Vi skal alle dø, og livet kommer ikke med påskrevet utløpsdato

KVELDSTUR PÅ STRANDEN: Når sommeren kommer samtidig som lange arbeidsdager, er det fint å benytte sjansen til en rask strandtur en lørdags ettermiddag. La oss nyte disse hverdagsøyeblikkene!

KVELDSTUR PÅ STRANDEN: Når sommeren kommer samtidig som lange arbeidsdager, er det fint å benytte sjansen til en rask strandtur en lørdags ettermiddag. La oss nyte disse hverdagsøyeblikkene! Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

De siste ukene har vært tøffe for oss alle. Hvordan går man videre fra det?

DEL

MeningerDet er lørdag ettermiddag, og jeg har vært på jobb i flere timer. Da jeg våknet tidlig på morgenen, var det allerede 20 grader og sol, jeg kunne spise frokost ute i hagen og ta en lettkledd joggetur på fjellet før kontorplassen min krevde meg. Og nå, selv om jeg ikke er ferdig med dagens jobb, velger jeg å ta en pause, jeg velger å ta med en venninne til stranden på Ekkerøy, vi bader, selv om det på langt nær er like varmt i vannet som i lufta, jeg vet at jeg skal jobbe utover kvelden, men akkurat nå betyr det ikke noe, livet er akkurat her. Akkurat nå.

Vissheten om nettopp dét har blitt tydelig denne sommeren. Denne vanskelige sommeren.

For det har vært en vanskelig sommer. På bare litt over to uker har fem finnmarkinger blitt revet brått bort fra oss. 14. juli ble Håvard Pedersen (18) drept da han var på jobb i Vadsø. En uke seinere, lørdag 21. juli, mistet Morten Ruud (57) fra Skoganvarre i Porsanger livet i en gyrokopterulykke i Nord-Finland. Påfølgende torsdag 26. juli omkom en kvinne i 70-årene etter at hun ble savnet av turfølget sitt på Sørøya. Søndag 29. juli dro Hans Kristian Amundsen (58), også han fra Skoganvarre, ut på en joggetur i hjembygda. Han kom aldri tilbake. Dagen etter døde Ottar Linløkken (66) fra Porsanger etter at han falt fra en veranda forrige uke.

Mine tanker går først og fremst til de pårørende, som alle har mistet en de elsker, på brutalt og uforståelig vis. Det er umulig å forstå den sorgen de sitter igjen med, umulig å tenke seg hvor man går når man må ta de første skrittene videre alene.

Samtidig tar vi alle del i sorgen på ulikt vis. Jeg tror ingen av oss sitter uberørt igjen etter disse sommerukene, vi kjenner alle på hvor urettferdig og meningsløst det er at disse personene har blitt borte så altfor tidlig, at verden har blitt frarøvet dem som ennå hadde så mye å by på, så mye å utrette, så mye oppleve. Vi føler det, vi i pressen også. Den aller vanskeligste delen av jobben vår er å rapportere om døden. Det er vanskelig uansett, men blir ikke enklere når den som dør, er en venn, en kollega. Sånn har det vært i sommer. Det har vært vondt.

Det er ikke mulig å si at vi må prøve å se det positive i disse hendelsene. Men vi kan prøve å bruke dem til å gjøre endringer til det positive i våre egne liv.

Selv bet jeg meg merke i det som ble sagt på minnestunden for NRK-redaktør Morten Ruud. Her var kollegaene hans samlet, vennene, familien. Pappa Trygve var blant dem som tok ordet. «Det er selvsagt for tidlig å dø når man er 57 år, jeg er 30 år eldre. Og det er galt at en far skal være med og begrave sin sønn, men sånn kan det gå av og til. Men jeg vet at Morten levde et fullt liv», sa faren. Det siste ble fulgt opp av Mortens kollega André Bendiksen. «Jeg skal bli flinkere til å leve som Morten», sa han.

Dessverre finnes det ingen oppskrift på hvordan man lever et fullt liv. Eller kanskje finnes det flere milliarder oppskrifter. Hvert menneske, sin oppskrift.

En av dem som lærte oss mye om både livet og døden, sosialmedisin-professoren Per Fugelli, mente i hvert fall at han hadde jobbet fram «bruksanvisninger for Per.» Han døde av kreft i september i fjor, men rakk å se boka «Per dør» nesten ferdig. Den byr på dagboknotater fra hans liv, og sommeren 2016 skrev han ned det som tidligere hadde vært notert på noen lapper, åtte huskelapper for livet. Disse ble gjengitt i VG i fjor, og her sto det: «Vær nær Charlotte», «mindre plikt, mer lek», «se lysere på livet og samfunnet», «vin, bare i helgen», «tren», «orden i pengesaker», «ikke så høye tanker om deg selv», «vær glad i godt nok.» I tillegg kom to til: «Den som har høye tanker om seg selv, vil seire» og «Jeg er ikke i denne verden for å oppfylle dine forventninger.»

Opp gjennom årene har han gitt mange råd om hvordan man skal håndtere livet, Per Fugelli. Blant annet utfordret Stavanger Aftenblad ham til å dele sin livsfilosofi, og her tar han for seg åtte temaer i korte videosnutter. Først og fremst handler det om livet. «Lær deg å sette pris på godt nok, i stedet for å klage over mangel på himmel her, nå. Sånn er livet, fullt av gleder og sorger, seire og nederlag, fred og krig, liv og død. Vi må oppdra hverandre til å godta at det er slik livet er, med flekker og feil, med synd og fare, mismot og tvil, men også glede, styrke og lyst», sier Fugelli i sitt første råd.

Det andre rådet er vel så viktig, for det handler om hverdagslivet. «Det er i det vanlige livet på en onsdag vi gjør en god nok jobb, har et godt nok samleie, har et godt nok selvbilde, om enn med flekker og sprekker. Det er dette onsdagslivet som fortjener begeistring og dette onsdagsmennesket som fortjener å hylles. Det er der vi er nesten alle sammen nesten hele tiden. Det er der vi må trives», sier Fugelli.

Akkurat dette med hverdagslivet tok teaterregissør Marit Moum Aune opp da hun var på besøk i P2-programmet Salongen 25. mars. Her snakket hun om å glede seg over de valgene man har tatt i livet, og hvor det har tatt deg. «Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at det ikke skulle være så fælt, det jeg holder på med. Veldig mange får drømmene sine oppfylt, de blir fotballspillere eller sykepleiere eller får mange unger, noe de har drømt om. Og så begynner det plutselig å bli et problem! Også tenker jeg: Hva var vitsen med å bli det da, om det bare er vondt? For meg var teater litt vondt en periode, fordi jeg syns jeg var så mislykka. Men så bestemte jeg meg bare for at om jeg ikke kan glede meg over det her! Jeg skal jo dø en gang», sa hun.

Nettopp den vissheten har vi fått rikelig med påminnelser om de siste ukene. Vi skal alle dø, og livet kommer ikke med påskrevet utløpsdato. Vi kjenner ikke framtiden. Vi legger planer, men plutselig kan de bli visket ut.

Det er ikke alltid så lett å glede seg over øyeblikket, glede seg over her og nå. Livet består tross alt av en god porsjon tunge stunder også. Vi mister den vi elsker, vi blir avvist, vi blir såret, vi kan være ensomme, deprimerte, redde. Men la oss forsøke å snu oss mot lysningen. Søke det som får oss til å smile. Gjøre mer av det som gjør oss glade. Glede oss over det hverdagslivet vi har valgt oss. Skape drømmer det er mulig å realisere. Og realisere dem.

Gjøre det vi kan for å leve et fullt liv. Det livet som er akkurat her, akkurat nå.

Artikkeltags