– Skal vi forhindre overgrep mot barn, må vi snakke høyt om det

ALVORLIGE KONSEKVENSER: Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, kan få alvorlige problemer senere i livet.  illustrasjonsfoto: COLOURBOX

ALVORLIGE KONSEKVENSER: Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, kan få alvorlige problemer senere i livet. illustrasjonsfoto: COLOURBOX

Håpet må være at hvis vi snakker høyt om overgrep, vokser forståelsen for at dette er noe som angår oss alle, skriver redaktør Anniken Renslo Sandvik.

DEL

MeningerDenne uka har rettssaken mot det tidligere samboerparet som er tiltalt for grov voldtekt av en fire år gammel jente gått i Øst-Finnmark tingrett. Det er ennå en stund til dom faller. Den jobben skal vi overlate til rettsapparatet. Det er de tre utpekte dommerne som skal vurdere betydningen av bevismaterialet både aktoratet og forsvarerne har lagt fram for retten gjennom fire dager.

I denne prosessen er det pressens oppgave å ivareta allmennhetens behov for innsyn og kontroll. Det handler om muligheten til å sikre offentlig kontroll med rettergangen, noe som er nedfelt i domstolloven. Når en så alvorlig straffesak ryster et lokalsamfunn, er det avgjørende at pressen får være til stede, følge forhandlingene og rapportere fra disse. Det kom også retten fram til da de behandlet spørsmålet om åpne eller lukkede dører før rettssaken startet.

I mine øyne blir dette spesielt viktig når vi har med noe så vondt som overgrep mot barn å gjøre. Det være seg i denne konkrete saken, eller i andre tilfeller der barn er utsatt for seksuelle overgrep eller annen fysisk eller psykisk vold.

Grunnen til dét er enkel: Skal vi forhindre overgrep mot barn, må vi snakke høyt om det.

I 1989 ble barns rettigheter fastsatt gjennom FNs barnekonvensjon. Den består av 42 punkter, og to av dem tar for seg overgrep. «Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner,» sier punkt 19, mens punkt 34 lyder slik: «Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnytting og misbruk. For å verne barn mot slik utnytting skal staten sette i verk alle nødvendige tiltak, nasjonalt og internasjonalt.»

Barnekonvensjonen ble ratifisert i Norge i 1991, hvilket betyr at Norge forpliktet seg til å følge den opp. Og i 2003 ble den en del av norsk lov. Men selv om loven sier at barn skal beskyttes mot fysisk eller psykisk mishandling og alle former for seksuell utnytting og misbruk, er dette like fullt et omfattende samfunnsproblem. Overgrep skjer i Norge, i Finnmark, og i våre egne, mindre lokalsamfunn.

I 2014 lagde Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en rapport basert på en undersøkelse der til sammen 2437 kvinner og 2091 menn ble stilt spørsmål om vold og overgrep. Her gikk det fram at fem prosent av kvinnene og én prosent av mennene ble voldtatt som barn. 14 prosent av disse fortalte at voldtekten skjedde før de fylte ti år.

Videre oppga ti prosent av kvinnene og fire prosent av mennene å ha vært utsatt for en form for seksuell kontakt før fylte 13 år med noen som var minst fem år eldre. Tolv prosent av kvinnene og fem prosent av mennene oppga å ha vært utsatt for andre seksuelle overgrep før fylte 18 år. «Dette omfatter uønsket seksuell kontakt i situasjoner der personen ikke kunne samtykke eller ikke kunne stoppe det som skjedde, tvunget beføling ved bruk av makt eller trusler om å skade, press til seksuelle handlinger eller andre former for seksuelle krenkelser,» oppsummerer Bufdir på sine nettsider.

Dessverre skjer de aller fleste overgrepene bak lukkede dører, og ofte er gjerningsmannen eller -kvinnen noen som står offeret nær. Men selv om handlingene skjer i det private rom, er det likevel et offentlig anliggende.

«Å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, er Norges viktigste bidrag for å oppfylle barnekonvensjonens forpliktelser,» skrev de daværende fire ministrene Solveig Horne, Bent Høie, Anders Anundsen og Torbjørn Røe Isaksen i en tiltaksplan publisert i 2014.

Skal man klare det, må alle til pers. Foreldrene, som får besøk av egne barns venner. Naboen, som møter barna som leker utenfor huset. Læreren, som følger elevenes utvikling hver eneste dag. Treneren, dirigenten, speiderlederen, som møter barna på fritiden. Alle må se omgivelsene rundt seg, og våge å stille de vanskelige spørsmålene når det kreves.

Nettopp dét å gjøre flere av oss i stand til å stille disse spørsmålene var temaet for den nevnte tiltaksplanen regjeringen la fram i 2014.

«Alle som møter barn og ungdom i sitt daglige virke, må våge å stille vanskelige spørsmål, og lytte til historiene som kommer fram. I disse møtene er kunnskap viktig, for å se og fange opp når barn og unge kan ha vært utsatt for vold og overgrep. Kompetanse i flere sektorer skal heves, og kriminelle handlinger skal straffeforfølges,» uttalte de fire ministrene i innledningen.

Det er avgjørende at dette følges opp. Dersom vi som samfunn skal sikre at barn og unge har trygge og gode liv, må vi vite at de som står dem nærmest hver dag har den kunnskapen som trengs for å avdekke det dersom noe ikke er som det skal.

Dette er ikke enkelt, og det blir ikke enklere av at barn selv vegrer seg for å fortelle om seksuelle overgrep.

«Fordi seksuelt misbruk sjelden resulterer i fysiske skader og det ikke finnes noen entydige symptomer på seksuelle overgrep, er det helt avgjørende at et barn kan berette om overgrep for å få misbruket til å stoppe. Det er derfor viktig å få mer kunnskap om hvordan barn kan hjelpes til å fortelle sin historie på en sannferdig måte,» heter det i en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2011.

Ifølge rapporten kan dette gjøres ved å skape trygge situasjoner der fortrolige samtaler fortløpende kan finne sted. «Det er viktig at den voksne formidler at han eller hun tåler å høre om barnets erfaringer. Det kan ofte være nødvendig at den voksne tematiserer seksuelle overgrep som noe som skjer i familier og samfunnet for øvrig. Samtidig må den voksne være varsom med å snakke med barnet på en ledende og påtrengende måte som i verste fall kan få barnet til å si noe som ikke er sant,» står det her.

Det er klart at dette er en ytterst krevende oppgave, og det er vondt i det hele tatt å vurdere overgrep som noe som kan ha skjedd.

Men konsekvensene av å la være, kan være enda vondere. Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, har blant annet økt risiko for å seksuelle problemer, angstlidelser, depresjon, posttraumatisk stresslidelse, spiseforstyrrelser, selvmord og selvmordsforsøk, skriver Bufdir på sin temaside om seksuelle overgrep mot barn. I tillegg kan barnets nevrologiske, kognitive og emosjonelle utvikling påvirkes, barnet kan oppleve sosial tilbaketrekning, søvnvansker, lærevansker og aggresjonsproblemer.

Håpet må være at hvis vi snakker høyt om overgrep, vokser forståelsen for at dette er noe som angår oss alle. Kanskje senker det terskelen for å stille de vanskelige spørsmålene, og for å slå alarm dersom det er nødvendig. Det skylder vi de aller ferskeste i samfunnet vårt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags