– Tidspunktet for en slik «trigger warning» artikkel kunne ikke kommet på et verre tidspunkt

ENSOMME:

ENSOMME: Foto:

Av
DEL

MeningerI helgen kunne vi på NRK lese en dokumentar om unge jenter i Norge som via skjulte, hemmelige nettverk på Instagram regelrett støttet hverandre inn i en nedadgående spiral som ender i selvmord.

De snakker sammen om sine psykiske problemer, de støtter hverandres håpløshet, og velger nettet fremfor de voksne som står utenfor for å hjelpe. De velger venner de aldri har møtt som de kan assosiere seg med i disse skjulte gruppene, og regelrett driver hverandre i døden.

Jeg så denne komme på lørdags kveld, midt under gullrekka på tv. Og det tok ikke lang tid før min Twitter ble fylt med raseri fra mennesker som mente det var feil vinkling, feil tidspunkt, stigmatiserende og at psykiatrien bør ta store deler av skylden.

Min twitterfeed ble regel rett tatt over av mennesker i fullt raseri, men også folk som synes det var tøff lesing og trengte en «virtuell hånd å holde i».

Jeg vet at mange av dem er alene i verden, uten nære fysiske venner, uten familie. Kanskje er de løvetannbarn, noen har brutt med familien eller familien har brutt med dem fordi deres diagnoser og lidelser er så tunge og vanskelige å hanskes med.

Mange av disse er personer jeg også følger fordi de er åpne om sine angstlidelser, psykiske diagnoser, vanskelige forhold generelt, og fordi jeg synes de er tøffe som i sin råskap tørr konfrontere sine lidelser. Selv bak nicknames og tegneseriebilder.

Feil tidspunkt.

En av de tingene de var forbannet på NRK for, og som viser at NRK til tross for dypdykk inn i disse hemmelige gruppene ikke har klart å få med seg, er tidspunktet.

Når NRK velger å fremme denne artikkelen på en lørdagskveld, så har de misset på mange punkter.

Først og fremst er helgene den tiden i uka disse kvinnene er mest alene, altså føler seg mest alene. Det er da deres ensomhet kryper opp på dem, mens andre «normale» er ute og lever livet med andre jevnaldrende.

Det er da de ser tomrommet, desperasjonen, og ikke minst det er da hjelpen er lengst unna. Kommunene, og hjelpetelefonene, er som regel stengte. Psykiatrien er stengt, og det er vanskelig å få hjelp med mindre man kontakter nødhjelp (ambulanse/Legevakt) eller politiet. Ofte vil ikke disse kunne hjelpe deg med mindre det faktisk står om liv og helse, som i selvmordsforsøk.

Så tidspunktet for en slik «trigger warning» artikkel kunne ikke kommet på et verre tidspunkt.

Er alt så sorthvitt?

EN av de tingene som skremmer meg med artikkelen er denne sorthvitt-holdningen som disse reporterne har fremmet, og som koker ned til at disse jentene driver hverandre i døden.

Det stemmer ikke med mange av reaksjonene jeg kan lese i min twitterfeed. For disse gruppene er også et sted hvor de kan få hjelp til å tørre åpne seg om sine problemer. Selvskading, depresjon, selvmordstanker og mye mer er ting de snakker med hverandre om. Ikke for å hjelpe noen ta livet av seg, men fordi dette er stedet de kan være åpne om sine tanker og følelser uten å føle seg som «en raring», eller noen som skriker uavbrutt etter hjelp. Kanskje er det noen i familien som er lei av å høre på dem, eller de ikke har forståelse for at disse har psykiske problemer og ber dem «skjerpe seg».

Det skjer, vi vet det. Mange med angst og depresjon har fått høre «skjerp deg», og «Nå må du slutte tulle» av både pårørende, fastlege, NAV og andre offentlige kontorer. Ja, det er faktisk slik at mange som driver med selvskading blir møtt med negativitet og ganske hard behandling hos helsevesenet. En ung kvinne fikk ikke bedøvelse da sykepleier på legevakt sydde kuttene hennes etter selvskading, fordi det var jo smerte hun ville ha. Hele holdningen til denne gruppen er stigmatiserende og lite hjelpsom mange steder.

Så da er det ikke rart at de griper den hånden som er der for dem, i disse lukkede nettverkene, hvor man møter sine likesinnede. Her får de støtte, trøst, og tør snakke med noen uten fordømmelse.

Psykiatrien er tungrodd og vanskelig.

Mange av disse er kvinner, og de er yngre enn meg. De forteller gråtkvalt på Twitter når DPS for tjuende gang har avbestilt timen de så lenge har ventet på. Timen flyttet, timer før de skal møte opp å endelig få hjelp til å jobbe seg gjennom sine psykiske utfordringer, angst, depresjoner og andre psykiske lidelser de måtte ha. Flere av dem har ventet opp til to år på å få time, fordi det ikke ansees som så prekært. Ei som flere ganger hadde forsøkt å ta livet sitt hadde av DPS i sin kommune fått beskjed om at det var bare smøre seg med tålmodighet, og skulle hun få lyst å ta livet av seg kunne hun ringe kommunens psykiatriske nødtelefon. Eller politiet.

Det tar for lang tid for å få hjelp for mange av disse unge kvinnene, og de menn som er under samme kategori. Underbemannet DPS, og for få stillingshjemler i kommunene rundt om er årsaken.

Når du som psykisk syk må vente i årevis på hjelp, og så opplever at du gang på gang bli satt på vent da er det kanskje ikke så rart man mister tilliten til psykiatrien og apparatet rundt og heller velger grupper med likesinnede på nettet. Steder der folk bryr seg om deg, og vet hvordan du har det.

Selvmord er stigmatiserende.

Der er kvinner (og menn) som på grunn av sosiale medier har reddet livet sitt. Depresjon, tunge tanker og ytringer på Twitter, Instagram eller Facebook, (enten det er i grupper eller offentlig) hvor det plutselig blir helt stille fra dem. Da settes det i gang et apparat mange ikke kan tenke seg til;

Er det noen som er i samme by eller sted. Kan noen dra dit?

Kan det være noen som har adresse til vedkommende, og kan stikke oppom dem, for nå har det vært gruelig stille.

Det skjer. Det er noen som er lydhøre, som vet disse kvinnene lider og setter i gang livredning via sosiale medier, og det hjelper! Det er de som har fått livreddende hjelp av noen som er bekymret og ringt hjelpeinstanser, eller som har kontaktet noen andre i gruppen/nettstedet som er på samme sted som kan dra dit å hjelpe.

Mange ser på selvmord som «et rop om hjelp», andre ser på det som egoisme. Og denne stigmatiseringen av selvmord er noe vi må få slutt på. Det handler om dypt fortvilede mennesker som føler at alle har det bedre uten dem, at de er en belastning for andre. Det handler ikke om egoisme eller hevn. Det handler om menneskeverd, og det å ha noe å tilby andre. De som velger selvmord som utvei har ikke glemt de pårørende eller venner og familie. De har glemt at de selv har en verdi, at de betyr noe. Ikke fordi du ikke har fortalt dem det, gang på gang, men fordi deres psyke forteller dem det.

På toppen av det hele hatt vi en regjering som marginaliserer betydningen av psykiske lidelser, og synes det er greit å kutte stønader til denne gruppen pasienter (AAP).

Vi må slutte å hysje ned angst, depresjon, selvskading og psykiske lidelser som om det er et onde som skal ties i hjel. VI må snakke om det, gjøre det mer «folkelig» slik at våre unge kvinner og menn tør be om hjelp, før det er for sent.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags