Gå til sidens hovedinnhold

Ti år med sorg og vekst

«Jeg tror du har blitt et bedre menneske av å ha vært på Utøya.»

10 år siden terrorangrepet

Ordene ble sagt av en god venn av meg, mens vi var på tur i marka. «Ikke for å undergrave det kjipe, men det gjør noe med deg som menneske at du har vært gjennom dette.»

Det virker kanskje provoserende på noen, men jeg kunne si meg enig i det. På tross av at jeg lever med posttraumatisk stress, så sitter jeg igjen med noe mer enn bare det negative: Posttraumatisk vekst. Dette uttrykket lærte jeg for første gang i år, nesten ti år etter terroren i Oslo og på Utøya.

Posttraumatisk vekst innebærer at noen kan oppleve økt personlig styrke, bedre relasjoner eller andre prioriteringer i livet i etterkant av en krise. Det var et lyspære-øyeblikk for meg. Det var liksom ingen som snakket om dette, de kom bare med hint om at jeg var en tikkende bombe, for å sette det på spissen. Jeg har opplevd at det er blitt enklere å bygge relasjoner enn det det var tidligere, og det er lettere å se om noen har en dårlig dag.

Privat krise eller kollektiv sorg

Det var ikke vanskelig å ha det vondt i 2011. Alle visste om terroren 22. juli og hadde lest, sett og hørt alt de kom over – det gjorde det enklere at hele Norge stoppet opp og lot oss bearbeide dette. Alle var sjokkert og i sorg, noe som føles veldig validerende og varmt i det hele. Jeg vet at noen syntes det var vanskelig å bearbeide egen sorg fordi «alle» sørget, selv de som ikke var direkte berørt.

Men for meg ga det en ro til å sakte ta hverdagen tilbake. Det er ganske unikt. Andre må bære sine traumer selv, uten noen kollektiv sorg. Det vi har til felles, er at vi må velge om vi skal fortelle om slike opplevelser til nye mennesker som kommer inn i livene våre. På hvilken dato tar man opp åpne sår?

Noen tenker at de aldri kommer til å ha et normalt liv på grunn av det de har gått gjennom. De frykter at de er så fulle av problemer at de ikke kan ha de normale forholdene «alle andre har». Da vil jeg si at ingen opplevelser definerer deg eller kan hindre deg fra å leve et godt liv. Det kan til og med være at du har noe ekstra å tilføre samfunnet på grunn av det du selv har vært gjennom.

Kanskje din framtidige kjæreste også er litt takknemlig for alt du har opplevd (om det er lov å si), slik at du er robust nok til å høre deres historier og godta dem slik som de er.

Det er ingen som har krav på historien din, den må du fortelle på dine egne premisser. Jeg kan ikke forestille meg å leve i et privat helvete i 10 år samtidig som du har holdt på hemmelig. Bare vit at folk bryr seg selv om de ikke vet det enda.

Det er lov å ta det pent

Jeg ble tatt veldig godt vare på når jeg kom hjem. Men det var også en krevende situasjon i månedene som fulgte: Etter terroren opplevde jeg at andre var mer stresset, lei seg og bekymret for meg enn det jeg selv var. En venninne av meg presterte å si «jeg har sikkert grått mer enn deg» etter hun i detaljer hadde snakket om hvor ille terroren var for henne. Dette på tross av at hun ikke engang var i Norge på dette tidspunktet.

Jeg tror andre kan kjenne seg igjen i dette, hvordan folk kan kollapse rundt deg når de helst skulle vært feilfri og stødig som vi mennesker sjelden er.

Det er ganske slitsomt å måtte bruke energien sin på å berolige andre – den energien trengte jeg selv. Selv om jeg hadde det bra, var det naturligvis masse som svirret rundt i hodet mitt og det var nyhetssendinger om 22. juli døgnet rundt i månedsvis. Jeg var mer sliten enn vanlig og trengte mer hvile i perioder. Men livet gikk videre og det må være greit å ikke ta alt så tungt hele tiden. Det finnes ingen feil måte å sørge på eller å leve videre.

Noen ganger vil man bare snakke om noe annet eller ta en øl og ha det kjekt – uten at noen kommer bort for å høre «historien». Jeg har lært meg at jeg kan si nei om jeg ikke orker akkurat der og da. Noen spør fordi de vil forstå, andre er bare nysgjerrig. Begge deler er lov. Jeg forstår at det kan være vanskelig å spørre også. Det blir litt som sjekking på byen for min del: Det er bare å spørre, det er faktisk ganske fint. Men respekter om jeg sier nei.

Et normalt liv med større ryggsekk

Jeg fikk frie tøyler til å skrive det jeg ville når det kom til 22.juli. Jeg kunne nok skrevet ti forskjellige leserinnlegg, men jeg ønsker å skrive til de som sliter at det finnes et godt liv etter en traumatisk opplevelse. En viktig del av sannheten er dessverre også at jeg ikke tør skrive om høyreekstremisme (eller feminisme eller innvandring) fordi høyreekstreme miljøer fortsatt truer oss.

Men hvis jeg kan bidra med noe, så er det å fortelle den eller de som trenger å høre det at det finnes et liv etterpå. Det finnes mennesker som har overkommet de mest ekstreme situasjoner, og jeg tror vi alle trenger å se at det er mulig. Det har i alle fall inspirert meg. Selv de som fortsatt har vonde arr kan ha det godt, det er bare enda en sak i ryggsekken. Noen dager er det tungt, men aldri hele tiden.

Jeg håper vi kan la være å svartmale virkelighetsbildet til mennesker i krise, alle er forskjellige og det er ikke gitt at du vil få et grufullt liv fordi du har hatt en eller flere traumatiske opplevelser. Jeg har selv opplevd frykten for egen fremtidige mentale helse, nettopp fordi andre stresser opp situasjonen. Da vil jeg at du som pårørende og du som overlevende skal huske at det som regel går bra med oss, selv om vi trenger å hvile litt ekstra før vi finner fotfestet igjen.

Du er ikke en krise.