Gå til sidens hovedinnhold

«Til våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp»

Til minne om Steinar Jessen (16), Åsta Sofie Helland Dahl (16), Henrik André Pedersen (27) og Tina Iversen Sukuvara (18) og 73 andre som ble brutalt drept en sommerdag i juli 2011.

10 år siden terrorangrepet

Jeg kjente en gang en gutt som het Steinar. Steinar var ferdig med Alta ungdomsskole og hadde hele verden for sine føtter. Klar til å begynne på Alta videregående skole, med drømmer og håp for livet. Steinar var opptatt av mangfold og toleranse og kampen mot hat, rasisme og ekstremisme. Steinar var medlem i AUF i Finnmark.

På møter i AUF pleide Steinar å si: «Det er ikke oss og dem, det er vi.». Alle var like mye verdt enten de trodde på Gud, Buddah, Allah eller bare var seg selv. Steinar stod for vakre verdier som solidaritet, felleskap og toleranse.

Jeg tenker ofte på Steinar, spesielt i år. I år var jeg så heldig at jeg fylte 29 år. Steinar skulle blitt 26 år. Han ble aldri mer enn 16 år. Skutt og drept på Utøya fordi Steinar var for mangfold og fordi han var AUFer. Steinar og de 68 andre som ble drept var ikke tilfeldige mål. De ble drept fordi de trodde på solidaritet, fellesskap og toleranse.

Terroristen som skjøt barn og ungdom på Utøya og bomba regjeringskvartalet ble dømt og straffet. Det ble gitt en knusende rapport om myndighetenes og særlig politiets evne til å beskytte oss som var på Utøya. Men oppgjøret med de høyreekstreme holdningene til terroristen ble aldri tatt. Terroristen ble dømt, men de ekstreme tankene og ideologien lever fortsatt videre ute i samfunnet.

Bare 8 år senere drepte Manshaus sin søster Johanne med asiatisk opprinnelse og gjennomførte et mislykket terrorangrep i en Moske i Bærum. Det eneste han angret på var at ikke flere ble drept. Det samme var det eneste Breivik angret på etter angrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Målet hans var å drepe oss alle.

«Hvorfor døde du ikke din AP-kommunist?», ««Tror det hadde vært best for oss om du hadde blitt på Utøya og ikke overlevd. Synd Breivik ikke traff bedre» og ««Se deg rundt hjørnet. Neste gang står jeg der med en Magnum og da er du død, jævla svin du er Tarjei». Alle eksempler på hatmeldinger jeg har fått på Epost, tekstmelding og i brev i posten min. Hat for å ha overlevd en massakre og et terrorangrep.

Det er ikke bare jeg som har opplevd dette. Flere som overlevde Utøya har opplevd lignende hets. Det skremmer meg. Fordi dette hatet har jeg møtt før, bak et våpen på Utøya.

Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot ytterliggående og rasistiske utsagn. Enten det er i kantina, på jobben, på bussen eller på et utested. Rasisme og hat kan ikke få stå uimotsagt. Breivik og Manshaus fikk sitte i sitt eget ekkokammer i ytre høyre-verden på nett. De fikk bekreftet sitt absurde verdensbilde i et ekkokammer, uten å bli motsagt. Vi må i fellesskap forvalte arven etter 22.juli, slik at vi forhindrer at det skjer igjen. Jeg vil ikke at noen skal oppleve det jeg har opplevd.

Fra Finnmark var vi 28 unge jenter og gutter som reiste ned. Barn og ungdom med hele livet foran seg. Bare 24 av oss kom hjem. Steinar, Åsta, Henrik og Tina het de som aldri kom hjem. Skutt og drept. Borte for alltid. For meg har det blitt mitt livs kamp og holde deres navn i livet. Det er kun de glemte som er helt borte.

De 69 som ble drept på Utøya hadde hele livet sitt foran seg. De skulle bli ordførere, statssekretærer, statsråder og statsminister. De skulle få seg en utdannelse, bli leger, elektrikere, bussjåfører og sykepleiere. Få barn og se barna sine vokse opp. Kjempe mot sammenslåingen av Troms og Finnmark. Delta i kampen mot rasisme. Få seg kjæreste. Slå opp med kjæresten. Gifte seg. Bli gammel og se barnebarna vokse opp. Legge ut bilder på Facebook av 30 årsdagen. Bildene som aldri ble tatt. Livene som aldri ble levd.

Det handler derfor ikke bare om et minutts stillhet på 22.juli. Det er alle andre dagene enn 22.juli at vi må kjempe imot rasisme. Det er alle andre dager enn 22.juli er vi aldri må glemme det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet.

Derfor er det så viktig at vi aldri glemmer dem. Sier navnet deres ofte. Steinar, Åsta, Henrik og Tina. Aldri glemme at de stod for vakre verdier som solidaritet, felleskap og toleranse. Husker dem og fører deres arv videre.

For meg handler det om å finne noe meningsfullt i det totalt meningsløse. Derfor lover jeg meg selv hver 22.juli: Til våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Vi glemmer dere aldri.

Les også

Tarjei merker fremdeles følgene av skuddene: – Dro til legevakten og havnet på sykehuset