Én forteller om loddtrekning av lapper fra sjefens bukselomme, en annen skal ha blitt fratatt verv etter å ha sagt nei til sex

TAKKNEMLIG: Mange finnmarkinger har valgt å dele sin Me Too-historie gjennom Finnmarken og Finnmark Dagblads undersøkelse på nett. Det er sjefredaktør Anniken Renslo Sandvik takknemlig for.

TAKKNEMLIG: Mange finnmarkinger har valgt å dele sin Me Too-historie gjennom Finnmarken og Finnmark Dagblads undersøkelse på nett. Det er sjefredaktør Anniken Renslo Sandvik takknemlig for. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Me Too-historiene strømmer inn til redaksjonen. Tusen takk, skriver Finnmarken-redaktør Anniken Renslo Sandvik.

DEL

UKESLUTT«Nærgående kontakt i jobbsammenheng som oppleves ubehagelig. Klåing og ekle kommentarer. Forsøkt å si ifra, men i fare for å bli utestengt fra ledergruppa tier man heller stille.»

«Kolleger som stadig kom med griseprat og klådde, prøvde å stikke hånda opp under skjørtet, for eksempel når man holdt noe i hendene og ikke kunne stoppe de. Vel, kolleger (og andre) kan man be om og ryke og reise, men det er verre når det er sjefen eller en annen leder!»

«Etter å ha gjennomført seksuelt samleie i fylla mot min vilje på reise med denne personen, var jeg påpasselig å ikke drikke alkohol sammen med han senere. Etter gjentatte ganger å ha sagt nei til han om mer sex, ble jeg helt uten forvarsel fratatt mitt verv i den frivillige organisasjonen vi var medlem av.»

Dette er korte utdrag fra tre av de mange historiene jeg som redaktør i Finnmarken har fått ta del i den siste uka. Søndag inviterte vi finnmarkingene til å dele sine «Me Too»-historier i en anonym undersøkelse på iFinnmark.no. På det tidspunktet visste jeg ikke helt hva jeg kunne vente meg, men at så mange skulle velge å dele opplevelser det er vanskelig å snakke om, det hadde jeg ikke trodd.

Delta i undersøkelsen her!

Historiene kan ikke spores tilbake til fortellerne, med mindre de aktivt har lagt igjen sitt navn og kontaktinformasjon i undersøkelsen. Det har både en oppside og en bakside; det senker terskelen for å dele, men gjør det samtidig umulig å verifisere beretningene.

Men målet med å be om lesernes historier, er ikke nødvendigvis å kartlegge alt som skjedde, konfrontere den andre parten og gå etter i sømmene, som vi normalt ville ha gjort i annet journalistisk arbeid. Vi skal gjøre det også, der hvor hovedpersonen har sagt det er greit. Men minst like viktig er det å få innblikk i hvor mange sånne historier det finnes der ute. Den foreløpige konklusjonen er at det er mange.

Me Too-kampanjen så egentlig dagens lys allerede i 1997. Da satt amerikanske Tarana Burke overfor en 13-år gammel jente som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep. På det tidspunktet ante hun ikke hvordan hun skulle hjelpe 13-åringen, forteller Burke selv til New York Times. Men møtet ble med henne videre, og ti år senere opprettet hun en frivillig organisasjon med mål om å hjelpe ofre for trakassering og overgrep. Arbeidet kalte hun for «Me Too».

Den mer kjente delen av Me Too-historien ble satt i gang av skuespiller Alyssa Milano, etter at en Hollywood-produsent fikk rettet beskyldninger om seksuelle trakasseringer mot seg. «Dersom du har blitt seksuelt trakassert eller utsatt for overgrep, skriv me too som et svar på denne twittermeldingen,» skrev Alyssa Milano i oktober i fjor. Dermed gikk startskuddet for en debatt som forhåpentligvis gir ny respekt for det som egentlig burde være veletablerte grenser.

Her i Norge har Me Too i stor grad handlet om underholdningsverden, mediebransjen og politikken. I Aftenposten skrev nesten 600 kvinnelige skuespillere under på et opprop, i mediebransjen har både TV 2 og NRK mottatt varsler. Giskesaken har vi vel alle friskt i minne, det samme med Ulf Leirstein fra Frp og Unge Høyres Kristian Tonning Riise.

I det hele tatt: Omfanget har vært stort, og historiene har vært mange. Og viktigst av alt: Det handler ikke bare om Trond Giske. Eller Ulf Leirstein. Eller Kristian Tonning Riise. Vi har med et samfunnsproblem å gjøre, der man over tid har tråkket over andres grenser. Det er menn som har tråkket over kvinners grenser, og det er kvinner som har tråkket over menns grenser. Det skjer innenfor privatlivets sfære, på fest, i et påfølgende lukket rom der et nei ikke blir tatt for et nei. Og det skjer i jobbsammenheng, der maktbalansen er skjev, og den utsatte frykter konsekvensene av å si ifra.

Den siste uka har Finnmarken og Finnmark Dagblad fått inn mange slike historier, og det gjør vondt å lese dem. En kvinne forteller for eksempel om en sen, alkoholfylt kveld med en gutt hun hadde hatt sex med før. Denne kvelden sa hun nei, hun ville bare kysse, hun var full og sovnet av. «Til slutt våknet jeg med at han hadde sex med meg mens jeg lå der ubevisst. Jeg spurte hva han holdt på med, og han sa «jeg prøver å gi deg en orgasme».»

En annen forteller om et gruppearbeid på jobben, som ble innledet av at hun måtte trekke lapper fra sjefens bukselomme. «Det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at jeg kom borti kjønnsorganet hans mens denne loddtrekningen tok plass. Jeg beholdt maska, men ble kvalm og skjelven,» skriver vedkommende.

På mange måter oppleves det som om vi har trukket ut en propp ved å oppfordre til å dele disse historiene. Jeg vet at redaktører over det ganske land føler det på samme måten. Denne undersøkelsen er nemlig ikke noe vi er alene om i Finnmark. En rekke av Amedias 63 lokalaviser utfører den samme undersøkelsen i sine dekningsområder, og responsen har vært stor overalt. Forhåpentligvis bidrar dette til større åpenhet om temaet, og en lavere terskel for å si ifra dersom man opplever seksuell trakassering og overgrep. Dessuten skulle man tro den gjengse oppfatningen av hva som er greit og ikke greit endres. Ja, det er greit å flørte, det er greit å begjære og det er greit å gi uttrykk for det. Men det er ikke greit å utnytte sosiale maktforhold til seksuelle tilnærmelser, legge hånda på låret til en ung kollega, fortsette når den andre parten sier nei.

Dere som har svart på Finnmarken og Finnmark Dagblads undersøkelse, forteller om hendelser som er grenseoverskridende i en eller annen form. I mange av historiene er det snakk om personlige grenser der hendelsene kunne fått konsekvenser for ansettelsesforhold dersom de ble kjent. Noen av historiene krysser også den helt åpenbare grensen som går der norsk lov griper inn. Det er beskrivelser av voldtekter og seksuelle overgrep, de mest smertefulle historiene som kanskje aldri har vært fortalt før.

Til alle som har delt sin historie vil jeg si følgende: Tusen takk. Din historie er trygg hos oss, den er fortalt med løfte om anonymitet, og vi vet ikke hvem du er, med mindre du har fortalt oss det. Og til deg som har opplevd, eller akkurat nå opplever, noe som er et lovbrudd: Kontakt politiet. Det er politiet og påtalemyndighetens oppgave å følge opp mulige straffbare forhold. Det vil gjøre vondt å snakke om det, men du skal bli tatt på alvor.

Uansett er jeg takknemlig for at dere gjør det mulig for oss å sette søkelyset på et så viktig tema i våre lokalsamfunn. Sammen kan vi forhåpentligvis høvle ned den dørstokken det er å si ifra.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags