Hjelper det å skjelle ut finnene?

LAKSEN: Krangelen om hvem som skal begrense laksefisket i Tanavassdraget har pågått i mange tiår. Kanskje trenger tanalaksen en type ála Oddrunn Pettersen?

LAKSEN: Krangelen om hvem som skal begrense laksefisket i Tanavassdraget har pågått i mange tiår. Kanskje trenger tanalaksen en type ála Oddrunn Pettersen?

Artikkelen er over 3 år gammel

Laksefisket er mye viktigere og mer lidenskapelig enn både sex, alkohol, rock´n roll og snøscooter.

DEL

UKESLUTT AV EILIF ASLAKSENDe jævla finlenderne! De jævla tanaværingene! De jævla karasjokingene! De jævla turistene! De jævla garnfiskerne!

Dessverre er det ikke laksen i Europas beste laksevassdrag som sier dette, men det er de nevnte gruppene langs Tanabredden og ute på elva som i årevis har skjelt ut hverandre. Noen ganger har de til og med kastet stein når testosteronnivået har tatt overhånd. Det er med andre ord et minefelt av synspunkter å begi seg ut på. Sannsynligheten for å bli utskjelt av noen er derfor meget stor, men jeg tar likevel sjansen. Laksefisket er nemlig mye viktigere og mer lidenskapelig enn både sex, alkohol, rock´roll og snøskuter.

Fortsatt finnes det mennesker rundt om på kloden som hardnakket påstår at klimaendringene ikke er menneskeskapte. De tror rett og slett ikke på forskerne, og heller ikke det de ser av endringer i naturen. Det finnes politikere som avfeier veldokumenterte forskningsresultater enten som venstrevridd vrøvl eller som bestillingsverk fra en eller annen interessegruppe. Slik er det også i Tana. I årevis har forskere påvist at flere av laksebestandene i vassdraget er truet, men omtrent like lenge har dette blitt avvist. Spesielt er det garnfiskerne som ikke går med på at bestanden er i fare. Det er masse laks i elva påstås det selv om fangststatistikken, overvåking og observasjoner viser noe annet.

Samtidig mener de fleste fiskerne – uansett hvilken gruppe de tilhører – at det er behov for reguleringer. Noen innstramninger her, og helst masse kutt og innskrenkninger i fisket hos de andre. Det er greit så lenge det ikke rammer meg, er utgangspunktet. Slik har denne stillingskrigen mellom laksefiskerne; samer, nordmenn og finner – samt to nasjonalstater pågått, og lite tyder på at den vil være over med det første. Blir for eksempel noen enige om tiltak, er sjansene store for at bataljen fortsetter inn i rettssalen. Det sies at det aldri vil bli fred i Midtøsten, og sjansene for at partene kan enes om som kan føre til større overlevelse for laksen i elva er like realistiske som det.

Konflikten er sammensatt, omfattende og innviklet. Mange interesser, tradisjoner, kulturer og rettigheter kokes i hop, og det er vanskelig å holde oversikten. Det er lokale stangfiskere, det er tilreisende sportsfiskere hovedsakelig fra Finland, og det er folk på begge sider av grensen som har stadfestede rettigheter til å bruke ulike garntyper gjennom hele sesongen. Denne retten har fordi de «avler minst 2000 kg høy i året eller en tilsvarende mengde grovfôr av annet slag på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål, når grunnen ligger mindre enn to kilometer fra bredden av Tana eller sideelvene og vedkommende bor på eller nær grunnen» slik det heter i forskriften om fisket. I tillegg kommer det etniske aspektet inn med samer, nordmenn, kvener og finlendere i hovedrollen, men som ellers i utnyttelsen av naturressursene, er det ingen som har såkalte «etniske særrettigheter».

Fjorårets sesong ble den svakeste siden 1972 viser fangsttallene. 79,1 tonn ble tatt opp, og dette er en betydelig reduksjon i forhold til året før da 100 tonn laks ble landet. Denne nedadgående trenden har vært tydelig i mange år. Alarmen har gått for lengst, men likevel fortsetter fisket nesten med uforminsket styrke.

På finsk side står det en sportsfisker på hver eneste stein på grensestrekningen fra midtsommer til begynnelsen av august. Utviklingen har vært eksplosiv og fullstendig ut av kontroll. Denne utviklingen har ført til at det nå tas mest laks på finsk side, og de tilreisende finnene tok halvparten av volumet her.

Fangstfordelingen mellom norsk og finsk side av Tanavassdraget har dreid fra at det var en overvekt av norsk fangst fram til 2004, til at den norske fangsten har stått for gjennomsnittlig 45 prosent av fangsten siden den gang. Dette er en av årsakene til at mange med rette beskylder finnene for ikke å ta hensyn til laksebestandene i vassdraget. De tilreisende finske sportsfiskerne har de siste årene kjøpt godt over 30.000 fiskedøgn i løpet av sommeren, og da det i vinter kom forslag om å kutte dette ned med en tredjedel var det nok mange som gryntet «voi saatana perkele» i hele Finland.

På norsk side tar folket med jordlappene ved elva den største andelen. 64 prosent av fangsten i fjor ble tatt på ulike garnredskaper. 27 prosent ble tatt av lokale stangfiskere, og ni prosent ble tatt av tilreisende fiskere. Stengselsfisket tok størst andel av garnfanget laks, mens andelen som ble fanget på drivgarn var på 20 prosent. Stågarn sto for 19 prosent.

Historien og faktagrunnlag viser at det har blitt færre garnfiskere både på grunn av naturlig avgang og begrensninger. Dette blir ofte trukket fram som et argument mot ytterligere kutt i fisket. Mange av de gode garnplassene er fortsatt i bruk, og ifølge rapporten til Tanavassdragets fiskeforvaltning tar fiskerne som har disse plassene, en større andel av laksen enn hva tilfellet var tidligere. Derfor er en slik argumentasjon mot begrensninger noe sviktende.

Denne uken ble drivgarnsfisket avsluttet. Fra 20. mai og til og med 15. juni er det tatt opp store mengder laks.

«Det foregår et EM i fotball i Frankrike akkurat nå, og et VM i katastrofal drivgarnsfiske i Tana også nu. Kjørt langs elva og så mange båter i fullt fiske. Tross mange advarsler og henvendelser til Tana Fiskeforvaltning om å stoppe fisket når det er så lite vann i elva, fortsetter fisket ufortrødent videre.», skrev Sverre Kimo Pedersen fra Tana på sin Facebook-vegg. Han etterlyste tiltak for å hjelpe storlaksen videre oppover vassdraget i håp om å redde bestandene. Han stilte også spørsmålet «Hjelper det å skjelle ut finlenderne i 10 år til?».

Nei dessverre, det hjelper nok ikke. Tanalaksen trenger trolig en type ála Oddrunn Pettersen. På slutten av 1980-tallet var plutselig det enorme havet i nord fritt for torsk. Svart hav! Pettersen var fiskeriminister da. Hun gjorde noe som aldri hadde skjedd før. Hun satte nemlig kvoten som fiskerne kunne ta, lavere enn havforskernes råd, og det gjorde henne til den mest upopulære og utskjelte fiskeriministeren noensinne. Resultatet var imidlertid at torskestammen ble reddet i denne perioden.

Mye tyder på at dette også kan skje med tanalaksen. Elva kan bli svart. Derfor er det nødvendig med tiltak som redder framtiden både for laksen, men ikke minst også for alle som elsker å fiske laks enten med stang eller garn. Bestanden vil ikke styrkes ved å beskylde hverandre for rovfiske med garn eller skjelle ut finnene.

Artikkeltags