«Partisanene ga sitt liv for Norges frihet – nå er det på tide at flere av oss får høre om innsatsen deres»

Nytt minnesmerke: Onsdag ble det reist et nytt minnesmerke for partisanene, denne gangen på Segelkollen. Her ble tre personer drept av tyskerne i 1943. foto: kjersi irina rosanoff Aronsen

Nytt minnesmerke: Onsdag ble det reist et nytt minnesmerke for partisanene, denne gangen på Segelkollen. Her ble tre personer drept av tyskerne i 1943. foto: kjersi irina rosanoff Aronsen Foto:

Selv visste jeg ingenting om partisanene i nord før jeg flyttet til Finnmark, skriver redaktør Anniken Renslo Sandvik.

DEL

MeningerOnsdag ble et nytt minnesmerke avduket i Vardø. Det lyser rødt mot grå stein på Segelkollen ved Persfjord, og skal minne oss om at her ga tre partisaner sitt liv i kampen mot tyskerne under andre verdenskrig. De tre var Håkon Halvari, Oskar Johnsen og Kåre Øien, som gjemte seg i en hule på Segelodden i 1943. Her ble de oppdaget av tyskerne og drept.

Det nye minnesmerket står plassert langs landets nordligste og østligste nasjonale turistvei, nemlig veien ut til Hamningberg. Kanskje kan det bidra til at flere får øynene opp for den dramatiske kampen partisanene kjempet den gangen for nesten åtti år siden, og som mange av dem ga sitt liv til.

LES OGSÅ: I 1943 ble tre unge menn drept i en hule – nå har de fått sitt minnesmerke

Selv visste jeg ingenting om partisanene i nord før jeg flyttet til Finnmark. Som skoleelev var jeg blant dem som interesserte meg for andre verdenskrig. For ei ung jente med en trygg oppvekst i et land i fredstid, var det både vanskelig, spennende og urovekkende å forstå at besteforeldrene mine, tantene og onklene mine, hadde kjent en annen virkelighet på kroppen. Jeg leste om frontene i Europa, om de store slagene, om stormaktenes posisjonering. Jeg leste om jødeutryddelsen personalisert gjennom Anne Franks dagbok, jeg leste om gutta på skauen, som lå i bakhold og kjempet i kulissene, jeg leste om hverdagslivet med rasjoneringskort, flyalarmer og blendingsgardiner.

Jeg leste ikke om partisanene.

Antakelig sto det noe i skolebøkene om bombingen av Finnmark, om tvangsevakueringen, om frigjøringen Sovjetunionen sto for allerede høsten 1944, mange måneder før krigen offisielt var over. Men jeg er ganske sikker på at det ikke sto stort om partisanene. Om historien som handler om de hundretalls barn, kvinner og menn som flyktet til Sovjetunionen i 1940–41. Rundt 50 av disse gikk i vår allierte Sovjetunionens tjeneste mot den tyske okkupasjonsmakten. Halvparten av dem kom fra fiskeværet Kiberg i Vardø. Mange av dem ble drept. Også sivile ble henrettet av tyskerne for å ha samarbeidet med partisanene. I tillegg ble mange dømt til fengselsstraff i Tyskland.

Det skulle bli 2014 før jeg fikk kjennskap til denne delen av den norske historien. Den høsten var det 70 år siden frigjøringen av Finnmark, og dette ble markert med en rekke arrangementer i østfylket. I Kiberg ble dette året da de åtte siste navnene kom på plass på bautaen som står til minne for dem som mistet livet i forbindelse med sin partisangjerning. 17 navn hadde preget bautaen siden den ble reist i 1948, men den gangen kjente man ikke skjebnen til alle som reiste for å tjenestegjøre for Sovjet mot tyskerne under krigen. Nå hadde Kiberg historielag jobbet i flere år for å få på plass en ny minneplakett, der også de siste sju navnene var med.

Jeg hadde flere turer til Kiberg sommeren for fire år siden. Der møtte jeg blant annet Trond Henriksen, barnebarnet til partisanen Trygve Eriksen, som sammen med familien var blant de første som flyktet til Sovjetunionen da krigen brøt ut. Mens mor og barn ble igjen i nabolandet, reiste Trygve tilbake til Finnmark, han ledet etterretningsgrupper ved Berlevåg, de rapporterte til Murmansk om tyske skip med kurs for Kirkenes og Petsamo. Han bodde månedsvis i huler i fjellet i Finnmark i skjul for tyske rekker.

Da krigen var over, ble han tildelt to høythengende sovjetiske krigsordrer for sin innsats. Men den norske anerkjennelsen dukket ikke opp før i 1985, da han fikk tilsendt den norske deltakermedaljen i posten. Det er ingen tvil om at partisanhederen satt langt inne. Da verden gikk over i kald krig, steg frykten for nabolandet i øst, og det merket også innbyggerne i Kiberg tydelig. Trygve Eriksens sønn, Karsten Eriksen, sto fram med sin historie i Dagbladet i 1996, og fortalte om et liv under overvåking av etterretningstjenesten. «I årevis fulgte de etter meg og de andre her i Kiberg. Der vi var, var de også. Flere ganger tenkte jeg på å ta mitt eget liv,» fortalte han da.

LES OGSÅ: Trygve var partisan under krigen. Han fikk medaljen i posten: Flere medaljer blir ikke gitt

Daværende fungerende ordfører, Terje Soløy, satt ord på dette da han sto for selve avdukingen av minnebautaen i Kiberg juli 2014. «Noen var faktisk villige til å ofre seg i en kamp for frihet og fred, og mot fattigdom, nød og elendighet. For et mot de hadde, men for en trist skjebne mange fikk, og for en sorg deres etterlatte måtte gjennom. Men det som kanskje har vært tristest, og en av de tyngste børene å bære, var at alt arbeidet partisanene gjorde, ikke ble anerkjent før flere tiår, ja, nesten et halvt århundre etterpå», sa han da.

Den nasjonale anerkjennelsen har dukket opp etter hvert. I 1983 besøkte kong Olav partisanmonumentet i Kiberg, en begivenhet som var stor for alle som fikk den med seg. I 1992 kom kong Harald på besøk til samme sted. Da hadde også en partisanutstilling blitt åpnet i det gamle skoleinternatet i bygda. Nå jobbes det for å få etablert et nasjonalt partisansenter i Kiberg, et senter som kan være et dokumentasjonssenter for minnekultur og traumer forankret i krigshistorien i nord.

Det er foreløpig uvisst hvor lang veien fram mot et slikt senter vil være. Varanger museum håper å få prosjektet med på statsbudsjettet for 2019. I 2015 uttrykte i hvert fall daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide viktigheten av å ta vare på krigshistorien i Finnmark. «Hendelsene i nord er en del av vår krigshistorie som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener. Nå er det på høy tid å sørge for at den blir bedre kjent og anerkjent», sa hun i spørretimen i januar det året.

Her uttrykte hun også interesse for partisanprosjektet i Kiberg. «Dette er et tiltak som regjeringen følger med interesse og ser nærmere på. Partisanene er borte nå, men vi kan lære mye av dem og om dem. Det er på lang sikt også en av de beste anerkjennelsene vi kan gi disse tapre menn og kvinner som sto opp for Finnmark og Norges frihet», sa hun.

LES OGSÅ: Får 200.000 til første skritt mot partisansenter i Finnmark

Siden har Forsvarsdepartementet bidratt med midler til et forprosjekt. Forhåpentligvis vil det lede fram til et senter der historien bevares for framtiden. Det har både partisanene og deres etterkommere fortjent.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags