Tenk hva vi kunne fått til i nord dersom vi hadde heiet på hverandre

Det nye nord er så mye mer enn det vi tradisjonelt har vist fram til alle. Tenk om vi kunne stå samlet om fortellingen om det vi har å by på?

DEL

MeningerEgentlig skulle denne teksten handle om kvaliteten på den videregående skolen i nord.

Jeg ble nemlig så provosert da jeg leste referat fra debatten mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre tidligere denne uka. Her forsvarte statsministeren sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune, og begrunnet det med kompetansenivået i de videregående skolene i Finnmark.

«Kunnskap og kompetanse er viktig, og en av grunnene til at tvangssammenslåing av Troms og Finnmark var riktig. For Finnmark har relativt dårlige resultater på sine videregående skoler. De har altså ikke vist at de klarer å gi den ballasten til barn og unge,» sa statsministeren ifølge NRK.

I Finnmark vakte dette reaksjoner, mens stemmer i Troms ba finnmarkingene slutte å syte. Selv mine gode kollegaer i Nordlys skrev på lederplass at «statsministeren må kunne peke på reelle samfunnsproblemer i Finnmark, uten at fylket låser seg fast i selvforsvar».

Enda mer provoserende, selvfølgelig, fordi det ikke er det som er saken. Det er ingen hemmelighet at Finnmark har utfordringer hva gjelder den videregående opplæringen. I skoleåret 2017 og 2018 var karaktersnittet 0,17 karakterpoeng lavere enn gjennomsnittet i landet, hvilket betyr at elevene avslutter skoleåret med dårligere resultater enn det som er normalen i landet. Skolebidragsindikatoren viser også at skolene i Finnmark i snitt bidrar til at elevene oppnår lavere karakterer enn det som er forventet ut fra elevenes forutsetninger. Og fortsatt er det sånn at frafallet fra den videregående skolen er størst i Finnmark. De ferskeste tallene viser en liten framgang i 2017-2018-året. Nå gjennomfører 45,9 prosent av elevene på normert tid, altså den tiden som er satt som normal opplæringstid for studieløpet. Videre fullfører 17,6 prosent på mer enn normert tid. Det gir en total på 63,5 prosent, som er lavest i landet, men like fullt langt høyere enn for ti år siden, da tilsvarende tall var 54,4 prosent.

Med andre ord: Finnmark er fullt klar over utfordringen som ligger i å få flere elever gjennom den videregående opplæringen. Vi kan godt kalle det et reelt samfunnsproblem. Men er det virkelig noen som tror at løsningen på dette problemet ligger der og venter når to fylker blir til ett? Når politikerne skal fordele midler på over dobbelt så mange skoler (sett fra Finnmark)? Når det er over dobbelt så mange skoler som skal være med i den store skolestrukturkabalen, den som både omhandler selve skolenes eksistens, men også hvilket tilbud hver enkelt skole skal ha. Hvor mange steder skal vi tilby IKT, for eksempel? Eller teknisk og industriell produksjon? Medielinja? Naturbruk? Dans? Drama? I hvilken grad må elevene forvente å reise enda lenger hjemmefra for å gå på skole?

Foreløpig er det ingen som har snakket om hvordan elevene skal komme styrket ut av sammenslåingen. Det er ingen som har snakket om skolenes framtid, om kvaliteten i skolen, om hvem vi skal lære av, hvem som skal lære. Og ja, da er det provoserende lettbeint av statsministeren å slenge ut kompetansekortet i en partilederdebatt. Hvordan kan hun garantere at sammenslåingen av Troms og Finnmark vil heve resultatene til videregåendeelevene i Finnmark?

Det var egentlig dette denne teksten skulle handle om.

At det ikke ligger noen magisk trylleformel i ordet sammenslåing, og i enda mindre grad i tvangssammenslåing.

Men så gikk jeg på åpningen av Varangerfestivalen onsdag kveld.

Og ble tvunget til å tenke annerledes.

Ikke sånn å forstå at tvangssammenslåing plutselig åpenbarte seg som en trylleformel, på ingen måte, ei heller fordi regionreform eller videregående opplæring var tema da Pål Moddi Knutsen gikk på scenen i Vadsø, for det var det ikke, på ingen måte.

Men fordi han tok oss med til det nye nord.

Det nord som ikke består av slitere som lever livet sitt i sjarken, kvinner som venter på land, det nord som ikke består av jentene på fileten, det nord som ikke består av lys i hvert hus mellom hver bygd, det er lenge siden det skulle bo folk i husan, sier Moddi.

Men så bor det folk i husene likevel. I mange av dem, i hvert fall. Bare andre folk. Nye næringer har gitt rom for nye satsinger, man kan mene det man vil om oppdrettsnæringa, ferrosilisiumproduksjon og olje og gass, men faktum er uansett at nye industrier har gitt arbeidsplasser til nye folk, i nord endrer befolkningssammensetningen seg, her er tilflyttere med ulike nasjonaliteter, hver bygd en liten metropol.

Sier Moddi.

Også sier han at vi krangler så fælt i nord, vi krangler på tvers av alle grenser, kommunegrenser, fylkesgrenser, Finnmark krangler med Troms, Troms krangler med Finnmark, med Nordland, Alta krangler med Hammerfest, Vadsø krangler med Vardø, Bodø krangler med Tromsø, som også krangler med Vadsø akkurat nå, han spiller en nattasang til Nord-Norge, en sang som kan spilles når dagens krangel er over, når vi setter oss ved bålet, når vi står sammen i nord.

Og tenk hva vi kunne fått til i nord, dersom vi hadde heiet på hverandre? Dersom vi hadde bygget opp om hverandre, snakket hverandre opp, både fordi vi unner hverandre suksess og fordi vi vet at dersom du lykkes, kan også jeg lykkes. Det handler om synergier, om at faktorer kan forsterke hverandre dersom de slås sammen, den kombinerte effekten er større enn summen av de enkelte faktorenes bidrag.

Tenk hva vi kunne oppnå da.

Kanskje til og med jernbane, vi kunne vist resten av landet at den kan være lønnsom, det er verdt å satse på en alternativ reisevei i nord, en alternativ eksportrute for varer og gods fra nord. Til nord. ¨

Og om den ikke er lønnsom for staten Norge når den bygges, så er den lønnsom for næringene i nord, hør bare hva administrerende direktør Steinar Eliassen i sjømatbedriften Norfra sier, han mener jernbanen vil være med på å løfte hvitfisknæringa.

«For oss som driver med fersk hvitfisk er rask og sikker transport helt avgjørende. Jernbanen vil bidra til at vi får fersk torsk både raskere og sikrere ut i markedet og kan sikre oss en bedre pris, sier han til Nord 24.no.

Men en slik jernbane vil aldri bli en realitet, mener Nils Kristian Sørheim Nilsen, han som leder Nord-Norges europakontor i Brussel. Nettopp fordi Nord-Norge ikke har en samlet stemme. Han refererer til et krav fra sentrale myndigheter om at landsdelen må bli enige om hva som ønskes.

«Et krav sentrale myndigheter vet aldri vil bli innfridd. En landsdel som ved å velge korteste vei tilsier 155 mil å kjøre fra Bindalen i sør til Kirkenes i nordøst – og da har en vært innom tre land. Hvordan er det noen som kan tro at en så stor geografisk region skal kunne snakke med en entydig stemme? Det er det ingen som tror. Derfor vet sentrale myndigheter at ved å stille dette kravet, så legger en også saken død,» sier han til Nord 24.

Så mye vi kunne ha oppnådd ved å stå samlet. På tvers av grensene i Nord-Norge. Og på tvers av grensene innad i Finnmark. Sammen kunne vi framstått som noe det er verdt å satse på.

For vi er jo det, både Nord-Norge og Finnmark. Verdt å satse på.

Og hvem vet, kanskje hadde fokus på ny vekst og samarbeid også bidratt til å få flere ungdom skoleinteresserte, flere ungdom til å gjennomføre videregående, til å ville bli i regionen etter endt utdanning?

Jeg vet ikke. Men jeg tør påstå vi er nærmere en mirakelkur her enn den kuren regjeringen har å by på. Den som har fått navnet tvangssammenslåing.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags