Gå til sidens hovedinnhold

En kjærkommen provokasjon

Artikkelen er over 4 år gammel

- De unge samiske homsene og lesbene kjemper en rettferdig rettighetskamp i en tid som er helt annerledes enn på Lars Levi Læstadius´ tid på 1850-tallet, skriver redaktør Eilif Aslaksen i ukesluttlederen.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Noen er modigere enn andre. Gjennom det de sier og gjør er de med på å skape positive endringer. De utkjemper kamper ved å være seg selv, troen på frie ytringer framfor hat og vold – og med et engasjement som er sterkere enn hos mange av oss andre.

Dávvet Bruun-Solbakk fra Tana er et slikt menneske. Neste helg inntar han sammen med andre samiske homser og lesber hjertet av Sameland. Og de gjør sitt inntog med denne innstillingen: «Kautokeino har skapt mange flotte ildsjeler som brenner for likestilling og nestekjærlighet».

Dávvet som er en av forgrunnsfigurene i Sápmi Pride, vet at en hel del mennesker i bygda ikke tar imot sine samiske søstre og brødre med åpne armer. I lang tid har talsmenn dunket på med bibelsitater mot homofile, lesbiske og de som støtter deres sak, for å gi uttrykk for at de ikke er velkomne. Hør bare på denne:

«Dersom noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus, og by ham ikke velkommen! For den som byr ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.»

Aslak A. Siri er en av fire menn som nylig har undertegnet et opprop fra Den luthersk-læstadianske menighet. Siri er også leder av menighetsrådet i Kautokeino. Skriften deres er forfattet med bakgrunn i Kirkemøtets velsignelse og forbønn for likekjønnede par. Dette førte også til at menighetsrådet vedtok å stenge kirkens dører for lesber og homser for vigsler.

Fundamentalistene på vidda har skjerpet sin språkbruk og tyr selvsagt til Bibelen for å illustrere «vederstyggeligheten» i forkant av Sápmi Pride:

«Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt eller menn som utøver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.»

Egentlig skulle Sápmi Pride som er feiringen av samiske homofile, vært arrangert i Inari i Nord-Finland, men da menighetsrådet i Kautokeino utnevnte seg selv til dommerfullmektig for sin kristne gud, bestemte Dávvet og de andre seg for å flytte arrangementet sitt til nettopp Kautokeino. Å oppsøke mørket for å skape lys og glede, er en modig og beundringsverdig handling. Hvis vi holder oss til bibelske termer er dette det samme som «sett dere ikke imot den som er ond, men enhver som slår deg med åpen hånd på ditt høyre kinn, ham skal du også vende det andre til.»

I andre samfunn utløser provokasjon vold, men i dette tilfellet kan det føre til mer åpenhet og dialog. For det er ingen tvil om at Sápmi Pride ønsker å provosere et miljø som er fastlåst i holdninger som er skapt gjennom tolkninger på hva som er rett og galt. Enkelte deler av hjernen til disse fundamentalistene har forkalket seg, og dette har stoppet opp utviklingen av fornuften. De siterer stadig fra noen tusen år gamle bibelvers for å dokumentere at de har rett om styggedommen homofili. De eldre herrene (ps. kvinnene deres forholder seg forresten tause i offentligheten slik den rette tro krever) er også svært seksualfikserte.

«Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.»

Og dette er trolig favorittdokumentasjonen deres:

«Hos en mann skal du ikke ligge som du ligger hos en kvinne, det er en vederstyggelighet.»

De noen tusen år gamle vitnesbyrdene, hvis man si det sånn, viser at det også levde homofile mens Moses vandret rundt med ørkenen. Etter den tid har heldigvis hjernen utviklet seg sakte, men sikkert, helt inn til vår egen ferske samtid. Vi skal ikke gå så mange ti år tilbake for å se at homofile fortsatt ble diskriminert og sett på som spedalske her i landet. Dessverre lever dette også blant oss her i Sameland, men det blir heldigvis stadig færre av mørkemennene.

De unge samiske homsene og lesbene kjemper en rettferdig rettighetskamp i en tid som er helt annerledes enn på Lars Levi Læstadius´ tid på 1850-tallet. Samtidig er det også noe «læstadiansk» over det hele: De går inn i løvens hule hvor motstanden tilsynelatende er størst. Men det åpner også opp for at folket i Kautokeino – og i mange andre samiske bygder – kan vise at de støtter en gruppe mennesker som bare har et eneste ønske: Å bli akseptert slik de er på lik linje med andre mennesker.

Det er livsfarlig å leve hvis man ikke kjenner seg akseptert og inkludert. Selvmord, selvmordstanker, selvskading og psykiske problemer har vært en del av livet for mange samiske homofile. Sápmi Pride er et av de beste arrangementene som bidrar til å fokusere på minoriteten i minoriteten. Her er det imidlertid gleden og stoltheten ved å være seg selv som er framtredende, og som i neste omgang hjelper de som fortsatt påvirkes av fordommer, latterliggjøring og til og med hat.

«Lesbisk i Kautokeino» heter en dokumentarfilm jeg var så heldig og fikk være med på å lage sammen med min kollega Nils John Porsanger. Den ble sendt på TV2 helt i begynnelsen på 2000-tallet.

Under arbeidet med filmen fikk vi virkelig se og oppleve hvilke følelser og krefter som settes i sving. Mora til hovedpersonen hadde brutt kontakten med sin lesbiske datter, og hun ville ikke stille til intervju for å fortelle hvorfor. Grytidlig en morgen ringer telefonen min: «Jeg har sittet oppe i hele natt og tenkt». En halvtime seinere satt vi i stua hennes. Det ble et av de lengste og sterkeste intervjuene jeg har gjort, men det viktigste og beste var at mora tok et oppgjør med sine egne holdninger. Det ble forsoning mellom mor og datter.

«Nå føler jeg meg som et helt menneske igjen. Nå kan jeg leve ordentlig og godt med meg selv og mine nærmeste.»

Det sa hovedpersonen i «Lesbisk i Kautokeino», Marit Buljo, etter premieren under Nordisk Filmfestival like før påske i 2001. Kanskje bidro filmen til det som forskerne har funnet ut i ettertid: I Kautokeino er det nemlig ikke så ille å leve som lesbisk.

15 år seinere er det Dávvet Bruun-Solbakk og Sápmi Pride som kan gjøre noe. Modige, kloke og hele mennesker klarer som regel å skape god og positiv utvikling.

Kommentarer til denne saken