. De ønsket et oppgjør med ukulturen som har fått råde altfor lenge i fylkeskommunen. Noodt regelrett slaktet fylkesrådmannen, som stirret tomt inn i PC-skjermen foran seg, mens han fikk verbal juling. De krevde uavhengig gransking – men det ville ikke posisjonen ha noe av. At man spør seg om det var på grunn av at mer grums som Ap helst vil holde under overflaten kunne komme frem, er helt legitimt. Venstre og Sp foreslo også at sakene til Wenche Mikalsen og Fredrik Bruer, som var lagt ut offentlig av fylkeskommunen, ble fjernet fra saksfremlegget da de strengt tatt ikke har noe med denne saken å gjøre. Høyre stemte for, men også dette stemte Ap ned. Dermed kan det virke som at man synes det er greit at fylkeskommunen sendte Mikalsen ned i kjelleren igjen, til tross for at saken er forlikt.

Det man kan trekke ut av denne saken er at Arbeiderpartiet vil at saken skal gå over. De vil ikke at det resultatet av saken skal få noen følger. Men det kommer helt sikkert ikke til å gå over før man i Arbeiderpartiet viser vilje til å ta innover seg og endre den ukulturen og det elendig arbeidsmiljøet som våre ungdommer betaler prisen for. Det dukker stadig opp nye saker om krenkende atferd mot ansatte, og flere varslere kommer frem og forteller om fryktkulturen som råder. Så lenge personene som tok i bruk alle midler for å kvitte seg med Bjørnar Bruer får fortsette som tidligere, så lenge ansatte ikke tør å varsle om kritikkverdige forhold i frykt for represalier og så lenge medbestemmelse blant de ansatte er et ukjent ord for ledelsen, så vil ikke tilliten til fylkeskommunen gjenopprettes. At fylkesgruppa til Arbeiderpartiet ikke gjør noe, til tross for faktum og informasjon som har framkommet i sakskomplekset, er rett og slett trist og skammelig.

Artikkeltags