«Tenk om noen hadde vært der med kamera når jeg hadde drukket for mye?»

FESTLØVE: Ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken er glad for at ikke alle var utstyrt med smarttelefon da hun var tenåring.

FESTLØVE: Ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken er glad for at ikke alle var utstyrt med smarttelefon da hun var tenåring. Foto:

DEL

MeningerBlant favoritthistoriene til mamma i møte med mine venner, er den som forteller om den festløven av en datter hun måtte hanskes med før i tiden. Hun som slamret i dørene seinere enn det som var avtalt. Hun som stakk fra festen og gikk hjem uten å si fra til noen, og uten å ta med seg eiendelene sine. Hun som dro på fest til Bekkestua da de voksne trodde vi var på klassefest på Ullevål. Hun som til stadighet glemte både kredittkort og nøkler på Oslos brune puber (i en slik grad at jeg fikk kjeft av banken), hun som dro på nachspiel på hytta, gikk i badestamp i undertøy, for så å måtte gå de fem kilometerne hjem med våte klær i relativt mange minusgrader, bygdas eneste taxi befant seg et helt annet sted.

Ja, hun kan le av det nå, mamma, men hun syntes nok ikke det var så morsomt den gangen, da jeg ikke kom hjem, da hun ikke visste hvor jeg var, da jeg ikke svarte på telefonen.

Selv er jeg mest glad for at den telefonen ikke var en smarttelefon.

At ingen av oss hadde smarttelefoner.

Det hendte at vi tok bilder, men da var det helst med engangskamera, et sånt som tok 24 bilder og måtte leveres i sin helhet til fotobutikken for framkalling, vi måtte vente lenge på bildene, de kom tilbake i papirformat, fysiske minner om en fest som for lengst var etterfulgt av en ny og en ny og en ny, det var ingen som tok bilder og fikk dem fram der og da.

Ingen som levde festen gjennom sosiale medier, ingen som delte øyeblikk med dem som ikke var til stede, ingen som var opptatt av å fange det på film om jeg gjorde noe jeg i edru tilstand aldri ville ha funnet på, for det hendte jo, det hendte jeg drakk for mye, det hendte jeg klinte med noen jeg egentlig ikke ville kline med, det hendte jeg sovnet på feil sted, tenk om noen hadde vært der med kamera.

Ja, tenk det.

Tenk om noen hadde vært der med kamera, med en mobiltelefon anno 2019, tenk om noen hadde oppført seg sånn som vi gjør i dag, tatt bilde av alt som skjedde og delt det umiddelbart og ukritisk, for om alkoholen svekker dømmekraften til den avbildede, svekker den jo også dømmekraften til personen som holder kameraet, jeg blir svett av å tenke på det, jeg kjenner jeg får hjertebank, selv så mange år seinere får jeg hjertebank, jeg blir redd.

Men først og fremst blir jeg redd på dagens ungdoms vegne, redd for hvor lett det er å havne midt oppi et nett det er umulig å komme helt ut av, bare fordi noen uønskede bilder kommer på avveie.

Ifølge Medietilsynets Barn og medier-undersøkelse fra 2018, har 27 prosent av barn i alderen 9 til 18 år sendt bilder eller videoer av andre på nett eller mobil uten at de har sagt ja til det. Andelen øker fra 12-årsalderen og stabiliserer seg ved 15-årsalderen.

Samme undersøkelse forteller at 13 prosent av barn og unge mellom 13 og 18 år har sendt nakenbilder av seg selv det siste året.

«Det er mest vanlig å sende nakenbilder til kjæresten eller en venn av motsatt kjønn, men en relativt høy andel har også sendt nakenbilder til en person de kun kjenner fra nettet,» heter det i undersøkelsen, som også oppgir at 37 prosent av jentene og 11 prosent av guttene har følt seg presset til å sende nakenbilde.

Her er det viktig å ha klart for seg at det i utgangspunktet er ulovlig å både ta, ha og dele nakenbilder av noen som er under 18 år.

«Unntaksvis kan straffen falle bort dersom gutten eller jenta har et nakenbilde av noen som synes det er greit at vedkommende har bildet (for eksempel kjæresten), gitt at de er omtrent like i alder og utvikling og den som blir avbildet, er mellom 16 og 18 år. Det er uansett forbudt å dele bildet videre,» skriver politiet på sine nettsider.

Det er heller ikke lov å sende nakenbilder uten samtykke til personer over 18 år. Dette kan regnes som seksuelt krenkende atferd, som er straffbart etter straffelovens paragraf 298.

Men for den som har blitt avbildet, hjelper det fint lite at handlingen er ulovlig når det smeller. For selv om politiet tar saker som dette på alvor, er skaden skjedd i det øyeblikket bildet ble sett av flere mennesker enn det var beregnet på. Per Hellevik har forsket på digital vold, og mener spredning av nakenbilder på nettet bør kalles bildebasert seksuelt overgrep. Det får konsekvenser, sier han.

«Ved bildebaserte seksuelle overgrep kan vi legge til tillitsutfordringer som følge av at den du stolte mest på, sviktet ved å dele et bilde som var ment for bare ham. Du opplever også tap av kontroll fordi du alltid kan vente at bildet dukker opp igjen – for eksempel i Google-søket til en potensiell ny arbeidsgiver,» sier Hellevik til nettstedet forskning.no.

Denne vissheten om at hva som helst kan dukke opp når som helst, om det er nakenbilder eller bilder fra en fest, det gjør det krevende å være ung, tror Hellevik.

«Jeg mener alt dette betyr at det er svært lite rom for å prøve og feile for dagens ungdom. Hvis du gjør noe dumt i fylla, er det plutselig dokumentert på fem ulike telefoner,» sier han.

Fra ståstedet til én som rakk å bli voksen før smarttelefonen inntok livet, er det relativt lett å kjenne hvor grensen for hva som er greit å dele med hvem går. Men hvordan er det for dem som er vant til at alt dokumenteres og deles hele tida? De som fanger glimt av alt på Snapchat eller Instagram og kommuniserer med venner og bekjente via sosiale medier?

Dersom ungdom skal lære konsekvensen av uønskede bildedelinger, er vi nødt til å snakke om det – og få ungdommen selv til å snakke om det. Heldigvis gjøres dette, i disse dager inviterer for eksempel politiet i Finnmark både ungdom og foreldre til dialog om hva som er delbart og ikke, og politiet har også gjort seg tilgjengelig på sosiale medier med en egen nettpatrulje, de inviterer ungdom til dialog på deres plattformer.

Nå er det opp til skoleverket å ta samme steget. Helsesøster Ida Gansmo Uldal har skrevet artikkelen Dickpics og slutshaming bør inn i seksualundervisningen, og argumenterer med at unge mangler kunnskap og digital kompetanse for å oppnå trygg seksualitet på nett.

«Smarttelefonens naturlige plassering i hånda og den umiddelbare tilgjengeligheten gjør at seksuelle impulser kan leves ut, nesten i samme øyeblikk som de kommer inn. Kanskje rekker man ikke å tenke helt igjennom situasjonen. I tillegg forsvinner underliggende kroppsspråk og visuelle signaler i skjermoverføringen. Noe som kan gjøre etiske vurderinger og følelsen av empati mer utilgjengelig. Med en skjerm mellom seg og mottaker kan det være enklere å kle av seg, men også enklere å krenke andre,» skriver hun, og mener god kjennskap til lovverket, og kunnskap om egne og andres grenser, vil virke forebyggende.

Det er også Barneombudets mening, som i fjor publiserte en rapport om seksuelle krenkelser blant ungdom, en rapport som inkluderer en lang liste over anbefalinger til ulike myndighetsinstanser. Blant de viktigste rådene er kanskje det som sier at skolene må sørge for at elevene får medvirke i hvordan seksualundervisningen skal være.

Vi må snakke på deres språk dersom deres hverdag skal bli enklere.

(I dag sier mamma at hun ikke ville vært den tiden med en festløve av en datter foruten, det var slitsomt, men moro, og sånn ser vel jeg også tilbake på årene, det var slitsomt, men moro, stort sett moro. Men for å være ærlig: Jeg tror ikke jeg hadde sagt det samme om alt var dokumentert.)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags