I dette lille landet er det forbudt med valgkamp etter klokka 18. Kanskje har vi noe å lære?

STOPP OPP: Ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken oppfordrer til at jula brukes til å ta en pause fra den krasse tonen i det offentlige ordskiftet, og fokusere på det som er viktigst – uavhengig av hva som skjer med Finnmark i framtiden.

STOPP OPP: Ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken oppfordrer til at jula brukes til å ta en pause fra den krasse tonen i det offentlige ordskiftet, og fokusere på det som er viktigst – uavhengig av hva som skjer med Finnmark i framtiden. Foto:

Mitt ønske for jula er at vi alle tar et steg tilbake fra den krasse tonen i det offentlige ordskiftet.

DEL

Annikens ukesluttHvor godt kjenner du til det lille fjellandet Bhutan? Du vet, det landet som ligger klemt inn mellom India i sør og Kina i nord, og mener lykke er viktigere enn penger?

Ikke så godt, var min konklusjon da jeg begynte å leke med landet som en mulig neste feriedestinasjon. Men jo mer jeg har lest, jo mer fascinert har jeg blitt. Og tro det eller ei: Vi har mye å lære av det vesle buddhistiske kongedømmet. Ikke minst bør de som det siste halvannet året har engasjert seg i de politiske debattene på sosiale medier, lese videre.

Det er i underkant av 60 år siden Bhutan åpnet dørene på gløtt for omverdenen. I 1972 hadde den daværende kong Jigme Singye Wangchuk en samtale med en journalist, der han skal ha uttalt at han ikke var så opptatt av landets bruttonasjonalinntekt.

«Jeg er mer interessert i bruttonasjonallykke,» skal han ha sagt.

Dermed var en ideologi født. Når landet siden 1999 har gått fra å være et absolutt monarki i retning mot et demokratisk styresett, har lykke hatt en sentral rolle. Landet har blant annet etablert en kommisjon for bruttonasjonallykke (Gross National Happiness Comission), en institusjon som skal jobbe for at alle bhutanesere kan være lykkelige.

Og når grensene har blitt åpnet for turisme, gjøres det i kontrollerte former. Alle besøkende må betale en obligatorisk avgift på 250 dollar dagen, en avgift som inkluderer ting som overnatting og guide, men også sørger for penger til landets utdanningssystem og kulturbevaring. Samtidig er det verdt å nevne at landet er det minst korrupte i sørøstasia, og på en 26. plass på verdensbasis.

Når myndighetene jobber for et lykkelig folk, innebærer det også at staten må definere hva lykke er. Dét er ikke nødvendigvis en problemfri oppgave, og styresettet har forårsaket konflikter også. Ifølge Washington Post så man for eksempel det da språket dzongha ble gjort obligatorisk, noe flere minoritetsgrupper reagerte på, og da myndighetene innførte forbud mot tobakk.

«I Bhutan klager noen over at myndighetene ikke har rett til å bestemme hva som gjør dem lykkelige, ikke minst da de forbød røyking, og gjorde besittelse av sigaretter og tobakk til en forbrytelse man kunne komme i fengsel for i 2010,» skriver avisa.

Altså: Lykkefokus gjør ikke Bhutan til et perfekt land. Men like fullt har styresettet momenter vi kan ta med oss inn i julefreden.

I år har det vært valg i Bhutan. Dette er ikke noe alle innbyggerne setter pris på, for med valg kommer valgkamp med lovnader og beskyldninger politikerne imellom. Selv om sosiale medier gjør det vanskelig (statistikk fra Internett World Stats viser at drøye 370.000 av landets 817.000 innbyggere hadde tilgang til Internett i 2017), forsøker myndighetene å begrense den offentlige kranglingen.

– Det er ikke lov med valgkamp etter klokka 18. Og kandidater som kommer med ærekrenkende beskyldninger mot sine politiske motstandere eller går inn i spesifikke sensitive temaer som Bhutans nære og undertrykkende forhold til India, risikerer bøter og reprimander, skrev Washington Post i oktober i år.

Sett med norske øyne, er dette en soleklar innskrenking av det vi kjenner som ytringsfriheten. Selv mener jeg grunnlovens paragraf 100 er den vakreste vi har, der det heter at «Ytringsfrihet bør finne sted», og videre: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»

I klartekst betyr dette at såframt man holder seg innenfor øvrige lover og regler i sine ytringer, har man lov og rett til å si hva man vil. Selv mener jeg terskelen for å sette foten ned må være høy, vi vil ha en åpen og fri debatt der samfunnskritikk er et gode som tar oss framover i form av at urettferdighet blir belyst og overtramp slått ned på.

Men likevel er det ikke til å komme bort fra at det har blitt mer og mer krevende å moderere kommentarfeltene på våre egne nettsider det siste halvannet året. Mens vi i mediene har vært vant til å være ekstra våkne i saker som omtaler etnisitet, flyktninger og kriminalitet, må vi nå også følge den politiske debatten med argusøyne. Det er stadig tettere mellom personangrepene, stadig oftere handler kommentarene om meningsmotstanderne, ikke om saken man er uenig om.

Og dette gjelder ikke bare i kommentarfeltene. Den siste uka har vi fått høre flere historier fra prominente politikere som får hetsmeldinger sendt direkte til dem.

Er det ikke da litt fristende å tenke på at det finnes land som sier nei til politikk på kveldstid, et tidspunkt på døgnet som ofte lar seg kombinere med alkohol og færre sperrer mot å dele tanker med omverdenen? Et land som slår hardt ned på beskyldninger politikerne imellom?

Selv om det ikke er sånn vi vil ha det, er det interessant å tenke over at et land som snakker om lykke i alle kanaler, gjør disse begrensningene i demokratiet. Jeg mener ikke at vi skal følge etter dem. Men kanskje kan vi alle benytte julehøytiden til å gå i oss selv og tenke over hva slags debattklima vi ønsker oss?

Hvordan kan du og jeg opptre i offentligheten dersom målet er å gjøre Finnmark og Norge til et godt sted å bo?

Mitt ønske for jula er at vi alle tar et steg tilbake fra den krasse tonen i det offentlige ordskiftet. Benytt jula til å puste litt. Slappe av, og bruke tida på det som faktisk betyr aller mest, uansett hva som skjer med Finnmark i framtiden.

Familien. Vennene. Kjærligheten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags