Gå til sidens hovedinnhold

Tenk på alt som ikke hadde skjedd dersom 2020 var helt normalt

Ja, 2020 har vært et fælt år. Men har det vært bare det?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvor var du da Norge stengte ned?

Jeg var på en ubetjent DNT-hytte i Harstad sammen med en venninne. Egentlig skulle vi gå et skirenn den helga, men det var allerede avlyst. Plan B var å pakke sekken, ta på seg fjellskiene, og gå inn til en hytte på fjellet, men før vi kom så langt, hadde det snødd og snødd og snødd, det var både snøskredfare, stormfare og for dyp snø til å forsere med gleden i behold. Plan C ble en hytte innenfor kjøreavstand, vi gikk tur i nærområdet, stekte biff og drakk vin i varmen fra vedovnen. Samtidig leste vi nyhetene med stadig større uro, avlysninger, hytteforbud, søringkarantene.

Jeg som egentlig hadde en uke ferie på hytta på Hovden foran meg, måtte kansellere. Jeg reiste hjem til ti dagers karantene i stedet, man gjør jo som myndighetene sier, til tross for at jeg ikke hadde vært lenger sør enn i et smittefritt Harstad.

Ja, slik startet det, dette annerledesåret 2020. Når det nå skal oppsummeres, er det fristende å gjøre det enkelt, å gå rett til en konklusjon om at det har vært håpløshetens år, savnets år, ensomhetens år.

For det har jo det.

Men har det bare vært det?

Har ikke 2020 også bestått av noen unike opplevelser som du antakeligvis ikke ville ha fått dersom verden var normal?

Selv kan jeg tenke tilbake på 17. mai som en slik dag. Vanligvis betyr 17. mai en god blanding av jobb og fest, først jobb, så god mat og drikke sammen med venner og kjente, men i år måtte festen droppes. I stedet hadde jeg meldt meg på et interaktivt 10-kilometersløp. Jeg byttet ut bunaden med joggesko, festet et startnummer på brystet, og satte ut langs landeveien med mål om å løpe raskere enn noen gang før. Det så antakelig litt rart ut da jeg spurtet mot Krysset-kiosken i Vadsø helt alene, og antakelig også da jeg stoppet brått med tårer i øynene og bredt glis, men følelsen var upåklagelig. Klokka stoppet på 49:58 selv om ingen var der for å heie.

Det hadde ikke skjedd om vi ikke skrev annerledesåret 2020.

Og det hadde kanskje heller ikke skjedd at jeg brått pakket tursekken min en lørdagskveld i juni, jeg var rastløs og måtte finne på noe, klokka var allerede kvart over ni da jeg parkerte ved turstien til Gressvann i Nesseby. Det ble mitt første møte med telting i midnattssol, jeg satt alene med en bok utenfor teltet, jeg klatret opp på nærmeste fjell for å se sola over Varangerfjorden da klokka hadde passert 01, jeg våknet dagen etter til ny sol i fjeset og kaffe i vannkanten.

Jeg tror ikke jeg hadde hatt denne opplevelsen, dersom 2020 var et normalår.

Og jeg tror ikke jeg hadde lært meg å tenne bål heller, dersom ikke en ny helg uten planer ventet i september. Da hadde jeg nemlig pådratt meg en belastningsskade i foten, og måtte kjøre til teltplassen i fjæra utenfor Vadsø. Og kan man kjøre, kan man ha med seg ubegrensede mengder med ved, for ikke å snakke om en øks. Så da sto jeg der, jeg kløyvde kubber i mindre deler, sikret meg rikelig med opptenningsved, pustet på glorene til det tok skikkelig fyr. Og så satt jeg der, med fritt utsyn utover Varangerfjorden, og jeg satt der da det mørknet, da bålet fikk selskap av sesongens første nordlys.

Jeg hadde nok ikke sittet der om vi ikke skrev 2020.

Disse opplevelsene skal jeg ta med meg inn i 2021.

For det er viktig å huske på de gode tingene, spesielt når vi står midt i en krevende tid. Det er ingen tvil om at 2020 har vært et vanskelig år. Det har krevd mye av oss alle, uansett hvilken livssituasjon vi har. Helsearbeidere har jobbet under forhold de aldri før har kunnet se for seg. Gamle og syke har måttet tåle lange perioder uten besøk. Foreldre har måttet sjonglere jobb og familieliv med hjemmeskole, hjemmebarnehage og hjemmekontor. Og vi som bor alene, vi har aldri vært så mye alene som i år.

Det er en underdrivelse å si at jeg håper 2021 blir et langt mer sosialt år.

Men samtidig håper jeg at jeg tar med meg noen lærdommer fra 2020. At jeg kan tenne bål, selvfølgelig, og også at jeg kan løpe fortere enn jeg tror.

Men viktigere er lærdommen om at de store opplevelsene kan ligge rett utenfor egen dør. Og de kan være store, selv om jeg opplever dem alene. Det er fint å tenke på.

Godt nytt år!

Kommentarer til denne saken