Nå må Erna Solberg og Monica Mæland lytte til finnmarkingene

Må snu: Foreløpig er det lite som har tydet på at kommunalminister Monica Mæland vil lytte til Remi Strand (Ap) og de andre nei-stemmene i Finnmark. Men nå som hele 87 prosent av de stemmeberettigede har sagt nei, bør hun komme på andre tanker, mener redaktør Anniken Renslo Sandvik.

Må snu: Foreløpig er det lite som har tydet på at kommunalminister Monica Mæland vil lytte til Remi Strand (Ap) og de andre nei-stemmene i Finnmark. Men nå som hele 87 prosent av de stemmeberettigede har sagt nei, bør hun komme på andre tanker, mener redaktør Anniken Renslo Sandvik. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerOnsdag ble det endelige resultatet fra folkeavstemningen i Finnmark offentliggjort. Det var en skinnende fylkesordfører som kunne presentere tallene på pressekonferansen fra fylkestingsalen i Vadsø. Hele 87 prosent av stemmene viste nemlig nei til sammenslåing av Troms og Finnmark.

Også valgdeltakelsen var høy. Mens bare drøye 5000 finnmarkinger tok turen til et stemmelokale for å avgi papirstemme mandag, viste det seg at til sammen 34.860 personer hadde sagt sitt da også nettstemmene var talt opp. Det er 58,47 prosent av de stemmeberettigede i fylket, og omtrent det samme oppmøtet som ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015 ifølge statistikkdatabasen Kommuneprofilen. Da møtte 58,3 prosent av de stemmeberettigede for å avgi stemme, noe som er normalnivå for kommune- og fylkestingsvalg i Finnmark. Ved stortingsvalg er andelen normalt på rundt 70 prosent i Finnmark. Og når det gjelder andre folkeavstemninger om sammenslåinger rundt om i landet, så har resultatet som regel ligget et sted mellom 25 og 60 prosent, viser en oversikt fra Kommunal Rapport.

«Jeg er kry og stolt. Dette er en kraftfull beskjed,» sa Ragnhild Vassvik på pressekonferansen, og la til at hun håper hun vil få audiens hos statsminister Erna Solberg for å overlevere resultatet personlig.

Her kan du se opptaket fra pressekonferansen i sin helhet.

Dette er et besøk statsministeren bør ønske velkomment. Å lytte til budskapet fra 34.860 finnmarkinger er det minste hun kan gjøre, og noe annet vil være både arrogant og feigt. At 87 prosent av finnmarkingene sier nei til sammenslåing, tydeliggjør bildet av at hele prosessen skjer med tvang. Det er ikke Finnmark som vil slå seg sammen med Troms. Dette er et vedtak som har kommet på tross av lokale vedtak gjort i nord, og det er bare 12,3 prosent av finnmarkingene som tror det vil ha noe for seg å slå sammen med Troms. Selv i Alta, som har vært den tydeligste ja-kommunen, sa 66,9 prosent av stemmerne nei. Da må regjeringen spørre seg om det kanskje kan være sånn at flertallet har rett.

Se resultatet fra din kommune her.

Men foreløpig er det ingen signaler som tilsier at regjeringen vil ta folkeavstemningen alvorlig. «Vi har ikke et politisk system der lokale folkeavstemninger overprøver stortingsvedtak,» var kommunalminister Monica Mælands umiddelbare reaksjon til resultatet onsdag. Det er selvfølgelig helt sant, og det er ingen som har tatt til orde for å endre dette systemet.

Men det er ingenting i det politiske systemet som hindrer Stortinget å ombestemme seg. Det er fullt mulig å ta opp en sak til ny behandling, og regjeringen setter agendaen for Stortinget. De kan dermed helt fint bestemme seg for at det er lurt å tenke seg om én gang til. Og er det én gang det er fornuftig å gjøre nettopp dette, så er det når en befolkning har sagt et rungende nei til et vedtak de ikke ønsker.

Det siste årets debatt har ikke levnet noen tvil om at regjeringen ønsker seg en regionreform i nord. Selv om det er høyst usikkert hva denne reformen faktisk inneholder, har de hele tiden stått fast på at den er nødvendig for å sikre at Troms og Finnmark er robuste nok til å møte framtiden. Så lenge innholdet i reformen er (bokstavelig talt) i det blå, er det umulig å vite hva dette argumentet egentlig bygger på. Et helt år har nå gått siden vedtaket ble gjort i Stortinget første gang, og likevel er det fortsatt usikkert hva som egentlig er målet man styrer mot. Dette er nok en stor del av grunnen til at 87 prosent krysset av bak «nei». Det er vanskelig å si ja til noe man ikke vet hva er.

I tillegg er det ingenting i forhandlingene som har tydet på at Finnmark vil komme godt ut av sammenslåingen. Troms har stått hardt på sine krav hele veien, med politisk og administrativ ledelse i Tromsø, og flertall i fellesnemnda. I praksis kan et slikt utfall godt bety at finnmarkingene mister en stor del av muligheten til å avgjøre egen framtid, og det er det heller ingen grunn til å si ja til.

Spørsmålet regjeringen må stille seg nå, er om det i det hele tatt er mulig å få noe positivt ut av denne sammenslåingen. Er det mulig å få til en robust region i nord som trekker i én retning, eller har sårene fra denne debatten blitt så dype at de vil ha vanskelig for å gro? Og om regjeringen ikke vil stille seg disse spørsmålene, så må KrFs Knut Arild Hareide gjøre det. Heller ikke han har vært positiv til å gjøre om vedtaket, men resultatet av folkeavstemningen bør få ham på andre tanker.

LES OGSÅ: Hareide legger all spekulasjon død

For faktum er at dette resultatet gir en elendig grobunn for et videre samarbeid. Når det er så tydelig at den ene parten ikke vil være med, er det vanskelig å se for seg at det nye fylket skal være preget av annet enn krangling og skittkasting. I så fall blir alle sammen tapere. Både Finnmark, Troms og staten Norge, som vil måtte forholde seg til stadige uenigheter i nord.

Dessuten er det verdt å merke seg jussprofessor Øyvind Ravnas betraktninger i et intervju med Ságat. «Det vil bli lagt merke til i global sammenheng dersom Norge trekker ut sin administrasjon fra Finnmark og flytter den til Troms. Dette må vurderes både i et nordområde-perspektiv og i forhold til dagens militære situasjon,» uttaler han. Her må man ikke glemme at Fylkesmannen fortsatt skal ha hovedsete i Finnmark, men med en delt administrasjon mellom Vadsø og Tromsø.

Alternativet er å lytte til folket og ombestemme seg. Man kan fortsatt fordele nye oppgaver til regionene, tilføre midler og arbeidsplasser, og mane til samarbeid mellom både Nordland, Troms og Finnmark. Det finnes tross alt mange saker der de tre nordligste fylkene er godt tjent med å tale med én stemme.

Uansett bør regjeringen ta med seg en vesentlig lærdom fra hele denne prosessen. Skal man reformere, må man vite hvor man skal. Dersom man visste hva som var forventet av de nye regionene og hva slags oppgaver de skulle få, hadde det vært mulig å snakke om hvordan man best kan organisere seg for å få det til. I stedet har man nå kun oppnådd en stor grøft mellom to opprinnelig gode naboer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags