«Vi i Finnmark har lenge visst at vi har med en stjerne og et forbilde å gjøre, men nå vet også hele Norge det»

Forbilde: Ella Marie Hætta Isaksen har vist fram det samiske fra scenen i Stjernekamp. Helt siden hun var liten teaterelev i Tana har hun formidlet kultur på samisk.

Forbilde: Ella Marie Hætta Isaksen har vist fram det samiske fra scenen i Stjernekamp. Helt siden hun var liten teaterelev i Tana har hun formidlet kultur på samisk. Foto:

Ella Marie Hætta Isaksen gjør nettrollene til skamme.

DEL

MeningerDet var rørende scener i beste sendetid på NRK forrige lørdag. Tanajenta Ella Marie Hætta Isaksen var akkurat utropt til vinner av årets Stjernekamp, nå skulle hun synge finalelåten en gang til, til tonene av Adjágas-låten Ozan sang og joiket hun seg nærmest gjennom skjermen, glitrende øyne, bredt smil, noen gledesutbrudd i konfettiregnet.

At Ella Marie Hætta Isaksen avsluttet Stjernekamp-eventyret på samisk, kommer ikke som noen overraskelse. I hvert fall ikke for oss som har fulgt henne siden hun først dukket opp på kulturskolescenen i Tana. Her har hun gått i skole hos instruktør og lærer Ebba Joks, som alltid har vært en forkjemper for samisk kultur.

Første gang vi møter Ella Marie Hætta Isaksen i spaltene i Finnmarken (sett bort ifra da hun som ettåring var med mamma og pappa på helsesportsuka i regi av Lions), er det nettopp et teaterstykke på samisk som sto på agendaen. Da hadde Ebba Joks egenhendig oversatt Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken» til samisk.

«Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det er faktisk første gang et helaftens barneteaterstykke med så sterk satsing på musikk, sminke, lys og instruksjon settes opp på samisk. På den måten er dette en historisk happening,» sa Ebba Joks den gangen i februar 2007. Med seg hadde hun blant annet Ella Marie Hætta Isaksen, som da var åtte år.

Det var startskuddet for en rekke samiske oppsetninger i årene som fulgte. Ella Marie var med da de satte opp «Mission Mac Rell» seinere i 2007, og hadde en av hovedrollene i «Sunná šiella» som 11-åring i 2010, der hun joiket sammen med Inga Juuso.

Siden har det gått slag i slag for Ella Marie. Hun har markert seg på scenen, men ikke bare der. Gjennom et politisk engasjement har hun tatt kampen mot mobbing og skolekutt i egen kommune, hun har jobbet for å få en BMX-bane på plass i Tana, og kjempet mot dumping av gruveavfall i Repparfjorden.

Og i 2016 dukket hun for alvor opp i spaltene igjen, da hun som gikk på dramalinja på Alta videregående skole, men samtidig jobbet med å etablere seg som låtskriver og artist. Det året fikk hun Drømmestipendet fra Norsk kulturskoleråd og Norsk Tipping, hun deltok med andre unge stemmer fra Finnmark i gruppa «Now» og hun fikk Sametingets kulturstipend. Etter hvert kom også bandet Isák, som ønsker å styrke den samiske identiteten, og gi den en skikkelig posisjon i Norge og verden.

Hele veien har hun vært en forkjemper for det samiske språket. Ikke minst kom det til uttrykk i et intervju med avisa Nordlys i fjor, der hun fortalte om utfordringene hun opplevde da hun flyttet fra Tana til Alta. I Tana hadde hun snakket samisk med både venner og familie og på skolen, men i Alta var det annerledes.

«Jeg tror jeg tok det litt for gitt i Tana. Da jeg flyttet til Alta fikk jeg veldig sympati for alle dem som må kjempe for språket sitt. For det måtte jeg. Jeg var redd for å miste språket mitt. Jeg begynte å skrive dagbok på samisk, og tok grep for å bevare det,» fortalte hun.

Både i Alta og da hun flyttet til Tromsø for å fullføre videregående, ble hun møtt med spørsmålet om hun måtte snakke samisk. «Men det er ikke like slitsomt for meg nå, som da jeg var 16 og ny i Alta. Jeg er veldig trygg i mitt standpunkt. Ber noen meg slutte å snakke samisk, sier jeg «piss off»,» sa hun til Nordlys.

Derfor var det helt naturlig at det samiske språket ble en sentral del av Ella Maries Stjernekamp. Men likevel var det ingen selvfølge. NRK Sápmi-direktør Mona Alette Solbakk satte ord på dette i forkant av finalen.

«Om jeg hadde på meg kofta og gikk langs byens gater, var jeg mentalt forberedt på å bli latterliggjort gjennom joik. Det høres kanskje rart ut, men voksne mennesker etterlignet joiken «Sámi eatnan» som Mattis Hætta og Sverre Kjelsberg vant Melodi Grand Prix med i 1980, når de så meg på gata. Og jeg var ikke alene om å oppleve dette. Nå opplever jeg til min lettelse og glede, at hets er snudd til hyllest og heder, når joik tar stadig større plass i offentligheten og på TV,» fortalte hun.

Både i fjor og i år var joik med som en egen sjanger i Stjernekamp. I etterkant ga en 18 år gammel gutt uttrykk for betydningen Ella Marie Hætta Isaksens framførelse hadde for ham i et anonymt debattinnlegg i Aftenposten. Her fortalte han om at han lenge har slitt med psykiske problemer, og at det har vært vanskelig å finne motivasjon til å gå gjennom tøffe tider. Han fant god støtte i Ella Maries framførelse av joiken «Máze», som først og fremst handler om kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget.

«For meg kunne jeg knytte joiken til min indre kamp mot mine psykiske plager. Kjære Ella Marie: Joiken du framførte, ligger dypt i meg. Takket være deg og den joiken du framførte, har jeg lettere kunnet løfte meg selv opp i disse tunge tidene som har vært, og som fortsatt er. Det er jeg er veldig takknemlig for,» skrev han.

Sett i dette lyset er det ekstra trist at nettrollene hiver seg over tastaturet med samehets. Kommentarer som «I kveld var det politisk korrekt at joikejenta vant. Jeg foretrekker joikakaker i brun saus» og «disse saman vet å stikke seg fram. Hut dokker ut på vidda» hører ingensteds hjemme.

Nettopp derfor er det viktig å vise fram den siden av samfunnet også. Skyggesiden, der frykten for andre kulturer fører til hets og hat. iFinnmark har brukt mye spalteplass på Ella Maries triumf, men vi valgte også å lage en sak om reaksjonene på disse hatmeldingene. Dersom vi skal bekjempe nettrollene, må vi vite at de er der, og vise at dette er noe samfunnet ikke aksepterer.

Men heldigvis er summen av kommentarfeltene soleklart på Ella Maries side. Det skulle også bare mangle. Vi i Finnmark har lenge visst at vi har med en stjerne og et forbilde å gjøre, men nå vet også hele Norge det. Det er med på å bygge bruer på tvers av det multikulturelle samfunnet vi lever i. På det viset er hun med på å vippe verden i riktig retning.

Artikkeltags