Gå til sidens hovedinnhold

Tragedien i Tana

Finnmarksdebatten

Sterke argumenter for å opprettholde samisk kultur og tradisjoner i laksefisket Tana truer nå kulturens eget fundament, nemlig lakseressursen. Forsvinner laksen forsvinner kulturen. Alle som har gjestet fantastiske Finnmark og som er glad i laks og laksefiske, har med forskrekkelse og sorg sett utviklingen i elvens laksebestander det siste tiåret. Tana har ingen eller liten forurensning, det er ikke noe kraftproduksjon i vassdraget som påvirker laksens livs syklus og det er liten grunn til å skylde på oppdrettsnæringen og lus. Tana renner stort sett som den alltid har gjort. Det vi står igjen med som begrunnelse er dermed menneskelig inkompetanse, ansvarsfraskrivelse og grådighet, både i sjø og i elv.

Når katastrofen nå er et akseptert faktum, med en oppgang som er redusert til kun små fragmenter av det som en gang var verdens beste lakseelv, føles primært lettelse når det nå blir totalfredning. Dessverre er mange lokalt og regionalt, også på politisk nivå, mer opptatt av å se bakover enn framover med mål om å finne syndebukker heller enn å ta nødvendige langsiktige og varige grep for framtida for laksen, elva og kulturen - i den rekkefølge.

Det er fristende å kort repetere hvordan debatten om Tana i store trekk har artet seg. Da forskere fra Finland og Norge begynte å rope varsko om reduserte bestander, var lokale aktører mest opptatt av å tilbakevise denne påstanden. Etter hvert som det ble klart at det faktisk var en bekymringsfull bestandsutvikling flyttet mange lokale interessegrupper på norsk side fokus til veksten i det finske turistfisket og betimelig nok den svake avtalen mellom Norge og Finland. Når det nå ser ut til å ha blitt en felles enighet om at laksen langt på vei er borte, flyttes fokus og skyldspørsmålet over på store bestander av predatorer eller sentrale myndigheters rolle. Overfiske som er den dokumenterte årsaken, forsøkes igjen å skyves i bakgrunnen.

Utviklingen i Tana er etter mitt syn et eksempel på det som kan benevnes «allmenningens tragedie». Ingen tar ansvar, men prøver å ta mest mulig av kaka så lenge det er litt kake igjen. Finske interesser stilles opp mot norske, stangfiskere mot de som fisker med faststående redskap, tilreisende fiskere mot lokale osv. Når mange nå synes å finne andre å skylde på enn et langvarig overfiske, er det de sentrale myndighetene og predatorene som er i søkelyset. Greit å ha noen syndebukker når man selv står i møkk opp til knærne med dårlig samvittighet. Det de fleste er enige om, også på myndighetshold, er at den gamle avtalen mellom Norge og Finland som ikke reduserte fisket nok, fikk virke altfor lenge. Heldigvis er det nå tatt radikale grep. Tidspunktet er dermed inne for å rette kreftene mot å gjenreise Tana som verdens viktigste laksevassdrag.

Det er nødvendig å minne folk, også lokal- og fylkespolitikere som er opptatt av Tanalaksen, om situasjonen ellers i Finnmark. I tiåret der Tanas laksebestander har brutt sammen, ser vi at en rekke andre laksebestander i Finnmark har hatt suksess. Vestre Jakobselv, like øst for Tana i den predatorrike Varangerfjorden, har levert rekordår på rekordår av lakseoppgang. Lille Kongsfjordelva og Syltefjordelva på nordsiden av Varanger har gjort tilsvarende. Stabile eller voksende bestander som med god margin har sikret livskraftige gytebestander, sørger for et blomstrende fiske og turisme. Storlakselva Lakselv har utviklet seg fra en middels god elv til å bli en av verdens mest attraktive storlakselver. Repparfjordelva i vestfylket har over lang tid levert gode fangst-tall mellom 6 og 8 tonn. Og jeg kunne nevnt flere.

Hva preger så disse elvene og hvorfor har man lykkes med forvaltningen her? Slik jeg observerer det sett utenfra, preges alle disse elvene av en ansvarsfull og kunnskapsbasert lokal forvaltning og lojale sportsfiskere, som har søkt å etterleve myndigheter og fagfolks beskatningsmål. Fokus har ikke vært fryseboksen, men laksens ve og vel. Mange foreninger har selv, med støtte fra Fylkesmann og/eller Fefo etablert avansert bestandsovervåkning både av gytebestand og ungfisk. Forvaltningen er utført på en faglig god måte, der en også balanserer de lokales dugnadsinnsats og de turistfiskeres bidrag gjennom dyrere fiskekort til finansiering av god forvaltning. Min oppfordring er at de som forvalter Tanalaksen, både lokalt og sentralt i Norge og Finland, søker kunnskap hos de som har lyktes med lakseforvaltning i Finnmark. For de er faktisk mange!

Min generasjon har tatt grundig for oss av det Norge har hatt å by på av naturressurser, også av laks. Min tid som kanopadler med fluestang ned fantastiske Iesjokka er nok dessverre historie, med siste tur i 2006. Allerede da var det ikke moro lengre, laksen kom ikke lenger opp i de øvre vassdragene. Tilbakeføring av livskraftige og fiskbare bestander i Tana vil dessverre ta så lang tid at jeg er ute av kanoen og over på rullator før laksen er tilbake. Jeg skriver derfor ikke for meg selv, men på vegne av de generasjoner som følger. Grunnloven § 112 slår fast at alle har rett til en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares. Bestemmelsen gir også et vern for kommende generasjoner ved at naturressursene skal forvaltes på en allsidig og langsiktig måte. Dette er vår generasjons fordømte plikt. Tana kan bli symbolet på oppfyllelse av denne paragrafen i grunnloven, det er bare å bestemme seg for å sette laksen først.

Kommentarer til denne saken