Politiet kan ikke hindre pressen i å gjøre jobben sin når det smeller

FIKK IKKE FILME: NRK Finnmark-redaktør Robin Mortensen har reagert på at NRK ble nektet å filme Norwegian-flyet som var utsatt for bombetrussel. Senere samme dag stengte politiet uten forvarsel ned telefonnettet i Alta.

FIKK IKKE FILME: NRK Finnmark-redaktør Robin Mortensen har reagert på at NRK ble nektet å filme Norwegian-flyet som var utsatt for bombetrussel. Senere samme dag stengte politiet uten forvarsel ned telefonnettet i Alta. Foto:

Ifølge politiets egen mediehåndbok er det viktig å gi rask og korrekt informasjon til mediene. Har politiet i Finnmark lest den?

DEL

MeningerPolitiets mediehåndtering er under tungt skyts for tiden. Nyhets- og hendelsesfotograf Vegard M. Aas går i et debattinnlegg knallhardt ut mot det han mener er å unndra pressen og den øvrige offentligheten informasjon. Han mener utviklingen er så skremmende at det bør få enhver redaktør i Finnmark til å steile, og journalistene til å sette kaffen i halsen.

Bakgrunnen er en sak fra bransjenettstedet Medier24, som har omtalt at nødetatene i Honningsvåg og Hammerfest har nektet å opplyse lokasjon for røykutvikling og brannalarm. Aas slår fast at både operasjonssentralen i politiet og 110-sentralen er på kollisjonskurs med andre operasjonssentralers praksis, og også på kollisjonskurs med Politidirektoratet.

At det ikke kommer ut informasjon fra politiet i viktige saker, er ikke noe nytt. Vi har et utall eksempler hvor vi i pressen hindres i å gjøre jobben vår, og dette på en svært kritikkverdig måte.

I en felleshenvendelse til politimesteren i Finnmark tok vi sammen med NRK Finnmark-redaktør Robin Mortensen opp et forhold søndag 16. og mandag 17. desember 2018. Da ble en 66-årig mann meldt savnet i Vadsø, og frivillige letemannskaper ble beordret ut på aksjon. Først et halvt døgn seinere kom politiet med informasjon om at mannen ble funnet omkommet. Det skjedde etter at iFinnmark hadde fått tips om hendelsen via andre kanaler, og kontaktet politiet for å høre om det kunne stemme.

28. september 2018 tok vi opp mangelfull melding om trafikkulykke mellom Kunes og Ifjord som aldri ble meldt om, og en trafikkulykke i Alta som ikke ble varslet før dagen etter.

13. april 2018 klaget vi på at det ikke ble gitt informasjon om dødsfall i en scooterulykke i Porsanger. Hendelsen ble ikke meldt om fra politiets side.

Og 12. februar 2018 reagerte vi på at politiet ikke varslet om ran av Narvesen-kiosken i Alta, ei heller brann i en sjark i Honningsvåg.

Vi har også klaget på at en alvorlig bilulykke i Alta ble omtalt som et «uhell» tidligere i år, der alvorlighetsgraden ikke kom fram.

Aller mest alvorlig var det kanskje da politiet nektet å snakke om hva som skjedde i forbindelse med knivdrapet i Vadsø i juli i fjor, en sak som også ble omtalt av bransjenettstedet Medier24. iFinnmark fikk etter hvert tips fra personer spredt rundt i hele fylket om hendelsen på Coop og at en gjerningsmann var på frifot. Vi visst at innfartsåren til Vadsøya var sperret av, og at bevæpnet politi hadde rykket ut. Men politiet unnlot å svare; man informerte ikke via Twitter og besvarte ikke pressetelefonen på operasjonssentralen, før man til slutt henviste til at det ville komme en pressemelding. Resultatet var at ryktene spredte seg i enorm fart på sosiale medier, samtidig som det var umulig for fylkets innbyggere å søke troverdig og sann informasjon i mediene.

Med andre ord: Mange hendelser som åpenbart har stor offentlig interesse, når ikke befolkningen når det bør. Av og til skyldes det forglemmelser hos politiet, det har vært travelt på operasjonssentralen. Andre ganger svarer politiet at konkrete vurderinger ligger bak det å ikke informere. Da det ble satt i gang en leteaksjon etter en savnet mann i Vadsø, unnlot politiet å melde om det «etter ønske fra de pårørende». I forbindelse med scooterulykka i april i fjor, varslet de ikke om den fordi «en ikke hadde fått varslet alle pårørende». Når det gjelder drapssaken i Vadsø, måtte politiet prioritere mellom en rekke oppgaver, og har oppgitt at opplysning til allmennheten ble vektlagt mindre enn andre oppgaver, fokus var å pågripe gjerningsmannen.

La det være sagt: Vi har full forståelse for at operative polititjenestefolk må få gjøre jobben sin ute i felten. Men at det samtidig skal bety at de som sitter inne ikke kan gi informasjon, det er vanskelig å akseptere.

Etter hva vi kan forstå, er denne praksisen i strid med politiets operative mediehåndbok, levert av Politidirektoratet. Den åpner med følgende ord:

«For politiet og påtalemyndigheten er kommunikasjon en grunnleggende forutsetning i arbeidet for å sikre trygghet, lov og orden. Informasjon skal brukes aktivt og målrettet for å forebygge og bekjempe kriminalitet. Politiet er avhengig av et godt omdømme og befolkningens tillit for å kunne løse sine oppgaver. Omdømme og tillit skapes gjennom det daglige arbeidet og ved å sørge for åpen kommunikasjon gjennom mediene. Media er en viktig kanal for å nå fram til innbyggerne».

Videre presiserer Politidirektoratet at politiet «må så tidlig som mulig forsøke å gi etterrettelig og korrekt informasjon». Her oppgis også retningslinjer for hvordan politiet skal kommunisere ved hendelser.

«Dersom vi ikke kan si noe om innholdet i en sak eller hendelse, så fortell heller hva vi gjør. Du kan eksempelvis si at politiet har satt inn ressurser, undersøker saken, gjør alt vi kan for å kartlegge fakta, og at vi kommer tilbake med mer informasjon så snart vi har mer oversikt,» heter det i håndboka.

Så vidt vi kan forstå etterfølger ikke politiet i Finnmark på noen måte dette. I stedet tar Finnmark politidistrikt på seg en redaktørrolle ved å la være å varsle om meldinger om både ulykker og savnede personer, og de lar være å oppgi informasjon om hvor det brenner. Da gjør de vurderinger på vegne av pressen, noe vi finner uholdbart. Vi har våre egne etiske retningslinjer å forholde oss til, hvilket betyr at vi ikke går ut med navn på savnede eller omkomne personer før alle pårørende er varslet. Brenner det i et hus, gjør vi våre vurderinger før vi setter et identifiserbart bilde på trykk. Det samme når det gjelder ulykker: Vi anonymiserer kjøretøy og viser varsomhet for berørte i både omtale og bildebruk.

Men samtidig er det essensielt at pressen får gjøre jobben sin når det smeller. Både for å sørge for at befolkningen får viktig informasjon, og for å kunne stille kritiske spørsmål til nødetatenes arbeid. Begge deler skulle man tro også var i politiets interesse. Når befolkningen får riktig informasjon, har de også mulighet til å forholde seg til den, eksempelvis holde seg unna skadesteder, unngå køer etter trafikkulykker, eller la være å spre uriktige rykter. Og om det viser seg at nødetatene håndterer en situasjon på en god måte, er det i politiets interesse at det når fram til befolkningen. Om tilfellet er det motsatte, bør politiet også være glad for at det settes søkelys på det, for slik har man mulighet til å bli bedre.

I forrige uke gikk NRK Finnmark-redaktør Robin Mortensen hardt ut mot at NRK ikke fikk lov til å filme Norwegian-flyet som var utsatt for bombetrussel i Alta, både på egen Facebook-side og i Altaposten. Politiet sperret av stedet, også for pressefotografene, og politimesteren har begrunnet dette med behov for å skjerme hvilke metoder politiet opererte med i håndteringen av situasjonen. Mortensen har klaget inn saken til politimesteren, og mener det ikke kan være politiet som skal bestemme hva som skal filmes og publiseres her i landet. Det har han selvfølgelig helt rett i.

I den forbindelse kan det også nevnes at håndteringen av bombetrusselen bar preg av et politi som ønsket å gjøre nøyaktig som de ville, uten å måtte forholde seg til brysomme journalister og spørsmål fra befolkningen. At man også stengte av mobilnettet i Alta i nærmere en time, uten noe varsel eller forklaring til befolkningen, er arrogant og kritikkverdig. Det er å skape unødig frykt i befolkningen at pressen må gå til Telenor for å få informasjon om et så alvorlig og inngripende tiltak.

Vi i iFinnmark har tidligere også reagert sterkt på Ellen Katrine Hættas nye «skjold» mot mediene, en kommunikasjonsavdeling som skal være første kontaktpunkt inn mot politiet. Det fungerer ofte slik at journalistene avskjæres fra å komme i kontakt med riktig polititjenestemann, og i verste fall mottar journalisten to-tre linjer med «sitat» fra en person de aldri får snakke med. Dette er en skremmende utvikling, og det er kritikkverdig at man søker å gjøre kontakten med politiet vanskeligere for journalistene. Enhver polititjenestemann som har et ansvar og en ledende rolle, må naturlig nok forvente å få telefoner fra mediene om de disponeringer og valg man har tatt i de sakene de har vært involvert i.

Slik har det aldri tidligere vært i politiet i Finnmark. Politimenn med lang og tro tjeneste som tidligere politimester i Vest-Finnmark politidistrikt, Morten Daae, er alltid tilgjengelig for journalistene. Han kan vi fortsatt ringe direkte på sin mobil og få svar i sakene der og da. Det samme med politioverbetjent Svein Tore Nilsen og lensmann Øyvind Lorentzen i Alta. Hvorfor kan ikke dagens politimester Ellen Katrine Hætta håndtere mediene på samme måte? Hvorfor må det gå via flere ledd før man kan få forespurt politimesteren om saker innen hennes ansvarsområde?

Politiet er tildelt ekstremt stor makt i samfunnet vårt, og har tvangsmakt. Det må være åpenbart at pressen får all anledning til å se politiet i kortene. Da må man få muligheten til enkelt å stille kritiske spørsmål og konfrontere riktige personer med de valg man har gjort og er ansvarlig for.

I stedet for å gjøre det vanskeligere for pressen å få svar på sine spørsmål på enkel og effektiv måte, burde politiet søkt å gjøre det enklere. Det vi kunne ønske oss, er en telefonliste med mobilnumrene til alle lederne i politiet, med ansvarsområder, slik at vi enkelt kunne tatt kontakt med riktig tjenestemann.

Politiet må også få grundig opplæring i hva som er pressens rolle, og legge til rette for at den kan utføres på best mulig måte. Alle skjønner at heller ikke pressen kan valse rett inn på et kriminalområde, men å nekte NRK å filme et fly, er hinsides det man kan forvente.

Finnmark er vel ikke større enn at det bør være mulig å løse dette på en smidigere måte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags