Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
De traff hverandre på en tom buss på vei fra Inari til Utsjok en sommerdag i 1961, Sirpa og Åsmund Jakola. Året etter var de gift, og etter hvert uttegnet livet i Vestre Jakobselv seg. Åsmund var på havet. Sirpa holdt orden på hjemmet, hun vasket, bakte, lagde middag, strøk klær. Så kom dagen da Sirpa fikk problemer med bevegeligheten i føttene. Plutselig var det vanskelig å rekke over husarbeidet. Åsmund nærmet seg 80 år, men tvilte aldri på hva han måtte gjøre. Nå er det han som vasker, baker, lager middag og stryker klær, og må han stå opp en tur klokka 4 for å måke litt snø, ja, da gjør han det.
Tidligere denne uka overrasket Finnmarken Åsmund med en julestjerne, og saken kan du lese på iFinnmark i julehelga. Hovedpersonen selv skjønte ikke hvorfor han hadde fortjent den. «Som ektemann gjør jeg bare det som er rett og rimelig,» sa han. På sett og vis har han jo rett i det. Det er ingenting som tilsier at mannen i huset ikke skal stå for husarbeid. Og et samliv handler om å gi og ta, og sammen finne veien videre. Når én får helseproblemer, stiller den andre opp. Men det gjør ikke innsatsen til Åsmund i Vestre Jakobselv mindre prisverdig. Han representerer de mange tusen pårørende som hver eneste dag gjør sitt beste for sine nærmeste. Over hele landet sørger mødre og fedre, ektefeller og samboere, sønner og døtre for at barna, kjæresten eller foreldrene lever et godt liv hjemme når sykdom eller alder tynger. En selvsagt konsekvens av dette er at livskvaliteten øker. Men samtidig spares samfunnet for dyrebare ressurser. For Åsmund og Sirpas del ville det vært snakk om å engasjere hjemmehjelp. I andre tilfeller kan innsatsen på hjemmebane forsinke behovet for sykehjemsplass.
Bare for å ha det sagt: Selvfølgelig skal hjelpetrengende få den hjelpen de trenger fra samfunnet, og ingen pårørende skal skamme seg, dersom de må be om avlastning eller sykehjemsplass for sine nære. Men vi vet at vi lever stadig lenger i dette landet, og at vi vil få utfordringer med bemanningen og kapasiteten i helsesektoren. Derfor er den innsatsen pårørende gjør gull verdt, og derfor får Åsmund en julestjerne. Som en representant for mange.
I løpet av desember har vi fått gleden av å hedre mange hverdagshelter rundt om i Øst-Finnmark. Dette er noe Finnmarken har gjort i mange, mange år. Når jula nærmer seg, ber vi om innspill fra innbyggerne om hvem som fortjener en ekstra oppmerksomhet. Og hvert eneste år kommer det langt flere tips enn vi klarer å følge opp. I år tar vi til og med romjula i bruk for å få hedret så mange som mulig. Selv syns jeg dette er blant de mest givende oppgavene som journalist og som redaktør. I hvert eneste lokalsamfunn er det noen som står på litt ekstra for andres trivsel, det være seg alle barna i bygda eller enkeltpersoner som har opplevd noe tungt og vanskelig. Å få lov til å snakke med dem, å høre deres historie og videreformidle den, det er intet mindre enn et privilegium.
Ildsjelenes innsats er selvfølgelig like viktig hele året, men det er ekstra hyggelig å benytte julemåneden til å hedre dem. Jula handler om å være sammen med dem man er glad i, men desember er fylt opp med lettere kaotiske tilstander før man kommer så langt. Det er alle gavene som skal handles, kakene som skal bakes, maten som skal lages, huset som skal vaskes, julepynten som skal hentes fram, treet som skal settes i juletrefoten, alle oppgavene som må fullføres på jobb før det går an å ta fri et par dager lenger enn vanlig. Det er nettopp da vi bør finne rom til å stoppe litt opp, og tenke over alt det fine vi har rundt oss. Alle menneskene som strekker seg litt lenger. All hjertevarmen. All gleden.
Samtidig bør vi tenke på alle dem som ikke har det så lett i jula. På dem som sitter alene. På dem som ikke har mulighet til å handle den nyeste iPhonen til barna sine, på de barna som ikke gleder seg til jul, men som akkurat i disse dager opplever årets vanskeligste tid.
Heldigvis er det ildsjeler som tenker litt ekstra på dem også. Hvert år åpnes helt vanlige hjem for fremmede julegjester som ellers ikke har noen å feire med. Hvert år velger noen å servere julemiddag for hjemløse framfor å være i eget hus. Hvert år er det noen som drar i gang gaveutdeling til dem som ikke får så mye, i Vadsø har for eksempel ønskejuletreet blitt en årviss tradisjon. Alle sammen er med på å gjøre verden til et bedre sted.
Så la denne jula handle om dét: Om nestekjærlighet.
Riktig god jul!
Disse har fått julestjerne:
Liv (78) solgte lodd for over 15.000 kroner i år. Sånt blir det julestjerne av
Line startet opp håndballtrening for jenter i Tana: – Det er ingen tvil om at hun fortjener ei julestjerne
«Strikkedronninga» hylles: – Jeg blir rørt, flau og litt fnisete
– De stiller alltid opp for oss
Marici fra Brasil syntes det var for galt at barna bare drev med dataspill
Anny Gerd (85) gjør alt hun kan for andre: – Jeg er veldig privilegert som har en så god helse og kan drive med det jeg liker
Ungdommene får låne butikken etter stengetid: – De stoler på at vi ikke forsyner oss