Tanabreddens Ungdoms siste hilsen til Leif Gunnar Wigelius

GLAD I NATUREN: Leif Gunnar Wigelius var glad i naturen, noe som klart framgår av hans tekster. De lever videre, men Leif Gunnar er gått ut av tiden.

GLAD I NATUREN: Leif Gunnar Wigelius var glad i naturen, noe som klart framgår av hans tekster. De lever videre, men Leif Gunnar er gått ut av tiden. Foto:

Leif Gunnar Wigelius (68) ble gravlagt fra Polmak kirke fredag. De fire andre i Tanabreddens Ungdom har skrevet en siste hilsen til ham, som vi her gjengir i sin helhet:

DEL

Det var tungt og trist å få budskapet om at Leif, vår tidligere flinke musiker og venn, hadde gått bort. Vi minnes han som en livlig kar. Og ikke bare livlig, men spøkefull av natur. Han klarte alltid kjapt og på en finurlig måte å vri alle samtaler til noe morsomt. Vi fikk mange ganger en god latter i hans selskap.

Men, Leif var samtidig beskjeden som da var vanlig for samisk ungdom. Det hemmet han i å vise sitt unike talent for offentligheten. Han var spesielt flink til å skrive sangtekster om naturen. Og hans flotte stemme varmet når han beskrev vår fine natur. Dette fikk vi oppleve på begynnelsen av 1970-tallet.

Han var en av de aller første samiske artistene som begynte å bruke instrumenter til joik og begynte å skrive sangtekster på samisk. Av hans tekster forstod vi tidlig at han var glad i naturen og at den sto ham nær. Hans spesielle fingerspill på gitaren formet stilen til Tanabreddens Ungdom helt fra starten. Det var lett å danne seg bilder av tekstene hans når han selv sang og beskrev turene sine i naturen. Om hvordan han vandret etter stiene med en tung sekk, og om hvor vakker og fredfull naturen var.

Han var flink til å beskrive fuglesang, rypeskratt og lyden av små elver og om hvordan myggen fulgte etter han på sin ferd. Han beskriver på en naturlig måte hvordan han går gjennom skog, over fjell og myr og langsmed fiskevann. Han beskriver også hvordan reinsdyrene plages i varmen, men også hvordan naturen både falmer og blir fargerik om høsten. Han synger også om midnattsola som skinner og varmer mens han hviler ved bålet. Han beskriver fiskevann på vidda om våren, og hvordan han koser seg på reinskinn og fisker etter røyer. Hans tekster viser hvor flink poet han var.

Han viser også til forurensning da han på rypejakta skaut en plastikkpose og trodde det var rype. Denne sangen er barnas favoritt på skolen ennå i dag. Han oppfordrer oss å vandre mer på fjellet slik at ikke forfedrenes stier gror igjen. På en poetisk og forsiktig måte forteller han hvordan naturen burde brukes.

Leif forteller også i en av sine tekster om sin erfaring av bylivet. Det livet passet ikke ham. Det var for mye motordur og larm slik at han lengtet tilbake til Sápmi. Han ville bort fra det fremmede og hjem til det nære og kjære.

Leif var også en viktig kulturbærer på en annen måte da han de siste årene viste sine ferdigheter som gammebygger. Han var også en dyktig mekaniker og fantasifull med smarte løsninger på mange ting.

Selv om Leif nå har forlatt oss, så vil hans tekster, joik og sanger leve lenge i våre hjerter.

Hvil i fred, Leif.


En siste hilsen fra

Tanabreddens Ungdom

Ingvald Guttorm

Hartvik Hansen

Irene Pettersen

Tore Aslaksen


LES OGSÅ: Leif Wigelius fra Tanabreddens Ungdom har gått bort: – En flink, men beskjeden mann

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags