«Vi sluttet å steine ulydige sønner. Bør vi ikke slippe kvinner til på prekestolen?»

PLASS TIL ALLE: Vi må ha full likestilling også i kirken. Det sier norsk lov, og det må landets menigheter forholde seg til, mener redaktør Anniken Renslo Sandvik. Nå slutter presten som har virket i Kjøllefjord kirke etter en konflikt som blant annet bunner i at han er gift med en kvinnelig prest. foto: alf helge jense

PLASS TIL ALLE: Vi må ha full likestilling også i kirken. Det sier norsk lov, og det må landets menigheter forholde seg til, mener redaktør Anniken Renslo Sandvik. Nå slutter presten som har virket i Kjøllefjord kirke etter en konflikt som blant annet bunner i at han er gift med en kvinnelig prest. foto: alf helge jense Foto:

Selvfølgelig skal vi ha kvinnelige prester i Norge.

DEL

MeningerFor tre år siden flyttet to nyutdannede unge voksne fra henholdsvis Gjøvik og Grimstad til Kjøllefjord. De to, Maria og Lars Torjus Ljosland, hadde fått jobb som sogneprester på Nordkyn, og ekteparet så fram til å starte sitt liv som yrkesaktive. Dette skjedde etter at det hadde vist seg problematisk å få besatt stillingene i henholdsvis Gamvik og Lebesby menighet. Nå kom det et ektepar nordover, som sammen løste utfordringen begge steder.

Allerede fra starten av var det en utfordring de to måtte forholde seg til. I 2016 skrev Finnmarken at det ikke var tilfeldig at Maria skulle bli sogneprest i Gamvik og ektemannen i Lebesby. «Ekteparet har hørt at det kan være noen få i Lebesby som helst ikke vil ha kvinnelig prest,» skrev Finnmarken, og Maria kommenterte følgende: «En slik problematikk ville vi gjerne unngå. Da var det greit at jeg kunne velge Gamvik.»

Tre år senere velger de to å flytte fra presteboligen i Kjøllefjord. Ekteparet sier det er flere grunner til det, men legger heller ikke skjul på at det har vært utfordrende å møte motstanden mot kvinnelige prester i Lebesby. I et intervju med Finnmarken forteller Maria Dale Ljosland hvor tøft dette har vært å håndtere, ikke minst for ektemannen.

«Han har opplevd at det har vært en stor belastning, og har gått sykmeldt over en lengre periode helt siden sommeren. Siden det ikke ser ut til at det er en umiddelbar løsning på dette, har vi bestemt oss for å sette strek her,» sier hun.

Dermed mister Lebesby kommune to unge innbyggere, og Gamvik og Lebesby menigheter mister to sårt etterlengtede prester.

Det er takket være et kvinnesyn som ikke hører hjemme i 2019. Samme syn kom nylig til uttrykk da bispedømmet i Nord-Hålogaland besluttet å utnevne den første kvinnelige presten i Nord-Troms prosti.

«For oss er det uaktuelt å benytte oss av gudstjenester med en kvinnelig prest. Vi vil ikke anse det som vår gudstjeneste. Etter Guds ord kan ikke en kvinne være prest i vår menighet,» uttalte den læstadianske predikanten Nils Einar Samuelsen til NRK.

Og i 2016 ble sogneprest Franziska Förster i Karasjok nektet å holde gudstjeneste på Finnmarksvidda, med den begrunnelsen at hun er kvinne. «Men jeg har fått jobben som prest i Den norske kirke og er kvalifisert til jobben. Og så nektes jeg å dra på jobb fordi jeg er kvinne. Fokuset er på helt feil plass,» uttalte hun til iFinnmark den gangen.

Ikke bare er fokuset på feil plass, men det kan også hevdes å være i strid med norsk lov.

Da snakker vi om likestillings- og diskrimineringsloven, som trådte i kraft 1. januar 2018. Her heter det at diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Med diskriminering menes direkte eller indirekte forskjellsbehandling. Her finnes unntak; dersom forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er en uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, regnes den som lovlig. Videre presiseres det at i arbeidsforhold er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn bare tillatt «hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrke». Mens den gamle likestillingsloven åpnet for unntak for interne forhold i trossamfunn, er dette ikke et tema i den nye.

Arbeidet til stipendiat Vibeke Blaker Strand ved Institutt for offentlig rett, underbygger også at all forskjellsbehandling på grunn av kjønn i kirken er ulovlig. Etter å ha gjennomført en bred gjennomgang av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner Norge er forpliktet til å følge, konkluderte hun i 2011 med at den norske kirke ikke har anledning til å forskjellsbehandle kvinner. Her tok hun for seg et vidt spekter av stillinger i kirken, fra de stillingene som er direkte knyttet til utøvelse av religionen (prest) til klokkere, kirketjenere, organister, kirkegårdsbetjening og renholdspersonale.

«Avhandlingen slår fast at kvinner nå må vurderes på lik linjer med menn innen alle stillingskategoriene i Den norske kirke,» oppsummerte Blaker Strand i en artikkel publisert på forsking.no.

Den gangen hadde vi fortsatt statskirke, en ordning som ble opphevet med virkning fra 1. januar 2017. Med det ble også arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten overført fra staten til Den norske kirke, som ble et selvstendig rettssubjekt. Samtidig presiserer Grunnloven fortsatt at Den norske kirke står ved lag som den norske folkekirken. Da skulle det bare mangle at også kirken praktiserer likt syn på kvinner og menn, i tråd med både likstillings- og diskrimineringsloven og internasjonale konvensjoner.

For med all respekt å melde: Kjønn har ingen avgjørende betydning for en persons utøvelse av presteyrket. Det må være helt åpenbart at en kvinne har like stor evne til både å forkynne Bibelens ord og møte sine troende med den respekt og åpenhet som kreves av dem.

Det har store deler av Norge tatt gradvis innover seg siden første prest ble ordinert i den norske kirke i 1961. Presteembetet hadde i prinsippet blitt åpnet for kvinner allerede i 1938, men da med et tillegg om at kvinner ikke burde ansettes der de var uønsket av menighetene. Dette ble fjernet i 1956, og i 1960 var tre av landets ni biskoper for ordinasjon av kvinner. Det betyr også at seks av ni var motstandere, og debatten har rast i de snart 60 årene som har gått siden Ingrid Bjerkås skrev historie som første kvinnelige prest.

I debatten innad i kirken er det teologi det dreier seg om. Nei-siden mener Bibelens ord er tydelige på at kvinner ikke kan være prester.

Ja-siden mener at teksten kan tolkes på annen måte. Selv er jeg ikke kristen, og jeg kjenner heller ikke Bibelen godt nok til å gå inn i denne debatten. Men det faktum at de lærde strides om tolkningen av en tekst som er over 2000 år gammel, sier meg at her er det ingen fasit å hente.

Uansett må norsk lov være viktigere enn ord som ble nedtegnet i en tid som er så langt fra vår egen at den knapt kan sammenliknes. I den forbindelse er det fristende å trekke fram andre bibelord som må sies å være utdatert i dag.

Vi kan for eksempel se til 3. Mosebok kapittel 21, som sier følgende: «Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som er ulydig mot dem selv om de tukter ham, da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i byen, til byens port. Og de skal si til de eldste i byen: Denne sønnen vår er ustyrlig og gjenstridig. Han vil ikke lyde oss, han er ødsel og drikkfeldig. Da skal alle mennene i hans by steine ham til døde.»

Er det sånn vi vil ha det? Åpenbart ikke.

Samfunnet vi lever i har utviklet seg over årtusener, og vi har utarbeidet lover og konvensjoner etter tunge politiske prosesser og debatter der prinsippet er at alle skal høres. Det er en selvfølge at disse lovene og konvensjonene må veie tyngre enn religion.

I 2019 lever vi i et samfunn der kvinne og mann er likestilt etter loven, og det skal vi forholde oss til. Det betyr at dersom en kvinnelig søker er den best kvalifiserte for en jobb i Lebesby menighet, ja, da er det denne søkeren som skal få jobben. Så enkelt er det.

I den forbindelse er det positivt at Nord-Hålogaland bispedømme ordinerte en kvinnelig prest, til tross for motstand. «For å si det enkelt: Med mindre vi er imot kvinnelige prester – hvilket jeg ikke er – sier likestillingsloven at vi ikke kan la være å ansette en kvinne dersom vi mener at hun er kvalifisert. Sånn er det bare,» uttalte biskop Olav Øygard til Vårt Land i den sammenheng.

Og han har helt rett. Sånn er det bare. Så kan man like eller mislike det, men forholde seg til det, det må man. Og behandle sine medmennesker med respekt. Så også om det er en kvinnelig prest. Eller en mannlig prest, gift med en kvinnelig prest.

(Og ja, også dette sier Bibelen en god del om. Ta Jakobs brev, for eksempel, der det skrives følgende: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» Vi kan jo velge å ta det bokstavelig i stedet?)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags