Gå til sidens hovedinnhold

Til ungdommen

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tale til ungdommens fylkesting i Troms og Finnmark

Kjære alle sammen.

Tusen takk for at dere bruker helga på ungdommens fylkesting. Det er viktig for demokratiet og for ungdom i hele fylket. Det er viktig at dere som er unge i dag sier deres mening. Men ikke minst at meningene deres også blir lytta til. Det er dere som kan leve lengst i fylket. Da er det viktig at fylkesting, fylkesrådet og andre lytter til dere. Dere skal også være en vaktbikkje for ungdom. Slik at ungdom blir hørt når fylkespolitikere tar beslutninger.

Mitt råd til dere er ta plass. Lytt. Og still krav til politikere.

Jeg vet at mange av dere er opptatt av psykisk helse blant ungdom. Det er jeg også. I ungdataundersøkelsen i fra 2018 sier 34 prosent av Jenter i Finnmark og 32 prosent av alle jenter i Troms at de er mye plaget av depressive symptomer.

Jeg vet ikke om jeg har svaret på hvorfor det er slik. Men jeg tror at det handler kanskje litt om at man føler at man ikke strekker til. At man hele tiden skal virke og ha det perfekte liv. At man bestandig skal søke etter evig lykke. At vi ser bloggere, kjendiser og folk på Instagram som lever i en regissert verden som ikke finnes. Som Karpe sier: «At sola skinner inn i store slott, som ingen bor i.»

La meg være litt personlig. Jeg tror jeg brukte store deler av ungdomstida mi på å føle frykt, være redd og usikker. Jeg hadde og har fortsatt angst. Angst for å ikke være bra nok. Angst for å ikke prestere bra nok. Angst for å gå i gangene på skolen. Angst for å ikke leve lykkelige liv. Gå rundt hele tiden å være redd og føle frykt.

Men utfordringer kan vinnes. Om jeg har angst så skal ikke det stoppe meg fra å leve det livet jeg vil. Og man kan overvinne sin frykt. Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten.

Etter hvert så har jeg også skjønte jeg at man ikke trenger å bruke hele livet sitt på å lete etter lykken. Da tror jeg dessverre at man blir å lete lenge. Jeg tror heller det er viktigere at man gir litt mer faen og ikke vente på noe som kanskje kommer, men heller leve litt mer her og nå. Så tror jeg også man vil få det bedre.

Selv så er jeg vokst opp med en pappa som var psykisk syk. Det er viktig at vi har åpenhet rundt psykisk helse. Når noen knekker et bein ser man det. Men det samme gjør man ikke om man er deprimert eller har det vanskelig. Derfor er jeg for å bryte ned tabuer og at vi skal kunne snakke om ting som er vanskelig. Min far valgte til slutt det forferdelige og avsluttet livet. Forhåpentligvis vil mer åpenhet gjøre framtida for de som sliter psykisk litt lettere. At vi forebygger mer og at vi ser alle.

Det er noe vakkert ved at dere som ungdom møtes. Bryner meninger på hverandre og kommer i felleskap til løsninger som dere mener er best for Troms og Finnmark. Dere representerer ulike deler av et vidt fylke. Enten du kommer fra Vardø og Kysten av Finnmark eller Tromsø og byen, spiller dere alle en viktig rolle. Noen av dere har kanskje foreldre som har innvandret til Norge. Andre igjen av dere er samisk. Hver og en av dere representerer noe unikt og sammen representerer dere all ungdom i Troms og Finnmark. Det er det noe vakkert over.

Dere vet best hva ungdom vil. Utfordringa fremover er å få ungdom til å bli, ikke flytte sørover. Jeg er helt sikker på at dere har gode svar som kan bidra til å løse den utfordringen.

Johannes Buø,

Gunnar Linaker,

Steinar Jessen,

Åsta Sofie Helland Dahl,

Henrik André Pedersen

Tina Iversen Sukuvara

Simon Sæbø,

og

Anders Kristiansen.

Det er navnene på de som var i fra Troms og Finnmark og ble brutalt skutt og drept på Utøya 22.juli. De kom aldri hjem. Som en av dem som overlevde terrorangrepet på Utøya og ble skutt og hardt skadet er det derfor gledelig at ungdommens fylkesråd har vært på Utøya og lært om demokrati, medvirkning men også 22.juli.

22.juli er også en del av ungdommens fylkestings historie. Simon fra Salangen og Anders fra Bardu var to av ungdommene som ble drept av den høyreekstreme terroristen på Utøya. De var aktive i ungdommens fylkesråd i Troms, og var med på å arbeide fram sjumilssteget som har blitt en modell for involvering av ungdom i politisk arbeid og som har gitt Norge skryt fra FNs barnekomité. Det minner meg og oss om viktigheten av å lytte til våre kloke unge som alltid gir oss kloke innspill i vårt arbeid.

Derfor er jeg stolt over at ungdommens fylkesråd har reist til Utøya. 22.juli er også deres historie. Fordi det er viktig å huske de 77 som brutalt ble revet vekk. De hadde hele livet foran seg. De ble frarøvet alt på Utøya. De var ikke tilfeldige ofre. Men ble drept fordi de var medlem av AUF og trodde på mangfold og kampen mot hat og rasisme. Det er vårt ansvar og forvalte historien om 22.juli slik at de ikke døde forgjeves.

De var unge mennesker som skulle blitt 28, 26 og 24 år i år. Men de ble bare 18, 16 og 14 år. De skulle blitt elektrikere, sykepleiere og lærere. De skulle bli ordførere, statsminister og statsråd. Det fikk de aldri lov til. Kanskje hadde Steinar, Tina, Simon eller Anders vært her i dag. Kanskje ville dem stått her istedenfor meg. Det får vi dessverre aldri vite. Det må vi aldri glemme.

Jeg er glad for at ungdommens fylkesråd i sitt forrige møte tok opp kamp mot netthets og hatprat særlig mot minoriteter og samer. Kampen mot hat og rasisme er også arven etter 22.juli. Det var hat og rasisme som førte til angrepet. Oppgjøret med tankegodset til terroristen etter 22.juli må tas hver dag hele tiden. Som ungdommens fylkesråd har banet vei for.

22.juli er også deres historie. Fortsatt arbeide for demokrati og medvirkning. Det vil være i de som ble drept brutalt en sommerdag i 2011 sin ånd.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Kommentarer til denne saken