Gå til sidens hovedinnhold

Tana bru – demokrati eller kameraderi?

Fagetater skal gi råd og politikere skal beslutte i et demokratisk samfunn. Prosjekt Tana bru er satt på vent på grunn av strid om reguleringsplanen.

Finnmarksdebatten

I den anledning refser avdelingsleder Bjørg-Anita Joki i fylkeskommunen sin tidligere arbeidsgiver Statens vegvesen for uprofesjonalitet, mens fylkesråd Kristina Hansen og ordfører Helga Pedersen kaller det uhørt og respektløst at ikke prosjektet fullføres i henhold til reguleringsplanen. Virksomhetsleder Frank Martin Ingilæ har løftet seg selv over kommunens administrative sjef og sendt et truende brev til Statens vegvesen.

Reguleringsplanen ble laget under Bjørg-Anita Jokis ledelse. Gamle Tana bru ble besluttet revet fordi den ikke stod på lista fra 2003 over verneverdige bruer. Det hennes avdeling overså, var at brua ikke kunne vernes i 2003 fordi den var i full drift, men at landsverneplanen skulle ha vært rullert i 2012 før reguleringsplanen ble laget. Denne vurderingen kom først i 2020 med resultat «svært verneverdig».

Samme konklusjon ville ha kommet i 2012 dersom rulleringen hadde blitt gjennomført som planlagt. Dermed er Bjørg-Anita Joki selv ansvarlig for hele miseren. Hun skulle ha fått Norsk Vegmuseum til å vurdere brua i 2012 før reguleringsplanen ble spikret. I så fall ville den ha blitt vernet, reguleringsplanen ville ha tatt hensyn til det og prosjektet ville ha blitt fullført i 2020, raskere og til en langt lavere kostnad.

Joki er også bekymret for trafikksikkerheten dersom veien ikke rettes ut. Stedet har vært et uproblematisk kryss i 80 år og reduseres nå til en sving med minst 100 meter sikt. Hvis dette plutselig blir trafikkfarlig, kan hun da forklare hvorfor svingene på E6 ved Svanevatnet i Nesseby ikke ble rettet ut etter at fjellknausen var sprengt bort? Kan hun også fortelle hvorfor Statens vegvesen Finnmark under hennes ledelse fortsatt ikke har startet arbeidet med sikring etter dødsulykken i Bugøyfjord 23.05.2015 slik det ble skissert i brev til meg 30.04.2019? Det er både respektløst og uprofesjonelt.

Kristina Hansen påstår at svingen er farligst når man kommer fra nord og vil ha den rettet ut av hensyn til trafikksikkerheten. Det er tvert imot den veien man har best sikt fordi man kjører i yttersving. I tillegg er det så vidt man kan kalle dette en sving, så da vil nok Kristina Hansen få enorme utfordringer med å rette ut svinger på fylkesveiene. Det er fristende å låne en setning fra hennes rødgrønne kamerat Liv Signe Navarsete: «Du veit ikkje ka du snakka om.»

Damene og Ingilæ påstår at den opprinnelige planen tilsier at kabelfestene skal flyttes, men rivingen var utfordrende fordi betongen var uventet sterk og brua var i svært god stand. Til slutt måtte betongen knuses med dynamitt. Da skal det bli interessant å se hvordan de tenker å flytte disse kabelfestene hele når de i tillegg er forankret i fjell.

Helga Pedersen kaller situasjonen uhørt. Hennes forgjenger fikk reguleringsplanen enstemmig vedtatt, men den var altså laget av Bjørg-Anita Jokis avdeling på feil grunnlag. Helga hadde muligheten til å rette opp feilen ved å ta reguleringsplanen opp til ny behandling med bakgrunn i Norsk Vegmuseums forslag om vern. Dersom ny behandling også hadde resultert i rivningsvedtak, ville det ha vært akseptabelt fordi saken da ville ha blitt fullt opplyst og demokratisk behandlet.

Da Helga Pedersen og jeg ble intervjuet av NRK oppe på muren, var hun på kant med sannheten da hun sa at reguleringsplanen var riktig behandlet, at brua stod i veien for det kommende laksesenteret og at vedlikehold av brua ville ta penger fra helse og skole, dette til tross for at hun gjentatte ganger var blitt opplyst om saksbehandlingsfeilen for reguleringsplanen, at brua stod over elva mens laksesenteret må bygges minst 100 m fra elva samt at Statens vegvesen ville bekoste vedlikeholdet av brua. På samme tid ble det også avdekket at pengene til helse og skole allerede var spilt bort av en betrodd ansatt på grunn av kommunens mangelfulle økonomistyring.

Norsk vegmuseum er fagorgan for vern av veianlegg og bruer, men Riksantikvaren må åpne og gjennomføre selve vernesaken. Norsk vegmuseum anbefalte vern, men nøkkelpersoner hos Riksantikvaren nektet å følge anbefalingen og besluttet etter samtale med Helga Pedersen ikke å åpne vernesak. Denne vurderingen skulle ha vært gjort av formannskapet, ikke ordfører alene! Det er eier (her Statens vegvesen) og kommunen (formannskapet) som avgjør vern og Statens vegvesen ville verne da saksbehandlingsfeilen var blitt oppklart.

Jeg klaget saksbehandlingen inn for Statsforvalteren. Etter to goddag mann, økseskaft-svar fra fagdirektør Jan-Peder Andreassen, sendte jeg et åpent brev med kopi til Tana kommune, fylkeskommunen og Statens vegvesen. Prosjektleder Kåre Ramberg svarte på vegne av Statens vegvesen at de ikke hadde kommentarer til brevet, men han oversendte alle fravikbehandlinger fra framdriften av prosjektet. Disse dokumenterer at alt jeg har påstått i saken, er riktig.

Statsforvalteren besvarte ikke mitt siste brev, men i Finnmarken 02.02.21 kom fagdirektør Andreassen med en rekke påstander som liksom skulle forklare at jeg ikke forsto Statsforvalterens rolle og ansvar. Han fastslo at kommunen er planmyndighet, at Statens vegvesen utarbeidet reguleringsplanen og at det må foreligge klare indikasjoner på feil dersom Statsforvalteren skal kunne overprøve vedtaket.

Slike feil så han ikke til tross for at jeg hadde gnidd inn at reguleringsplanen var vedtatt på mangelfullt grunnlag. Han presiserte også hver gang at han hadde vært i kontakt med Tana kommune, men han burde ha forstått at ordføreren alene ikke kunne beslutte om Riksantikvaren skulle starte vernesak eller ikke. På samme tid ble reguleringsplanen for Arctic Center avvist av Tromsø kommune på grunn av et splittet Ap, men der kunne den samme direktøren overprøve vedtaket og kreve ny behandling begrunnet med saksbehandlingsfeil. Var det splittelsen i Ap som var feil?

Hensikten med den planlagte utsiktsplassen skulle være utsikt over vannet, men det finnes mange langt bedre naturlige utsiktsplasser langs den 28 mil lange elva. Den virkelige hensikten med denne vorta på veiskulderen, er å lage utstillingsplass for Frank Martin Ingilæs signerte bilder av brua som han ville ha bort. Ett av dem kan allerede sees på veggen i Shell-stasjonen. Et unikt bilde som ingen andre kan framstille, ikke fordi fotografen var usedvanlig dyktig, men fordi han ødela motivet etter seg.

En mye bedre utsiktsplass finnes allerede oppe på muren, og fordi denne muren med kabelfestene har tjent begge tidligere bruer, er dette det riktige stedet for en virtuell framstilling av begge bruenes historie. Et monter kan vise Frank Martin Ingilæs signerte bilder og hans video fra rivingen av den siste brua, særlig av det gjenstridige tårnet.

Et annet monter kan vise bilder av den første brua påført ansvarlig ødelegger Adolf Hitlers signatur. Fordi denne plassen ligger høyt, må det settes opp rekkverk, og til det formålet finnes det bjelker fra den sprengte brua som Jan Ole Ravna gjerne vil donere. Utenfor parkeringslomma blir det god plass til gang- og sykkelvei med god utsikt over elva og den nye brua. Dette blir vakkert.

De tre sinte damene og virksomhetsleder Frank Martin Ingilæ bør nå besinne seg og søke en konstruktiv og ansvarlig løsning. Forventninger om dagbøter kan de glemme, for et slikt krav vil utvilsomt havne i retten der Tana kommune vil tape med glans. Problemskaperne må nemlig selv ta ansvaret for forsinkelsen og ødeleggelsen av et verneverdig byggverk som følge av dårlig saksforberedelse, vrangvilje, usannheter, kunnskapsmangel og sist, men ikke minst, kameraderi. Kameraderi er det verste, for det er som kjærligheten – det gjør blind.

Kommentarer til denne saken