Gå til sidens hovedinnhold

Ti år seinere. Det har ikke skjedd nok

Julie Møller Wormdal fra Vadsø var på Utøya og mistet bestevenninnen sin der. Her reflekterer hun om hva som har skjedd, ti år etter terrorangrepet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dag er det ti år siden terrorangrepet på Utøya.

Det er ti år siden min boble av trygghet ble sprukket. Ti år siden min grunnfølelse ble frykt. Jeg var på Utøya sammen med en av mine bestevenninner og barndomsvenninne Åsta. Det er ti år siden vi hørte skudd, sto og holdt rundt hverandre og Åsta sa at alt kom til å gå bra. Det er ti år siden Åsta mistet livet som 17 år gammel. Det er ti år siden jeg så en mann bruke et skudd på å ta livet av en gutt som trodde på en bedre verden. Det er ti år siden jeg løp inn i skogen og kunne se jorda fra bakken bli blåst opp av skuddene som landet der. Skuddene som var ment for å treffe meg.

Det er ti år siden jeg kastet meg ut i det kalde vannet og svømte alt jeg kunne. Ti år siden joggebuksa jeg hadde på meg ble for tung og det svømte en jente forbi og drog den av. Uten henne hadde jeg ikke vært her i dag. Åsta skulle vært her i dag. 77 mennesker skulle ha vært her i dag. Jeg tenker på hvem Åsta ville ha vært om hun fikk vokse opp, hva hun ville jobbet med, om hun hadde funnet kjærlighet, blitt forelsket. Om hva hun hadde skapt om hun hadde fått muligheten til å fortsette å sette sine spor på verden.

«Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp»

Vi kan ikke bare vise solidaritet til alle de som mistet livet en dag i året. Det er ikke nok å poste et hjerte i kommentarfeltet eller å bytte profilbidetrammen sin på Facebook. Tenk at det finnes et uttrykk som heter «Utøya kortet» som om det er et privilegium vi kun har lov til å bruke en dag i året. Vi må ikke glemme at så mange mennesker mistet livet sitt på grunn av et hat, holdninger, diskriminering og rasisme som eksisterer i beste velgående den dag i dag. Vi kan se det i kommentarfelt på sosiale medier, vi hører det igjennom en onkel, en nabo eller en bestemor som kommer med rasistiske bemerkninger. Vi kan se det igjennom ungdom som på bakgrunn av hvem de er og hvordan de ser ut opplever trusler og hat i samfunnsdebatten. Og altfor ofte tolerer vi det.

Ti år seinere. Det har ikke skjedd nok.

Vi må tørre å snakke om utenforskap og trekke paralleller til det som skjedde. Vi må tørre å snakke om at hat og utenforskap dreper. Vi må tørre å snakke om 22 juli mer enn en dag i året. Om vi skal endre samfunnet rundt oss kan vi ikke ha denne berøringsangsten, vi må forholde oss til det som skjedde, vi må gjøre oss selv bevisste og være villige til å snakke høyt om rasismen og diskrimineringen som skjer rett foran oss hver eneste dag.

Det starter med hver og en av oss. Det starter på julebordet med kollegaene fra jobben, på familiemiddagen eller på fadderuka med studievennene.

Aldri mer 22 juli sier vi. Vi må huske på at det begynte med ord der vi skiller mellom folk. Ord som «oss» og «dem».

Aldri glem at de lå slaktet ned på svaberg fordi de trodde på en bedre verden. Hva gjør du? Hva er det du tolererer. Tørr du å ta til motmæle?

Om ikke, kan du starte nå?

Kommentarer til denne saken