«Fra å være en kreftcelle ble kongekrabben forvandlet til en gullklump»

Kongekrabbekampen: Det går ikke i krabbefart akkurat når noen politikere vil endre vilkårene for å være med i fangsten.

Kongekrabbekampen: Det går ikke i krabbefart akkurat når noen politikere vil endre vilkårene for å være med i fangsten.

Artikkelen er over 2 år gammel

– Nå skal det ikke så mye til før en landkrabbe som meg blir sjøsyk. Frank Bakke-Jensens kurs er imidlertid såpass vinglete at jeg blir småsvimmel bare av det, skriver redaktør Eilif Aslaksen i ukesluttlederen.

DEL

LederDen krabbende invasjonen nede i dypet snek seg inn som kreftceller i kroppen. Cellene fikk jobbe i det stille og spredte seg videre.

Spredningen skjedde først til Varangerfjorden, men raskt ble flere fjorder i Øst-Finnmark rammet. Beistene harvet bunden, spiste mye av det som gir liv til andre og surret seg inn i garnene til fiskerne som i årevis måtte dra opp gigantiske svulster. Torsken som skulle gi inntekter til familiene og dekke utgifter til drifta, ble trøblete å fange. I årevis fikk dette pågå, og mange fjordfiskere ga opp. Rådene de gamle og erfarne ga sine etterkommere var ikke oppmuntrende; det er ikke noe framtid i dette.

Sårene etter årevis med sel i fjordene som også herjet som sleipe banditter, var fortsatt åpne og sviende da den nye katastrofen rammet. Fordi fjordfiskerne også kjempet en håpløs kamp mot selen, klarte de ikke å fiske tilstrekkelig for å sikre seg nye kvoter. Selen, byråkratene og politikerne tok levebrødet fra mange langs fjordene i øst. De ble straffet og kastet på land – forresten et godt uttrykk for overgrep.

Og så kom altså kongekrabben. Katastrofe etter katastrofe gjennom tre tiår for kyst- og fjordfiskerne med andre ord. Det skal mye mot til for å komme seg igjennom dette. Masse bandskap, eder og galle hjalp ikke, og heller ikke bønnen til Vår Herre som sjøfolk til slutt tyr til når alt ser håpløst ut, nyttet. I alle fall ikke de første årene.

Det har imidlertid levd folk langs fjordene i Finnmark i tusener av år, og selv om mange har måttet gi tapt for mektige krefter, har dette folket likevel klart seg. Kunnskapen om å utnytte ressursene på en måte som gir grunnlag til fortsatt eksistens, ligger inne i de hardføre og sterke cellene. Viljen og evnen til å klare seg er medfødte egenskaper. I tillegg har samkvem og samarbeid med andre grupper skapt ny utvikling og vekst.

Fra å være en kreftcelle ble kongekrabben forvandlet til en gullklump. Takket være iherdig innsats og pågangsmot over år av lokale fiskere, offensive oppkjøpere, gründere og politikere, fikk man til en forvaltning av den nye ressursen som tente både håp og skapte liv på kaiene og om bord i båtene til folket som bor langs fjordene i Øst-Finnmark.

Man fikk noenlunde kontroll på ødeleggelsene til krypene fra øst. Det ga nye gode og store inntekter, ikke bare til fiskerne som først hadde fått ødelagt sine bruk, men også industrien på land fikk flere klør å stå på. Forholdene og rammebetingelsene for fiskerne ble bedre med torskekvoter som oppmuntret flere og yngre østfinnmarkinger ut på havet. I dag må man nesten klype seg i armen når vi hører lokale fiskere betegne en forvaltning innen denne næringen som en suksess. Da kan man fastslå at både fiskere, forskere, byråkrater og til og med politikere, har lyktes.

Nye trusler har imidlertid kommet ålende på to bein i løpet av høsten. Derfor forbereder fiskerne i Øst-Finnmark seg til nye kamper mot krefter som kan vise seg å være både sleipe som fjæresteiner og glupske som måser. De heter Ronny Berg, Oskar J. Grimstad og Frank Bakke-Jensen, og tilhører regjeringspartiene Fremskrittspartiet og Høyre. Berg er statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet, mens Grimstad er Frp-representant på Stortinget fra Møre og Romsdal.

Og som de aller fleste vet, er Frank Bakke-Jensen stortingsrepresentant for Høyre fra Øst-Finnmark; nærmere bestemt Båtsfjord.

Disse herrene i maktens korridorer har ikke lagt seg i krabbefeltet, men suser av gårde i voldsom fart. Målet deres er å slippe inn fiskere fra Vest-Finnmark øst for Nordkapp. Som medlem av regjeringen, har Ronny Berg tilsynelatende åpnet opp for en normal prosess med høringer og ordinær behandling. Møringen Grimstad og båtsfjordingen Bakke-Jensen tillater seg imidlertid å kjøre sitt eget race ved siden av deres egen regjering ved å få hele Stortinget med seg på et forslag som vil fylle fjordene i Øst-Finnmark med kongekrabbeteiner. Hva er da egentlig poenget med regjeringens forslag når Stortinget allerede har startet behandlingen av samme sak?

Forslaget har ikke fått noen til å ta bølgen. Den stiveste motvinden møter de fra fiskerne. Dette er folk som har vært på konkursens rand på grunn av krabbens herjinger, men som etter hvert har bygd seg opp igjen. Her finnes det mennesker som har kommet inn seinere, kjøpt seg båt, skaffet seg kvoter, og som skaper verdier hvor også kongekrabben er en viktig del. I sum har disse bidratt til at kysten av østfylket har kviknet til. Det er også grunn til å nevne at heller ikke kjøperne av krabben applauderer forslaget til blåblå-gutta; og selv ikke de som holder til på hjemplassen til Frank Bakke-Jensen, jubler.

Det sier seg selv at inntektene fra krabbefisket må deles på flere hvis nye fiskere kommer inn på feltene. Lønnsomheten vil altså bli lavere. I tillegg blir det kamp om de beste plassene, og det vil kunne oppstå brukskollisjoner i enkelte områder. Dessuten ønsker herrene å innføre krav som kan skrelle vekk mange av dagens krabbefiskere med endringer i det såkalte aktivitetskravet.

Nå skal det ikke så mye til før en landkrabbe som meg blir sjøsyk. Frank Bakke-Jensens kurs er imidlertid såpass vinglete at jeg blir småsvimmel bare av det. Skikkelig sjøsyk blir jeg nok hvis han får med seg stortingsflertallet.

Her er hva han mener i dag:

«Stortinget ber regjeringen endre vilkårene for å kunne delta i åpen gruppe i kystfartøygruppens fangst av kongekrabbe innenfor kvoteregulert område slik at også fartøy som er registrert i resten av Finnmark, kan delta på samme vilkår som fartøy fra Øst-Finnmark.»

For litt over et år siden sa han dette til Finnmarken:

«Jeg skjønner at fiskerne i Måsøy er skuffet, men at Ingalill går ut og sier det hun sier skjønner jeg ikke. Da hun selv satt på Stortinget mente Ap at de ikke skulle gjøre noe med det, nå sier hun noe annet.»

Bakgrunnen til uttalelsen var at Bakke-Jensen ikke gikk med på å slippe fiskere fra Måsøy inn i Øst-Finnmark. Altså i juni i fjor. Han var saksordfører for behandlingen av kongekrabbe-meldingen i Stortinget, og mente at fangst av kongekrabbe skal forbeholdes fiskere fra Nordkapp og østover. Og denne Ingalill han nevner er altså Ingalill Olsen, lederen i Finnmark Arbeiderparti, som i dag sannsynligvis er mer enig med Høyres stortingsrepresentant enn med sitt eget fylkesparti, sånn innerst inne altså.

Og en liten parentes til slutt: Neste forslag fra møringen Oskar J. Grimstad blir kanskje at man også slipper inn krabbefiskere fra hans fylke. Frp er jo svært opptatt av likebehandling.

Er det rart man blir sjøsyk?

Artikkeltags