Redaktøren i Nordlys, Skjalg Fjellheim, uttrykte før opprettelsen av Stortingets Sannhetskommisjon i 2017: «Ingen kommisjon kan rette opp uretten som ble begått for mange år siden.» Han konkluderte med: «Derfor bør Stortinget si nei til den såkalte sannhetskommisjonen.» Ordene står seg godt i dag, når Sannhetskommisjonens 700 siders rapport foreligger, etter fem års arbeid.

Kommisjonen har gjennomgått nær tusen enkeltskjebner, som danner et bakteppe for rapportens konklusjoner. Det hersker ingen tvil om at eksemplene dokumenterer at diskriminering og maktovergrep har funnet sted mot minoritetsgrupper i Norge. Slike eksempler er historien full av.

Spørsmålet blir likevel hvilke overgrep offentlige myndigheter velger å legge størst vekt på, og hvilke konsekvenser som trekkes av valgte eksempler. I det øyeblikk deler av befolkningen skal få særskilte rettigheter basert på gammel urett, oppstår svært raskt ny urett, og da overfor den delen av befolkningen som ikke får ta del i rettighetene.

Da størstedelen av Finnmarks befolkning ble evakuert senhøsten 1944 mistet finnmarkingene (samer og øvrige nordmenn) stort sett alt de eide. Da befolkningen kom tilbake i 1945, var husene deres brent ned og alt av verdier var gått tapt. En beretning om skjebnen til de som ble tvangsflyttet kunne, samlet mellom to permer, blitt til en uendelighet av lidelseshistorier.

Men evakueringen fra Finnmark har i stedet blitt historien om ukuelig optimisme og tro på en felles framtid der det som skjedde under krigen fikk forbli fortid, for nå skulle det nye Finnmark bygges.

Jeg studerte selv i Tyskland, og hadde lite å bebreide mine tyske medstudenter for når det gjaldt fedrenes misgjerninger. Jeg føler heller ikke noe personlig ansvar for det som skjedde i Finnmark før min fødsel i 1956, og kan ikke se at andre som lever i dag skulle ha så mye å svare for når det gjelder historiske hendelser som ligger stadig lenger tilbake i tid. Vi kan ha noe å lære av disse hendelsene, men det bør trekkes en grense for hvor mange ganger det skal bes om tilgivelse for det som skjedde lenge før noen av oss ble født.

Mine foreldre var motstandere av utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, slik jeg også selv var det. Men vi var det fordi vi var opptatt av naturvern, ikke fordi vi mente at beiteområdene for reinen på vidda var spesielt truet.

Tvert imot var det, i et naturvernperspektiv, grunn til å trekke fram at også reindriften førte til store naturinngrep, gjennom overbeite, kjøring med firehjulinger i sårbare naturområder, og gjennom fordriving og utryddelse av rovdyr og rovfugler i regi av reindriften.

Gjennom sentralisering av boområder, også i Finnmark, har det aldri vært større beitearealer tilgjengelig for reinen i fylket enn det er i dag. Det beites mellom husene i Øksfjord og reinen ferdes stort sett fritt de fleste steder i fylket, til ikke ubetydelig sjenanse for fastboende på stedene der reinen dukker opp.

Historien som fortelles ukritisk av nasjonale media er fortellingen om stadig mer begrensede beitearealer. Fosensaken har blitt til et overgrep mot den samiske befolkningen. Men først og fremst viser den hvilken umulig situasjon Norge har bragt seg selv opp i ved å definere deler av befolkningen som urfolk i en tid der vi alle har de samme sosiale og trygdemessige rettighetene. Også reindriftsutøvere på Fosen er, som vi andre, avhengig av samfunnets ressurser. Det inkluderer produksjonen av fornybar energi ved overgangen til et fossilfritt samfunn.

Fra 1980 har hele Finnmarks befolkning måttet svare for konsekvensene av Stortingsvedtaket om nedbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, mens naturvernet er havnet i skyggen av kampen for samiske rettigheter. Slik har den øvrige befolkningen i Finnmark fått redusert innflytelse, først gjennom opprettelsen av Sametinget i 1989, så gjennom ratifikasjonen av ILO-konvensjon 169 om urfolk i 1990. Deretter kom Finnmarksloven i 2005, som over 13.000 finnmarkinger signerte sin motstand mot, uten noen lydhørhet fra stortingsflertallet.

Gjennom 12 år på Stortinget opplevde jeg hvordan argumenter om like rettigheter, frikoblet fra etniske skiller, ble sett på som nærmest rasistiske uttalelser, slik EDL (organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd) i dag anklages for rasistisk tankegods når det de uttrykker er ønske om likeverdighet, uavhengig av etnisk opphav.

Da Finnmarksloven ble vedtatt i 2005 skrev Finnmarken på lederplass: «Et Finnmark for finnmarkinger!» Vi skulle bli herrer i eget hus, ifølge avisens redaktør. Men jeg ønsker meg ikke noe Finnmark for finnmarkinger, like lite som jeg ønsker meg et Norge for nordmenn.

Den store svakheten med Sannhetskommisjonens rapport er at den viderefører fortellingen om at deler av befolkningen er nærmest evigvarende ofre, mens vi andre må svare for handlinger som staten har begått. I så henseende er Sannhetskommisjonen bare enda et av en rekke feiltrinn som Sametingets flertall vil vite å utnytte til stadig nye krav, der gammel urett kan resirkuleres i det uendelige overfor naive makthavere.

Heldigvis er det mer og mer som tyder på at også store deler av den samiske befolkningen begynner å bli lei av denne offerrollen, der de, som oss andre, kjøper sin Toyota Landcruiser eller Skoda Enyaq hos den lokale bilforhandleren i Alta, før de drar hjem og ser på Netflix, HBO eller Viaplay, som oss andre.

Aslak Syses særuttalelse i Sannhetskommisjonens rapport, der han advarer mot å gjøre deler av befolkningen til evigvarende ofre for eldre misgjerninger, berger utvalgsarbeidet fra havari. Uansett vil en så selektiv historiefortelling neppe bidra til forsoning, bare til nye runddanser med krav om nye rettigheter. Det er det siste Finnmark nå trenger.