Gå til sidens hovedinnhold

Tid for gjenreisning

Ukeslutt

«Etterkrigsbarn». På en måte er jeg det. Som attpåklatt av foreldre som var nygifte og hadde fått sitt første barn, bror min, ett år før tvangsevakueringa av Finnmark i 1944.

Sånn vokste jeg opp, med foreldre som hadde erfart betydningen av å stå sammen, av å gi og høre til. Som forsto at i Finnmark, som ellers i livet, er vi ingenting – uten hverandre.

Med trygghet som base lekte vi ungene i gater bygget av generasjonen som hadde fått sine barndomshjem brent ned, men som fylte våre med kjærlighet.

Sånn vokste jeg opp, med historiene om ei forgylt etterkrigstid der finnmarkingene i fellesskap og ut av ingenting bygde opp igjen det okkupasjonsmakta hadde brent ned.

Glødende mintes de samholdet, hvordan alle trådte til der det trengtes.

«Ingen snakket om mitt eller ditt. Det var ikke sånn vi tenkte», sa far min som i etterkrigsårene var politisk aktiv og sentral i gjenreisningen av sitt kjære Finnmark.

Hjemme fortalte han om hvordan fylkespolitikere fra øst og vest ikke kom sammen for å kjempe for seg og sitt, men for å snekre ei felles løsning som var til beste for helheten.

«Byene overlever ikke uten distriktene og distriktene overlever ikke uten byene. Fra den ytterste kyst til lengst inne på vidda, alle er vi avhengige av hverandre», sa far min.

Og jeg forsto at det han snakket om var hans generasjons historie.

Jeg tar meg i å undres over hva han ville sagt om det som skjer i dag? Etter to tvangs-år i oppløsning skal hans elskede Finnmark gjenreises på ny.

Men til hva?

Er det nå vi skaper nye glødende historier om hvordan vi finner sammen? Om hvordan finnmarkingene ikke bare kjemper for seg og sitt, men for helheten?

Eller blir dette historien om hvordan mye ville ha mer?

Hvorfor flytter folk? Langtidsprognosene er skremmende lesning. Om de stemmer, blir vi dramatisk færre de neste tiårene. Verst går det ut over distriktene.

Er det nå vi i fellesskap finner løsningene? Er det nå vi gjør hele vårt mangfoldige fylke attraktivt for ungdommen å bli og andre å flytte til?

Vil vi benytte muligheten til å bygge et Finnmark hvor alle har livets rett, fra de minste stedene til de største byene? Fra den ytterste kyst til lengst inne på vidda? Starter vi med å bygge til den som trenger det mest først, for så å ta imot når det blir vår tur?

Eller skal historien vi skriver til våre barn bli den om krangel, atskillelse og nedbygging?

Jeg vil så gjerne være stolt. Jeg vil så gjerne at vi skal ha lært av dem som kom tilbake og i fellesskap bygde alt dette opp igjen – av ingen ting.

De gjorde det til oss. For et fylke så unikt og ulikt alle andre, her hvor himmelen er høyere, viddene større og havet villere, her hvor vi krangler heftigst og tilgir hjerteligst.

Nå har vi valget. Vi kan tilintetgjøre det vi fikk, eller vi kan benytte oss av muligheten til å gjenreise et Finnmark i samhold og stolthet.

Du bestemmer.

God helg!

Kommentarer til denne saken