Det er onsdag kveld, og jeg skal egentlig sitte foran datamaskinen på kontoret for å skrive akkurat denne spalten. Tidligere i uka har temaet surret i bakhodet, jeg har til og med begynt på et slags svar til Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheims kommentar der han oppfordrer resten av Nord-Norge til å samle seg om en framtidig sterk Tromsø.

Her viser han til framskrivningene til Statistisk sentralbyrå, som forteller at Tromsø i 2040 vil ha hele 93.000 innbyggere. «Det vil si at andelen av Nord-Norges befolkning som bor i Tromsø, øker ytterligere, til hele 16 prosent», skriver han, og mener ønsket om å flytte til by er noe Nord-Norge må ta innover seg.

«Tromsø er på ingen måte noen blindvei, men en nordnorsk hovedvei stadig flere ønsker å flytte til, mens det øvrige Nord-Norge beklageligvis består av svært mange steder folk ønsker å flytte fra,» skriver Fjellheim, og tar til orde for at politikken må utformes slik at den tar hensyn til hvor veksten skjer. «Framtidens Norge byr på omstilling, blant annet får staten mindre penger til fordeling. Da trengs det tydelige prioriteringer, nasjonalt og regionalt. Trenger vi da flere veier, tunneler og bruer til nordnorske samfunn uten et fungerende næringsliv, og et folketall som stuper,» skriver han.

Denne kommentaren er en del av den pågående debatten om framtidens Nord-Norge, og ikke minst om framtidens Troms og Finnmark. Selv om de styrende politikerne i fylkene er imot, har Stortinget som kjent vedtatt en sammenslåing. Det er utgangspunktet: To fylker som ikke vil komme sammen, skal tvinges til nettopp dét.

I Finnmark frykter politikerne at fylket med 78.000 innbyggere kommer til å ha lite å stille opp med i møtet med nettopp Tromsø (som i dag har rundt 75.000 innbyggere) og Troms (med 165.600 innbyggere). En helt reell frykt, for i en slik storregion vil Finnmark, og da spesielt Øst-Finnmark, bli en utkant, enten vi vil eller ikke. Uavhengig av om Vadsø får beholde statusen som fylkeshovedstad, så vil hovedtyngden av befolkningen være et helt annet sted, og det vil også politikerne bli nødt til å ta hensyn til.

Men er det riktig av den grunn? Hva er egentlig svaret på spørsmålet Skjalg Fjellheim stiller, trenger vi flere veier, tunneler og bruer til nordnorske samfunn uten et fungerende næringsliv, og et folketall som stuper?

Nå vet ikke jeg hvilke nordnorske samfunn Fjellheim sikter til, men jeg vet hvordan det ser ut i de ni kommunene i Øst-Finnmark. Hvis vi holder Sør-Varanger utenfor, som tross alt har over 10.000 innbyggere, så består jo Øst-Finnmark av åtte småkommuner der innbyggertallet varierer mellom 950 og 6.100.

Men det er ikke sånn at dette folketallet stuper.

Ifølge de samme framskrivningene til Statistisk sentralbyrå, vil Vadsø ha 6.700 innbyggere i 2040, mot 6.100 i dag. Nesseby, som i dag er minst i øst med 953 innbyggere, vil vokse til 1096. Andre steder spår SSB nedgang: Vardø vil gå fra dagens 2102 innbyggere til 1944, Berlevåg fra 988 til 901.

Men det er ikke fordi folk ikke vil bo i Vardø og Berlevåg. I løpet av mine år i Finnmarken er nok Vardø den kommunen jeg har vært mest i, sett bort ifra Vadsø.

Og er det én ting som er sikkert, så er det at vardøværingene, de er vardøværinger på sin hals. De vil ikke bo noe annet sted. Selv når havtåka pakker inn øya i hvitt mens sola varmer på fastlandet, og selv når vinterstormene herjer og det tar dagevis før veikryssene er ryddet tilstrekkelig for snø, selv da smiler de i Vardø. De bannes kanskje, men de husker likevel på at de har vært gjennom så mye verre.

 

Og er det én ting som er sikkert, så er det at vardøværingene, de er vardøværinger på sin hals. De vil ikke bo noe annet sted.

I løpet av de siste tiårene har de sett fiskeindustrien kollapse, arbeidsplasser bli borte og befolkningen nesten halvert. Nå består byen i stor grad av dem som ble igjen, og de har ikke noe mer lyst til å flytte nå enn da Aarsæther-fabrikken på Svartnes, den som skulle være flaggskipet til norsk fiskeindustri, gikk konkurs etter kun ni måneders drift i 2002. Men så kan det jo hende de må?

Spørsmålet om hvor i Norge det skal bo folk, er høyst politisk. Det er selvfølgelig ikke rart at folk trekker mot de store byene. Der er det jobb å få, der er det næringsliv som har råd til å ha kveldsåpent, der er det utstrakt kulturtilbud, restauranter og kafeer som fylles av folk både dag og natt. Det er klart det frister. Og det er også helt greit.

Men det må også være greit at andre vil bo i utkanten. Det må legges til rette for at kystsamfunnene kan leve av den ressursen som er årsaken til at folk slo seg ned her i første omgang: Fisken. Og vi ser også at det fungerer når offentlige arbeidsplasser flyttes ut av byene. I nevnte Vardø kommer stadig ny arbeidskraft for å jobbe på Kontoret for voldsoffererstatning og Navs lønnsgaranti. Mens noen kommer for å bli ett år eller to, er det andre som slår seg ned, som velger Vardø som varig bosted.

Ja, spørsmålet om hvor i Norge det skal bo folk, er høyst politisk. Det er politikerne som bevilger penger til vei og tunnel og bru, det er politikerne som styrer hvor offentlige arbeidsplasser skal ligge, og det er politikerne som avgjør hvordan fiskeressursene skal fordeles. Skal brorparten tas opp av trålere som kan fryse fangsten om bord, eller skal kystflåten få mer å rutte med. Og det nytter ikke å velge vekst i Tromsø framfor bevaring av de mindre nordnorske samfunnene, vi må ha politikere som ser verdien av begge deler.

Tilbake til denne onsdagskvelden, når jeg egentlig skulle sitte foran datamaskinen og skrive akkurat denne spalten. I stedet har jeg vært ute, først på jobb da festivalkunstner Torgrim Halvari åpnet sin utstilling i Kirkegata, og da Petter Carlsen holdt sin åpningskonsert i Vadsøhallen. Og da jeg etter planen skulle holde meg på kontoret for å skrive disse ordene, så går jeg i stedet ut, jeg går i Finnmarkenteltet, og jeg ser en god porsjon vadsøværinger gjøre det samme, da Plow med utflyttede Christian Lotvonen Berg og hans to kollegaer står på scenen, svarer publikum med litt dansing, applaus og rop etter mer. På en onsdag.

Gå ut og gled deg over det Vadsø har å by på. Og er det en ting som er sikkert, uansett om Troms og Finnmark blir til én og om Vadsø mister status som hovedstad: Varangerfestivalen, den er vår.

Slik gikk onsdagskvelden, og dermed har det blitt torsdag formiddag tett opp mot deadline før disse ordene blir skrevet. Sen kveld, tidlig morgen, akkurat som det vil bli de neste dagene. For når Varangerfestivalen feirer 35 år, nytter det ikke å mure seg inne på kontoret, eller hjemme i sofaen, for den saks skyld.

De siste ukene og månedene har noen ansatte og en hel rekke frivillige jobbet på spreng for at vi skal få nyte disse dagene, og da er det nesten vår plikt å gjøre nettopp dét: Gå ut og gled deg over det Vadsø har å by på. Og er det en ting som er sikkert, uansett om Troms og Finnmark blir til én og om Vadsø mister status som hovedstad: Varangerfestivalen, den er vår.