Gå til sidens hovedinnhold

Nei-bølgen skaper trøbbel

Artikkelen er over 5 år gammel

- Det er naturlig at svært mange senterpartifolk nå sitter og gnir seg i hendene fordi det på ny går en nei-bølge over det ganske land, skriver redaktør Eilif Aslaksen i ukesluttlederen.

Ukeslutt av Eilif Aslaksen Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En ny nei-bølge har rast over landet. Selv om folk ikke har gått mann av huse for å stemme om de vil slå seg sammen med nabokommunen, gir resultatet likevel en pekepinn på folkemeningen. Historien har lært oss at dette kødder man ikke med i Norge, og langt ifra i Finnmark. Gjør man det kan neste valg bli et helvete for partier som ikke følger denne strømmen.

For Høyre kan den store drømmen om større robuste kommuner bli et mareritt. Neste høst er det nemlig stortingsvalg, men det er likevel kommunens framtidige skjebne som velgerne utover vinteren og våren neste år vil være mest opptatt av. Hva vil skje med oss og vår kommune, er spørsmålet Høyres stortingskandidater vil bli møtt med landet rundt når de reiser på valgkampturneer. Dette kan bli et av de få nasjonale valg hvor spørsmål om lokale spørsmål blir framtredende nettopp på grunn av kommunereformen.

Både regjeringskompis Fremskrittspartiet, og Arbeiderpartiet sitter stille i båten for øyeblikket. Ap er i ånden enige med Høyre om at det trengs en modernisering og en omfattende reform i Kommune-Norge. Derfor er det nesten småkomisk av Ap når partileder Jonas Gahr Støre stadig oftere trekker fram at det ikke lenger er entusiasme for kommunereformen. I flere stortingsperioder snakket partiets statsråder omtrent slik kommunalminister Jan Tore Sanner i de siste årene har argumentert for kommunereformen. Aps strategi om tilsynelatende å følge «folk flest» kan nesten tolkes som populisme og vingling. Hva mener egentlig Ap nå om kommunesammenslåinger, og ikke minst hvis man kommer til det punktet om tvangssammenslåing?

I Finnmark som i resten av landet, begynner fylkesmannen gjennomgangen av kommunenes behandling av kommunereformen. Opplegget er slik at fylkesmannen på et selvstendig grunnlag skal se på helheten i fylket, og gi sin vurdering av om kommunene har fulgt hovedmålene i reformen. I teorien kan derfor fylkesmannen foreslå at det er best om Vadsø og Vardø – eller enda flere av dagens kommuner i Varanger – slår seg sammen fordi det er i tråd med intensjonene og målene i reformen. Grunnlaget for dette er regjeringens ris bak speilet; tvangssammenslåing. I regjeringens opplegg er det lagt opp til at Stortinget kan skjære igjennom dersom en kommune i et område blokkerer sammenslåing.

Og det er nettopp her Høyres mareritt ligger. Vil partiet våge å utfordre de tusenvis av opinionsledere som i mange år har snakket mot kommunereformen? Opinionsledere er mennesker som har en egen evne til å få i gang en folkebevegelse, og den kan altså skje i forbindelse med valgkampen foran 2017-valget.

I Finnmark har de aller fleste et godt forhold til fylkesmannsembetet i dag. Historisk sett har det imidlertid ikke alltid vært like hjertelig. Det ligger i ryggmargen til svært mange finnmarkinger at fylkesmannen er Loven og som kan bestemme over Folket uten å ta hensyn til lokale rettsoppfatninger, sedvaner og tradisjoner. Hvis fylkesmannen kommer fram til at det tross alt er best om for eksempel Gamvik, Lebesby, Tana, Berlevåg og Båtsfjord blir slått sammen, vil det utvilsomt vekke til liv en nedarvet og trassig holdning mot Statens forlengede arm i fylket. Derfor kommer det til å bli svært spennende å lese fylkesmannens vurderinger og råd om finnmarkskommunene. Dette kan også bli startskuddet for valgkampen, og som vil kunne skape trøbbel for Høyre, men også for Arbeiderpartiet fordi det må klargjøre om de støtter Høyre også inne i stortingssalen når kommunereformen skal avgjøres.

Parallellene til en annen historisk hendelse er mange. For 22 år siden snakket også ledende Ap- og Høyre-folk om viktigheten av å være en del av et større fellesskap. Et europeisk fellesskap. Begge var ja-partiene i EU-kampen. Norge måtte bli med i en robust union som kunne sikre den framtidige velferden vår ved at blant annet varer, tjenester, penger og mennesker fritt kunne flyte i hele Europa ble det argumentert med. Nå er det altså større enheter og regioner her til lands som er mantraet til partiene.

Det er mange argumenter som taler for en reform og modernisering av Kommune-Norge, og som absolutt må gjennomføres. Spørsmålet er bare om veien går gjennom tvang slik det ser ut til å bli nå. I 1994 tok regjeringen til følge folkets klare nei til EU-medlemskap. Det ville blitt opptøyer i det fredelige landet dersom man likevel hadde sendt av gårde en søknad om medlemskap.

Protesten mot de daværende ja-partiene skjedde imidlertid gjennom valget og ikke opptøyer. Senterpartiet lanserte begrepet «Annerledeslandet Norge» på begynnelsen av 1990-tallet. Budskapet var at Norge klarte seg best utenfor EU. Partiet står for et sterkt folkestyre. Det forsvarer den private eiendomsretten. Men det viktigste i denne sammenhengen er partiets evige kamp om desentralisering av makt, ressurser og myndighet.

Når man i dag hører argumentasjonen til både Ap- og Høyre-ordførere mot kommunesammenslåinger, lyder det som Senterpartiets grunntanker. Demokratisk sett er det lite som minner om desentralisering av makt og lokalt selvstyre å slå sammen kommuner med tvang. Det er naturlig at svært mange senterpartifolk nå sitter og gnir seg i hendene fordi det på ny går en nei-bølge over det ganske land. Partiet har vært like tydelige på sitt nei til kommunesammenslåinger som det var til EU-medlemskap i 1994.

Nei-bølgen som i 2016 går gjennom Norge, kan gi en ny opptur for Senterpartiet på samme måte som i 1993 da partiet ble det nest største partiet på Stortinget. Dette må ja-kommunereformpartiet Ap ha i tankene dersom det skal kunne danne en ny rødgrønn-regjering etter 2017-valget.

For Erna Solberg og Høyre er altså kommunereformen blitt et mareritt, og det kan bli enda verre hvis også Fremskrittspartiet finner på å følge «folk flest» i spørsmålet om kommunesammenslåinger. Både i bygd og by er det en frisk nei-vind, og det vil være rart om Frp ikke velger å seile med denne vinden selv om det kan velte Erna Solbergs planer om flere år i regjeringskontorene.

Igjen skaper altså nei-bølgen trøbbel for de to store ja-partiene. Historien kan gjenta seg.

Kommentarer til denne saken