«Høyre har sagt nei til endring i abortloven, mens KrF har lovet ikke å gå i regjering med Frp. Hvor mye er egentlig løftene til velgerne verdt?»

Gjentatt tema: Abortloven dukker stadig opp i den offentlige debatten i Norge. Dette bildet er fra 2014, da denne parolen ble skrevet til kvinnedagen i Sør-Varanger.

Gjentatt tema: Abortloven dukker stadig opp i den offentlige debatten i Norge. Dette bildet er fra 2014, da denne parolen ble skrevet til kvinnedagen i Sør-Varanger. Foto:

Nå er det kvinners rett til å bestemme over egen kropp og framtid som settes i spill når politikerne skal forhandle om makt.

DEL

MeningerDet er mange ting som skiller Irland og Thailand fra hverandre, de to landene som jeg i årenes løp har kunnet kalle hjem. Men én ting hadde de til felles på den tiden jeg bodde der: En abortlov så streng at tusenvis av gravide kvinner gjorde seg til lovbrytere.

I katolske Irland lot jeg meg sjokkere av historien fra 1992, da en 14 år gammel jente ble nektet å reise til England for å ta abort. I Irland var fosterets liv sidestilt med kvinnens liv. Og selv om jenta, som i mediene fikk tilnavnet «Miss X», hadde blitt voldtatt av en venn av familien og fortalte moren sin at hun ville ta sitt eget liv, var ikke det tilstrekkelig til at retten lot henne ta abort.

Året før jeg flyttet til Irland, i 2007, dukket en ny historie opp i spaltene. Da var det 17 år gamle «Miss D», som vi nå vet heter Amy Dunne, som møtte i retten med ønsket om å ta abort. Hennes ønske bunnet i noe helt annet enn tilfellet «Miss X». På en rutineundersøkelse fant nemlig legene ut at fosteret var sykt, og neppe ville leve mer enn noen timer etter fødselen.

Også Amy ønsket å reise til England for å ta abort, men ble nektet av myndighetenes representanter. Dermed ble det rettssak. Til slutt avgjorde dommeren at ingen kunne nekte Amy å reise til England, han kritiserte til og med myndighetene for deres håndtering av situasjonen. Men det hindret ikke nye tilsvarende tilfeller i å dukke opp. I 2012 døde Savita Halappanavar på sykehuset etter at hun flere ganger hadde bedt om å få abortere sitt syke foster. Hun fikk ikke medhold, og døde selv av blodforgiftning da hun var 17 uker på vei.

Først i mai i år ble det bestemt at abortloven skal endres i Irland. Det ble holdt folkeavstemning over saken, og 68 prosent stemte for å fjerne paragrafen som sidestiller gravide og fosterets rett til liv.

Også i buddhistiske Thailand er det streng abortlovgivning, der det kun er tillatt dersom det er fare for kvinnens liv eller hun har blitt voldtatt. I 2010 fikk man et lite innblikk i konsekvensene av dette da det ble funnet 2000 døde fostre i et tempel i Bangkok. Levningene stammet ifølge myndighetene fra ulovlige abortklinikker, og det ble anslått at av én million graviditeter i året, endte trolig 80.000 i ulovlig abort.

Alle disse sakene ble diskutert i mitt miljø i henholdsvis Dublin og Bangkok, og hver eneste gang var jeg stolt over den norske lovgivningen. Vi fikk dagens abortlov så tidlig som i 1975, og her står kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og egen framtid, sterkt.

Kanskje er det derfor jeg blir forbanna når lovgivningen nok en gang blir et tema her hjemme.

Nå er det ingen reell fare for at Norge skal se til verken Irland eller Thailand i abortspørsmålet – heldigvis. Når det nå er snakk om å endre lovteksten, er det kun én spesiell paragraf det handler om. Den heter 2C, og sier at gravide kan ta abort etter tolvte uke dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Men like fullt vil det være et gigantisk tilbakesteg dersom denne paragrafen blir borte.

Norges abortlov er bygget på premisset om at samfunnet skal sikre alle barn en trygg oppvekst. I første paragraf sier loven at «samfunnet skal sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.»

Videre heter det at dersom et svangerskap fører til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg, heter det i lovens andre paragraf.

Det er altså først etter at kvinnen har fått informasjon og rådgivning, at beslutning om abort skal tas. Men dersom hun da mener at det beste alternativet for henne og for familien, er å ta abort, så skal hun få lov til det.

Og det er ingenting som tilsier at dette er et enkelt valg, uansett hva grunnen måtte være. Dagens lov legger heller ikke opp til at det skal være enkelt, jo lenger man har kommet i svangerskapet, jo vanskeligere er det. Etter tolvte uke er det en nemnd som skal ta stilling til saken.

Forrige gang vi diskuterte endring av abortloven, var i 2013 da paragraf 2C ble diskutert høylytt innad i Høyre. Da var det foreslått at partiet skulle programfeste ønsket om å fjerne alvorlig sykdom hos fosteret som selvstendig kriterium ved abort etter tolvte uke. Det sa et stort flertall på Høyres landsmøte nei til.

Fire og et halvt år seinere har ledelsen i Høyre tydeligvis glemt denne avstemningen, som var et nederlag både for statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie. Nå ble mulige forhandlinger om abortlovens paragraf 2C brukt som et lokkemiddel for å få Kristelig Folkeparti til å helle den sittende regjeringens vei forrige helg.

Da Høyre gikk til valg i 2017, var abortloven en del av partiprogrammet. «Høyre vil opprettholde dagens abortlov,» heter det her. Partiprogrammet kan anses som det løftet et parti gir velgerne. Men en avtale med de andre politiske partiene er kanskje mer verdt?

Dét spørsmålet er det aktuelt å stille til Kristelig Folkeparti også. KrF gikk rett nok til valg på å erstatte dagens abortlov «med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv og tydeliggjør fosterets egenverdi som menneske.» Men i forkant av 2017-valget gjorde KrF også et samarbeidsvedtak, der de sa at de gikk til valg på å danne en ny regjering bestående av sentrum og Høyre. «Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med Frp ikke aktuelt,» vedtok landsstyret i november 2016. Altså var det dette som lå til grunn da velgerne gikk til urnene i 2017.

De siste ukene i norsk politikk har med tydelighet vist at også de største løftene kan settes til side når det er makt som venter i den andre enden. Denne gangen er det kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp og framtid som settes på spill. Det håper jeg velgerne husker ved neste korsvei.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags