– Det er vanskeligere enn noen gang å forestille seg hvordan dette kan resultere i en effektiv og framtidsrettet ny region

KAOS: For ett år siden møttes fylkestingene i Troms og Finnmark til et felles møte i Kirkenes. Lite kom ut av det møtet. Siden har mye skjedd, men ingenting har ført de to organisasjonene nærmere en sammenslåing.

KAOS: For ett år siden møttes fylkestingene i Troms og Finnmark til et felles møte i Kirkenes. Lite kom ut av det møtet. Siden har mye skjedd, men ingenting har ført de to organisasjonene nærmere en sammenslåing. Foto:

Regionreformen i nord har blitt et kaos uten sidestykke, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken.

DEL

Meninger«Om Ap ikke vil, er det greit. Vi som vil gjøre en jobb for Finnmark, får ikke gjort det. Vi er gisler under diktaturet til Vassvik. Vi får ikke informasjon engang. Nå har vi anket avgjørelsen, vi ønsker å velge folk til fellesnemnda.»

Disse ordene kom fra Rut A. Olsen onsdag. Hun representerer Fremskrittspartiet på fylkestinget, og er mildt sagt forbannet over at forsamlingen hun er en del av ikke vil rette seg etter Stortingets vedtak. Den frustrasjonen er det mulig å forstå, akkurat som man kan forstå at alle politiske mindretall er forarget når deres syn ikke blir hørt. Men med all respekt å melde: Det er faktisk dét som er demokrati.

Selv om Rut A. Olsen ikke liker det, er det Arbeiderpartiet som har den største grupperingen på fylkestinget. Det ble besluttet av Finnmarks befolkning gjennom fylkestingsvalget for tre år siden. 53,1 prosent av de stemmeberettigede sa sin mening, og 45,9 prosent av disse stemte på Ap. Det ga partiet 17 av de 35 representantene på tinget. Sammen med KrFs ene og SVs to representanter, utgjør de flertallet.

Altså er det flertallet som gjør seg gjeldende når fylkesordfører Ragnhild Vassvik beslutter at valg av medlemmer til fellesnemnda ikke skal settes på sakslista under onsdagens fylkesting.

Nå har sikkert ikke Rut A. Olsen ment at hun lever under et faktisk diktatur i ordets rette betydning, altså under en styreform der én person eller en liten gruppering har all makt, mens de øvrige borgerne har fullstendig fravær av frihet, er uten handlingsfrihet, ofte også uten frihet til å tro og mene det man vil. Men nettopp derfor blir det både usaklig, tåpelig og ødeleggende for debatten å påstå at man er gissel i et diktatur bare fordi flertallet ikke ønsker det samme som deg.

I stedet kunne man problematisert dagens status for regionreformen på en ryddig måte. For det er ingen tvil om at vi befinner oss midt oppi et politisk kaos som mangler sidestykke i moderne tid.

Kaoset startet for alvor i etterkant av Stortingets første vedtak om sammenslåing på forsommeren i fjor. 31. oktober i fjor kom de to fylkestingene i Troms og Finnmark sammen for første (og eneste) gang til et møte i Kirkenes. Om det ikke var tydelig i forkant hvor problematisk denne sammenslåingen ville bli, ble all tvil blåst til side denne oktoberdagen. I løpet av en lang møtedag, ble det fremmet til sammen 34 ulike forslag. Det var ikke bare uenighet om innholdet i forslagene, men også om hvor vidt man skulle stemme over noe som helst på møtet. Til slutt ble det bestemt å sende forslagene videre til Troms og Finnmarks respektive forhandlingsutvalg.

Men det tok ikke lang tid før også forhandlingsutvalgets arbeid gikk i stampe. Forhandlingene pågikk samtidig som et såkalt dokument 8-forslag ble fremmet for Stortinget, der man ba om at Stortingets sammenslåingsvedtak fra juni ble opphevet. Dette var oppe til endelig behandling 7. desember. 52 representanter stemte for at sammenslåingen ble opprettholdt, mens 46 representanter stemte imot.

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark resulterte til slutt i mekling der Knut Storberget skulle få til en enighet mellom Ragnhild Vassvik fra Finnmark og Willy Ørnebakk fra Troms. I februar i år kunne de tre stille opp på felles pressekonferanse på Gardermoen, der de presenterte en avtale. Etterpå uttalte styret i Finnmark Arbeiderparti at de ville slå seg til ro med avtalen.

«Vi har drøftet rundt hva som vil skje om vi sier nei til avtalen, og vi falt til slutt på det at vi ikke vil ta sjansen på å si nei. I så fall ville saken ha blitt sendt over til departementet, og da ville utfallet ha vært uvisst. Vi valgte å akseptere avtalen slik den er, etter å ha vurdert hva som er best for Finnmark,» sa Ingalill Olsen til iFinnmark 18. februar.

Men da avtalen skulle behandles av fylkestinget én måned seinere, sa forsamlingen nei til å godkjenne den. I stedet sa man ja til å holde en folkeavstemning i Finnmark der spørsmålet var om man ønsker en sammenslåing med Troms eller ikke.

Og mens Finnmark med dét satt arbeidet på vent, startet kommunalminister Monica Mæland for alvor sin kamp fra Oslo. 5. april hadde Kommunal- og moderniseringsdepartementet fastsatt forskriften for sammenslåing av Finnmark og Troms fylkeskommuner. Her ble det bestemt at fellesnemnda skal bestå av 17 medlemmer fra Finnmark og 19 fra Troms, akkurat som den avviste Gardermoen-avtalen tilsa. Samtidig ba Mæland Finnmark om å oppnevne representanter til fellesnemnda så raskt som mulig.

Den saken ble satt på agendaen i Finnmark i juni, etter at befolkningen hadde sagt nei til sammenslåing gjennom folkeavstemningen i mai. Også nå sa Finnmark nei til å oppnevne medlemmer til fellesnemnda. Monica Mæland svarte med å endre forskriften, slik at Troms i praksis kunne styre sammenslåingen uten at Finnmark var representert i nemnda. Men nå, fire måneder seinere, har intet jobb blitt gjort. Troms vil nemlig ikke møte i fellesnemnda når Finnmark er med.

Og Finnmark har på ingen måte gitt opp håpet om at Stortinget vil oppheve vedtaket om sammenslåing. Parallelt har organisasjonen For Finnmark lansert ideen om rettssak, fordi de mener saken ikke var godt nok utredet da Stortinget først sa sin mening i juni 2017. Torsdag besluttet også fylkestinget å se nærmere på dette, da de ba administrasjonen utredede muligheten for å sende prosessvarsel, hvilket betyr et juridisk begrunnet varsel om at man vurderer å gå rettens vei.

Kort oppsummert: Vi snakker kaos.

Det som er skremmende, er at det nå bare er ett år, to måneder og to uker til de nye regionene etter planen skal være i funksjon 1. januar 2020. Ikke minst må dette være skremmende for de ansatte i de to organisasjonene, som ikke aner hvordan framtiden deres ser ut om halvannet år. Derfor er det viktig at det snart fattes en endelig beslutning som alle må forholde seg til, enten man liker det eller ikke.

Når den beslutningen tas, er det lurt å tenke over hvorfor vi har havnet der vi er i dag. Er en sammenslåing mellom de to nordligste fylkene nødvendigvis den beste måten å skape et framtidsrettet nord på? Det er i hvert fall vanskeligere enn noen gang å forestille seg hvordan denne prosessen kan resultere i en effektiv og framtidsrettet ny region. Til dét har debatten vært for opprivende og tvistene for mange.

Artikkeltags